Arbeiderenes dag. En kampdag for krav og drømmer om en bedre framtid.
Det er mange arbeidere som har stått i frontlinjen nå de siste ukene. Som jeg håper Norge ikke vil glemme når ting roer seg. Vi har fått se hvor skjørt og sårbart helsevesenet er, og vi har fått en følelse av hvor tungt og vanskelig det er å stå med smitteutstyr på seg i time etter time. Vi har sett sykepleiere og hjelpepleiere bli beordret på jobb når de skulle vært i karantene. Vi har sett mammaer som har jobbet på sykehus og som har valgt å isolere seg fra familien en periode for å ikke bringe smitte med seg hjem. Til helsearbeidere som fortsatt har tatt en pasient i hånda fordi han har nærmet seg slutten av livet. Som har satt sine egne behov tilside , for å være der for pasientene i en krevende tid.
De som har vært tilstede , når ingen andre har kunnet.
Vi har klappet, og klappet, og klappet!
Nå er det kanskje på tide med handling.
I år tenker jeg at 1 mai går til alle helsearbeidere som vasser i smitte, uten å kunne bytte smitteutstyr så ofte fordi lageret ikke er stort nok. Som kommer hjem nesten dehydrert etter å ha svettet seg gjennom en vakt. Som har måtte jobbe doble vakter, og som har kommet på jobb. Dag etter dag, kveld etter kveld og natt etter natt.
Den bør være for butikkansatte som har ført til at vi fortsatt har kunnet handle fredagstaco og øl. Som har gått blant drøssevis av kunder hver dag, for å bidra til at Norge ikke stopper helt opp. Som må tåle kunder som ikke er enige i smittevernsregler, og som hoster åpenlyst. Som har gått med usikkerheten over hvor stor smittefaren er ved å være blant så mange mennesker.
Den bør være for alle ansatte i kollektivtrafikken, til transport og ikke minst til renholdsarbeidere overalt som har vasket og vasket og vasket. Og fortsatt vasker.
Til lærere som gjør sitt beste for å ta seg av de kjæreste vi har, og som går tilbake til skolen med fullt giv og nye rutiner, blandt snørr og tårer og glade barn.
For ikke å glemme ambulansearbeidere som aldri vet hva de kommer til, av både ulykker og smitter.
Og så mange flere. Brannmenn, politi osv.. Takk for jobben dere gjør.
Jeg syns 1 mai også skal være for Erna i år. Erna, Bent Høie og andre som styrer dette landet, har vist en formidabel trygghet, ærlighet og forståelse midt i en situasjon som har føltes krevende for de fleste av oss. Jeg er medlem i SV, men jeg skal innrømme at Erna har fått en stjerne hos meg i denne tiden her.
Så håper jeg, når dette er over, at vi ikke glemmer hva alle klappet for. Hvem alle klappet for. En klapp kan vise noe der og da, men det hjelper ingenting. De samfunnskritiske yrkene må gjøres mer attraktive.
Vi har sett tydelig nå hvilke jobber som trengs når alt annet stenger ned. Vi har sett hvem som ikke kan stenge! Og vi har sett hvor viktig det er at vi har nok av dem. Og for det bør det kreves høyere lønn. Det fortjenes høyere lønn!
Vi må ha studenter nok, og vi må ha det såpass attraktivt at de fortsetter i jobb etter endt utdannelse. Nå er det mange som velger seg bort fra helse, nesten før de har begynt i jobb. Det kreves mye av de som jobber i førstelinjen nå, og de bør få lønn for jobben som gjøres.
God 1 mai .
