I dag er det en måned siden angrepet i Oslo, som satte en stor støkk i oss. En måned med enda verre kommentarer, mer spy på innboks og en enda større følelse av at vi skeive kjemper denne kampen alene. Jeg har hatt “venner” på facebook som har skrevet at heldigvis ble ingen heterofile drept, og “de kan takke seg selv”. Jeg har folk rundt meg som har sagt at vi kanskje bør dempe oss litt og ikke være så framme i lyset. men leve som vi ønsker bak fire lukkede vegger.
Jeg har snakket med flere som mer eller mindre har sagt at de ikke er bekymra, siden de ikke er skeive- og det bekrefter følelsen om at vi stort sett kjemper kampen alene. Og det undrer meg.
For den kampen her er for alle. For mangfold. For dine barn og barnebarn, dine venner, din familie.
Ikke la oss kjempe alene. Vær med oss, vær med å si fra når hat kommentarer spys ut. Vær med oss på Pride og skeive arrangement. Fordi det er for alle. Vi må stå sammen. Og jeg ber dere om å stå sammen med oss. Fordi vi er så utrolig mange som trenger den støtta nå. Mange voksne, mange ungdom og mange barn.
Vær med å lage en safe zone for de rundt deg. Det kan fort berøre en av dine nærme. En av dine kan trenge at du sier fra om fordommer og hat og hets. En av dine kan være skeiv.
Jeg har kjent på en frykt som jeg ikke har følt før, og jeg vet det er mange med meg som gjør det. Det er mange med meg som ser seg en gang ekstra over skuldra nå. Noen ganger så føles det som gjerningsmannen har vunnet. Han klarte å spre enda mer frykt.
Og det som skremmer meg enda mer etter angrepet, er hvor legitimt det er blitt å kaste dritt mot skeive i kommentarfelt. Enda mer hat, enda mer kommentarer. Flagg blir brent, skeive jeg har snakket med i det siste har blitt slått, spyttet på og bitt. Fordi de har hatt noe med regnbuefarger på seg. Og det etter et angrep som burde berøre oss alle, fordi det angår oss alle. Det var ikke bare et angrep på skeive, det var et angrep på oss alle! På dine og mine folk. På deg og meg.
Burde vi ikke nå stått opp for hverandre? Det har skuffa meg skikkelig den måneden her. Det er så tydelig at dette ikke berører de fleste heterofile, og jeg trodde faktisk vi var lenger enn det her. Jeg trodde aksepten for hverandre var større. Jeg trodde medmenneskeligheten og nestekjærlighet var større enn det er.
Ved å ikke stå sammen om det her, så blir skillet mellom heterofile og skeive enda større. Og det er å sette kampen 50 år tilbake i tid.
I dag har jeg hengt ut flagget. For hver eneste som føler seg utrygg og redd, og for alle som trenger å se at vi er så mange som heier på hverandre, og som støtter hverandre.
For vi kan ikke la hat og hets overdøve kjærligheten, og det å være seg selv.