Jeg husker min farfar fortalte meg at han  gikk uten sko på dager det var varmt, fordi skoene måtte spares til kalde dager. De hadde tross alt bare et skopar hver. Han fortalte om lange arbeidsdager fra tidlig ungdom og at det beste han viste var å feire jul og la roen senke seg sammen med de aller næreste. Da ble det lefser til frokost, og det var ved nok til at hele julaften var varm og god.

Årets høydepunkt. Og var de heldige så fikk de også en liten gave. Kanskje et par sko som skulle holde hele neste år. Og det var de faktisk glad for.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det setter ting litt i perspektiv og det året her, 2020, prøver kanskje å fortelle oss litt?

Kan vi ikke heller fokusere på det vi faktisk har ?

Vi har en frihet som min farfar ikke i sine villeste drømmer kunne forestilt seg. Vi har sko, ikke bare til all slags vær men til all slags fest også. Vi går ut å spiser, vi drikker og vi elsker å samles mange mennesker. Vi har hytter og båter og utenlandsreiser. Vi har hatt frihet til å gjøre det vi vil, når vi vil, og det er et dilemma når vi ikke vet om vi skal gå for en iphone 12 eller samsung.

Så kom 2020, og hele det året her har vært et hylekor av misfornøyde nordmenn som mister sin harryhandel for å hamstre alkohol og røyk, og sinte nordmenn som ikke fikk dra på hytta. Vi hyler fordi vi ikke kan gå ut å drikke oss fulle som vi vil, og vi skriker av sinne av å være kun 10 på julaften. Vi skriker fordi noen forteller oss hva vi skal gjøre..

Og jeg lurer jo litt hva som skjedde på veien. Hvor mistet vi den egenskapen med å sette pris på det vi har ? Det er ikke tusen år siden min farfar sin barndom, men den er glemt. Alt de strevde for og jobba for, friheten de kjempet for… Det var ikke friheten for hytteturer og for sanseløs drikking. De kjempet for at vi skulle være trygge, og å få leve i fred.

Er det en mulighet for at det er det som skjer nå og ? Noen prøver å holde oss trygge ?

Ja jeg vet det går utover mye, og jeg tror mange har det tøft som følge av de restriksjonene 2020 har ført med seg. Og det er utrolig trist å tenke på alle som sliter psykisk og som er ensomme og isolert. Det er vanvittige konsekvenser.

Kan det tenkes at vi har dratt det for langt ? Og kan det tenkes at det ikke er alt vi bør hyle og skrike for ? Vi kan faktisk være sammen med våre nærmeste. Vi kan bruke sunn fornuft, og vi kan gjøre det som bør være det viktigste i livet.

Vi kan gå turer, med et av de 40 par skoa de fleste har, og vi kan gå hjem og fyre og ha middag på bordet hver dag. Når vi kommer hjem fra jobb så har vi varm dusj, god mat og en haug serier som vi kan se på hele kvelden. Har vi det egentlig så ille ? De fleste av oss?

2020 ble som det ble, på godt og vondt, men jeg tenker at vi har litt å lære her. Litt lærdom om hva som betyr mest i livet. For når vi er gamle og ikke har så lenge igjen å leve, så er det relasjonene til andre mennesker vi sitter igjen med. De du er glad i, og de som er glad i deg <3

Når dagene er tøffe, så er det de nærmeste du trenger. Og dem har vi. Så kanskje vi skal prøve å sette litt pris på det vi faktisk har ?

Og ikke bare alt vi mangler…