Jeg fikk en melding her som gjorde meg litt tankefull, og enda mer bevisst på hvor synlige vi må være. Hvor høyt vi må rope at vi heier og støtter og at vi står sammen.
Den tiden på året som mange av oss gleder oss til, når det er Pride, den gruer han seg til. Han gruer seg hvert år til fokuset som kommer på hans legning, og til alle som føler de må kommentere hvor feil det er. Han gruer seg til alle hat kommentarene som dukker opp på sosiale medier. Ikke til han, for ingen vet at han er homofil. Men han føler at det er rettet mot han likevel. Og det presser han lenger inn i skapet for hvert år.. For hver hatmelding.
Han skulle så ønske han kunne være åpen, og å delta i Pride. Være et sted hvor han føler seg god nok, bra nok og akseptert som den han er. Men han tør ikke..
Han gruer seg til den tiden på året hvor enda flere av nett trollene kommer til syne, og hvor det diskuteres pride og homofili over alt. Han jobber i et mannsdominert yrke, og har omgangskrets hvor mange har sterke meninger om Pride, og fordommer mot homofile.
Og det her folkens – det her er grunnen til å være synlig !
Vi kan ikke la fordommer vinne. Vi kan ikke la de med dårlige holdninger og hat mot homofile, lesbiske, trans, bifil og panfil… vinne.
Vi kan ikke stå å se på at mennesker som elsker en av samme kjønn, som er han eller hun eller hen.
VI KAN IKKE SE PÅ AT DE IKKE KAN VÆRE SEG SELV!
Jeg vet at vi ofte ser det negative mer enn det positive. Så av ti støtteerklæringer, så kan en hatmelding være nok. Og da må det hardere skyts til.
Da må vi kanskje opp i 20 pr hatmelding. Vi kan ikke la de som skriver fordomsfullt og angriper andre mennesker slippe unna fordi vi ikke vil blande oss.
Vi kan ikke tenke det ikke gjelder oss fordi vi er jo aksepterende. Vi må si det høyt. Rope det høyt, og skrive igjen når andre skriver hatmeldinger og kommentarer.
Vi må våge å stå opp for hverandre. For å vise at det eneste det handler om, er å være seg selv.
Det er bare kjærlighet.
