I går snakket jeg om å mobilisere krefter for andre, og i dag tenker jeg på å mobilisere krefter for seg selv. Som er minst like viktig.
Vi har vel ofte for vane å sette oss selv sist, eller ganske langt bak i rekka. For det er så mange andre som forventer og krever ting av oss. Sånn er jo livet. For man har jo så mange roller. Som kollega, venn, mamma, partner osv.. Og alle disse rollene skal vi jo fylle. Det blir satt forventninger til hver eneste rolle, og sånn som livet og hverdagen går- så er det kanskje ikke så mye plass til oss selv oppi alt.
Før man går på en smell.
Det siste året har vært tøft, og det har vært mye å ta tak i. Det ene har på en måte dratt det andre med seg, og som dere vet- så kom mammas kreftsykdom på toppen. Jeg har kronisk syke barn, og det har vært mye nytt å omstille seg i, og å lande i egentlig. Samtidig så har jeg jobbet hardt med det jeg engasjerer meg i, og tror på- og det har vel redda psyken min mang en gang.
Jeg har alltid vært en person som ikke har for vane å grave meg ned, når noe ikke går som planlagt. Jeg har mobilisert meg selv opp, vært sterk og kanskje litt vel hard til tider. Jeg har fortsatt ikke for vane å grave meg ned, men jeg har lettere for å la meg stå i det vonde litt. Jeg har lettere for å kjenne på de tingene som ikke er bra også. Og tør å stå i det litt mer.
For det er bare følelser. Og det er vi utstyrt med for en grunn tenker jeg. Følelser sier i fra om mye, og kanskje det er lurt å være litt bedre på å kjenne etter. Hvordan har jeg det? Og ikke minst- hva kan JEG gjøre for å ha det bedre?
Ikke bare kjenne på hvordan alle andre har det. For alle andre er ikke meg, alle andre har ikke ett ansvar for at jeg skal ha det best mulig. Det er mitt ansvar det, og for å ha det best mulig- så må jeg ta hensyn til- og kjenne på hvordan jeg har det. Og si fra hvordan jeg vil ha det. For det kommer meg selv til gode, og det er vi jo selvfølgelig verdt.
Nå kan jeg si det med trygghet, som 43 åring og med litt erfaringer.- Uten å få dårlig samvittighet for noen. Om noen blir misfornøyd eller nedfor på grunn av at jeg tar grep for meg selv, så er det kanskje et tegn på at de også må ta grep for seg. Vi er kanskje litt for avhengige av at andre skal skape lykken for oss? Og det er jo litt synd, når det er vi som sitter på oppskrifta;)
Jeg tenkte at mandag er en fin dag å mobilisere seg på;) Ny uke og nye muligheter. Er det noe du går å lurer på om du våger- gjør det. Har du en hemmelighet du lurer på om du skal si til noen- gjør det.
Får du bedre- så gjør det.
Be your own queen:)
