Er det tryggest å ha en mur for å beskytte seg litt ? Unngår man da dem store nedturene i livet? Går det ann å beskytte seg såpass at man ikke går i kjelleren om ting ikke fungerer? Eller fører det til at nære relasjoner ikke blir så nære likevel? Fører det til at man ikke er seg selv fullt ut?
Jeg hadde en mur, en skikkelig stor en. Helt til den sprakk. Og det gjør den kanskje for oss alle på et tidspunkt ? Bitene løsner en for en , og tilslutt er det ingenting som holder den oppe. Da måtte jeg velge å kjenne på følelsene , eller bygge den opp på nytt.
Er det mulig å leve “beskyttet” hele livet?
Noen ganger så tenker jeg at ting var enklere når ikke jeg slapp noen helt inn. Jeg var mer beskyttet på en måte, og lot ikke ting gå like mye inn på meg som det kan gjøre i dag.
Jeg var ikke like sår, men jeg var desto hardere.
Tårene som har kommet de siste 6 årene har vært mange, men så har jeg også mistet to veldig sentrale mennesker som har vært i livet mitt, og jeg har kjent på mange nye følelser. Og det har vel til tider vært en berg og dalbane, men absolutt en jeg ikke ville vært foruten. Og jeg har blitt godt kjent med meg sjøl. Jeg vet hvem jeg er og jeg vet hva jeg vil med livet mitt. Passa seg nesten å si at jeg har funnet meningen med livet, men det er en litt for stor klisje. Det forandrer seg vel etter hvert, hva som gjør livet godt og med et innhold som settes pris på.
Jeg tenker at det er best å ikke ha en så stor mur. Selv om det til tider gjør veldig vondt, så er det livet, og det går som regel over. Man må tåle å bli såret, og tåle å kjenne på skyggesidene også. Prisen å betale for å elske noen, om det er et dyr eller et menneske, er at man kan risikere å miste dem. Å leve mer ubeskyttet gjør nok livet rikere på et vis likevel. Og for å kjenne på det skikkelige gode i livet, så må man sikkert også kjenne på det vonde. Livets bølgedaler.
Men noen ganger så frister det å bygge den muren høy igjen. Det var enklere på så mange måter, men jeg levde kanskje ikke ordentlig. Sånn helt ordentlig.
Jeg syns livet er en rar ting, og jeg filosoferer ofte over rare ting. Det er små ting i hverdagen som kan få meg til å tenke på mye, og jeg undrer meg mye over hvorfor ting er som de er. Hvorfor vi er som vi er , og hvordan livet vårt har formet oss. Ikke alltid som vi ønsker, men så er vi så heldig og alltid har valget om å gjøre annerledes.
Det er aldri for sent å bli lykkelig. Og da må vi kanskje våge å ta sjansen? Da må vi kanskje våge å leve uten en stor ugjennomtrengelig mur ?
Jeg tror det…
