I går så fikk jeg et spørsmål om jeg har en bucket liste, og det har jeg vel egentlig ikke. Jeg har drømmer om hva jeg skal drive med , og gjøre. Men noen særlig bucket liste har jeg ikke. Og det har fått meg til å tenke litt.
Jeg tror at fire år på lindrende enhet, samt to år på skole med kreftomsorg og lindrende har gjort noe med hvordan jeg ser på livet. Jeg har vel blitt ekstra oppmerksom på at livet er nå. Jeg er blitt god på å ta ting som det er akkurat her og nå.
Likevel er det ting jeg har lyst å gjøre, og som jeg håper blir noe av. Jeg vil til England, gjerne til Cuba- problemet er at jeg har en issue med å fly 😛 Jeg har en drøm om Longyearbyen, og jeg vil se nordlys. Masse nordlys. Jeg vil gi ut en bok, og jeg vil reise rundt å holde foredrag. Det er vel de tingene som jeg kan sette på min bucketliste.
Andre ting som jeg skal fortsette med, er å gjøre ting jeg blir glad av. Jeg skal fortsette å være sammen med mennesker som gjør meg godt, og som gir meg energi. Jeg skal fortsette å kjempe for det jeg tror på. Jeg skal fortsette å stå for det jeg mener, og å tro på meg sjøl.
Jeg har brukt mye tid i livet på å vente, vente på å stå fram- vente på ferie. Vente og vente…
Og mange av de dagene har egentlig bare forsvunnet i en sånn ventemodus.
Vi vet aldri hva livet har å komme med, det har vel helt klart denne pandemien vist oss. Det er jo en ventetid vi er inni nå også, samtidig så kan vi ikke sette livet på pause. For de dagene vi har, de er her uansett.
S
Så det jeg kommer fram til en lørdags morgen, er at det er viktig å ha ting å glede seg til- men like viktig å ha ting å glede seg over .
