Når du selv er din største fiende.

Jeg begynner å våge mer og mer, og tar sjansen så får vi se åssen det går. Men det jeg i allefall har funnet ut- er at om jeg ikke prøver, så går det i allefall ikke.

Jeg har vel alltid vært min største fiende tror jeg. Redd for å gjøre feil, redd for at jeg ikke klarer, og tatt til meg kritikk uansett hvor den har kommet fra. Latt andre tråkke meg ned, og tråkka meg selv ned. Og det var der jeg måtte begynne. Jeg måtte begynne med å heie på meg selv, klappe meg sjøl på skuldra. Jeg måtte lære meg å vær fornøyd med meg selv. Helt uavhengig av hva alle andre mente.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For det hjelper ikke å ha en stor heiagjeng om du ikke heier på deg selv samtidig.

Og hvorfor skal vi ikke heie på oss selv? Hvorfor skal vi tråkke ned oss selv? Hvorfor er det så galt å være stolt av seg selv, og glad i seg selv?

Janteloven har vel preget mange av oss i mange år, og det som kalles “flinkpike” syndrom. Det er jo det samme om det gjelder gutter eller jenter.  Jeg fikk en melding i går hvor det sto; Du skal ikke tro du er noe. Og det er jo janteloven på sitt verste.

For seks syv år siden, så hadde den setningen vært nok det. Det hadde vært nok til at jeg hadde tatt en lang pause, og fått tanker som- dette klarer jeg ikke. Hvorfor skal jeg klare det..

Istedenfor å tenke; Hvorfor skal ikke jeg klare det?

Så jo, vi skal tro vi er noe– for det er vi. Vi er mye, og vi er bra! Og vi kan det vi vil, tenker jeg. Vi må bare slutte å tro vi ikke klarer.

Og skulle det ikke gå, neivel, da har jeg prøvd så godt jeg kan også nullstiller jeg meg, og starter på nytt. Hele livet er en lærekurve med oppturer og nedturer. Så må vi kanskje våge å ta sjansen og risikere dem nedturene og. For, vi lærer jo faktisk av det og.

Å gjøre feil hører jo med til livet og erfaringer vi gjør oss underveis. Og som en god venn bruker å si-

DET KAN GÅ BRA!