I går på Hver gang vi møtes, så sa Maria Mena, ” Noen ganger er de fineste valgene å slutte å kjempe, og gi slipp”. Det har jeg tenkt litt over. Det var i tankene mine i går kveld, og når jeg våknet nå.

Jeg er jo en stor fan av Maria Mena og tekstene hennes har betydd og betyr mye for meg. Jeg elsker den åpenheten, og ærligheten hennes. Den såre, men samtidig så sterke stemmen hun har.

For, med å være så ærlig, så vil man oppdage at det er så mange andre som har det på samme måten. Det er ikke mye vi trenger å bære helt for oss selv, og det er godt å finne trøst i andre om de vanskelige tingene i livet.

Og jeg har tenkt litt på den setningen hun sa i går. Kanskje det ikke er alltid meninga man skal kjempe så hardt for noe. For hvis ting er riktig og rett, så tror jeg ikke den kampen  må bli så stor. Hvis brikkene faller på plass, du lander på riktig sted og har de riktig følelsene- så skjønner du kanskje at det ikke skal være nødvendig å kjempe så hardt.

Om det kjempes for noe som ikke er riktig i utgangspunktet,  da må du kanskje til slutt gi slipp, og ikke kjempe sånn.

Kanskje du kjemper for å holde igjen følelser, eller kjemper for å ikke vise hvem du  er, eller hvem du er glad i. Kanskje du kjemper for å tviholde på noe du mener kan bli riktig, eller noe du ønsker skal være riktig.

Hva skjer om du gir slipp?

Tenk da om det du egentlig drømmer om kommer til sin rett? Og at det er så mye lettere enn hva du har trodd.

Du er hovedpersonen i ditt liv, sammen med de rundt deg. Vi skal aldri slutte å bry oss om andre, men vi må ikke glemme oss selv heller. Og hva som er rett for oss selv. Det vil alltid være mennesker som syns valgene våre er feil, men så er det vårt liv. Vårt eget liv- og det må vi ikke glemme.

Ingen andre er bedre på å være deg- enn deg.

Noen ganger tror jeg kampene vi kjemper varer for lenge. Det er lettere å stå i kampen, enn å bevege seg ut på ukjent og skummelt farvann.

Jeg har også hatt noen sånne. Kamper for ikke å vise hvem jeg er, eller vise hva jeg føler, og kamper for å tviholde på noe. Så legger jeg kampen til side, står opp for meg selv- uten beskyttelse- og ender opp med å senke skuldre, og å finne den roen jeg nesten ikke var klar over at jeg kunne ha.

Og det er så fint. Det er så fint å være trygg på seg selv, og på de nære menneskene i livet mitt. Det er fint å vite at jeg er bra nok som jeg er , og at det holder det. Og det er utrolig fint å vite at jeg ikke trenger å kjempe hele tiden. Jeg trenger ikke kjempe for at alle skal like meg, eller være fornøyd med hvem jeg er, hva jeg sier eller hva jeg gjør. Det holder at jeg er meg.

Og det holder at du er deg… Du er bra nok, og du er verdt det .