Hele livet vårt handler om relasjoner til andre mennesker. Til partner og til barn. Til familie og til venner. Av alle meldingene jeg får av dere, så er dere mange som skriver at det er egoistisk å tenke på seg selv. For hva vil alle rundt si? Det er vanskelig å skulle såre noen i prosessen, og det er vondt å være redd for hvordan reaksjonene vil bli. Det er vondt å lure på hvordan andre vil reagere for at du velger deg.
Jeg tenker at dette ikke handler om legning.
For noen år siden satt jeg i samme situasjon, å skulle stå fram som lesbisk. Den biten er jeg igjennom, men mange ganger befinner jeg meg på litt samme sted følelsesmessig, hvor jeg må velge å velge meg. For det mønsteret med å bry seg mer om alle andre, det er ikke enkelt å bryte. Jeg sier ikke at man ikke skal bry seg om andre, men at man ikke skal glemme seg selv.
Det blir litt halvhjerta det vi gir til andre, om vi ikke samtidig setter oss selv først.
Det er lett å si, det vet jeg. Fordi jeg hører ikke alltid på det jeg heller. Men at det er lurt- det vet jeg. Og jeg jobber med meg selv hele tiden for å lytte til hva jeg selv vil og ønsker.
Mange ganger er det utrolig vanskelig å finne ut av. Nye veier er skummelt, uansett om det dreier seg om forhold eller jobb eller noe annet. Vi vet alltid hvordan vi har det akkurat nå, men vi vet ikke hvordan vi får det ved å velge annerledes.
Men kommer vi noen gang til å vite det om vi ikke tar sjansen? Er det ikke bedre å hoppe litt ut i det, og heller trekke seg tilbake og kanskje angre litt om ikke det går ? For det er vel tross alt verre å sitte å angre på alt man burde ha gjort, men aldri hadde mot til å gjennomføre?
Og hvorfor er det så vanskelig å være den rette for oss selv? Være den som er glad i seg selv, og bry seg om seg selv.
Jeg tror virkelig egenomsorg og kjærlighet til seg selv er undervurdert, og det burde vært et eget fag på skolen. Det burde vært mer læring om seg selv, og hvor viktig jeg er for meg i mitt liv. Og hvor mye godt du kan gjøre for andre hvis du har det bra selv. Det er veldig lett å bare kjøre på i samme spor, uten å ta tak i ting som er viktige i livet.
Det burde vært et fag som handla om å være bra nok, til å finne de gode egenskapene med seg selv og til å stole på seg selv og gjøre det beste ut av det man er og kan. Isteden så er samfunnet blitt til at det er en a4 boks som alle skal passe inn i. Både med vekt og høyde kurver, lærekurver og utseendemessig. Det er skjemaer til foreldre ved skolestart som alle er med mors underskrift og fars underskrift. Og i dag så er ikke det typisk for alle familier.
Er du litt utenom boksen så er det ting overalt som minner deg på at du er litt annerledes, og et litt mer fleksibelt samfunn tror jeg vi hadde hatt godt av.
Et samfunn som bidrar til å vise at ulikhetene våre er en styrke, og tenk hvor sterke vi da kunne blitt sammen? Et samfunn som hyller ulikheter og annerledeshet. For ingen av oss er like, men mange streber etter å være like. Og da tror jeg det mistes litt av seg selv på veien.
Tenk hvor sterk du kunne blitt, hvis du hadde lært at det er greit å være deg?
