Nummer en er å føle seg trygg. For å være trygg og å føle seg trygg er ikke helt det samme.
Mange skeive opplever mye utrygghet. Både i hverdagssituasjoner som på skole og jobb og butikken, men også sammen med bekjente på fest eller ute i helgene. Så kommer de store arrangementene, som Pride etc, hvor politi er tilstede og trygger oss. Jeg tror den største utryggheten er i hverdagen og på arrangementer hvor ikke politi er tilstede, og som det kanskje ikke offentlig er forventet noe trusler/hendelser fra. For da er det ingen beskyttelse, og ingen som er tilstede tilfelle trusler og vold. Når vi går gjennom byen med regnbueeffekter så er man mer utsatt for vold enn andre.
Skytingen på London Pub i fjor tar ingen ende i media. I dag kom det fram at flere i PST gikk hjem fra jobb med en uggen følelse og en mistanke om at det ville utøves terrorangrep i Norge, men de viste ikke hvor eller hva som var målet. Det syns jeg er overaskende og rart. Vi i det skeive miljøet hadde lenge merket økte verbale trusler i sosiale medier, og Bhatti la ut bilde av brennende regnbueflagg to uker før. Mange av oss skjønner ikke at den sammenhengen ikke ble sett. Og frykten i ettertid sitter godt i oss enda.
Vil skeive noen gang får en hverdag uten å frykte angrep? Eller vil det fortsette den veien det går nå? Jeg vet ikke. Til tider så mister jeg motet litt og kjenner godt på frykten, og andre dager så håper og tror jeg det vil bli bedre.
Nå ser vi skeive som gyver på andre minoriteter, rakker ned på hverandre og kommer fram i media med det. Det er lov å si alt man mener og tenker på, og det er ikke noe filter eller tanke for hvordan det blir mottatt hos mange. Mange er lite aksepterende, og fordømmer alt man ikke forstår eller vil prøve å forstå.
Hvordan skal vi få et tryggere samfunn for skeive? Hva skal til for at vi skal klare det? For etter terroren i fjor så har kommentarfelt og anti pride bare eskalert.
I dag har jeg vært på work shop for å finne ut hvordan vi alle kan ha trygge arrangement for barn og unge, og det er så trist at vi er kommet dit at det er nødvendig. Men det er det, og det må vi synliggjøre. For ingenting blir bedre av å ikke snakke om ting. Løsningen er kunnskap, og kompetanse- hos alle. Bare med det kan vi snu den skumle trenden i samfunnet vårt. Bare sånn kan vi skape et tryggere samfunn.
