De siste to ukene så har jeg fått kjenne på kroppen hvordan en stor del av samfunnet vårt har blitt, og det er leit at også ungene mine har merket dette. Jeg skulle ønske de kunne fått en bedre opplevelse av mennesker enn de har gjort nå. For tre uker siden velta sønnen min på sykkel, noe som endte med tre brudd og en forslått kropp. Mens han lå på fortauet , kjørte så mange forbi uten å stoppe. Han er 13 år!, og var tydelig forslått og i sjokk over hva som hadde kjent. Heldigvis hadde han gode venner rundt seg som ringte oss, og som sto med han til vi kom. Men vennene var også bleke og skremte og redde. Sønnen selv reagerte på at ingen stoppet og spurte meg om hvorfor på kvelden. Hva skal man svare til det?
Så nå på fredag kom vi hjem fra en sjekk på sykehuset og kommer midt oppi en mopedulykke hvor en ung jente har kjørt av veien. Tydelig i store smerter og i sjokk, antageligvis med flere brudd og hun hadde slått seg kraftig. Vi stopper, og den eneste som sto der var en av byens slitere, som egentlig hadde mer enn nok med seg selv. Hun stoppet, kastet fra seg sykkelen og hjalp til så godt hun kunne. Hun ringte ambulanse og prøvde å berolige og trøste.
De tjue minuttene vi var der, så kjørte det sikkert førti femti biler forbi. Senket farten og tittet, men ingen stoppet. Når vi kom hjem så spurte sønn min meg igjen; Hvorfor er det ingen som stopper når noen trenger hjelp? Og jeg vet ikke hva jeg skal svare.. For dette klarer jeg ikke å forsvare. Jeg lurer jo på det samme selv- hvorfor er det ingen som stopper når noen trenger hjelp?
Jeg kjenner det spørsmålet langt inn i hjertet, og jeg blir utrolig lei meg over at han skal få den erfaringen med mennesker allerede som 13 åring. Det her gjør at jeg får lyst til å våke over ungene mine til enhver tid. Jeg får lyst å være som en hauk som følger dem hele tiden. For nå ser vi jo at det ikke er noen tilstede om noe skjer. Ingen tar seg tiden med å stoppe å se om det går bra når uhellet er ute.
Det er ungdom som sørga for at sønn min fikk rask hjelp, og det var ei snill dame som egentlig hadde mer enn nok med seg selv, som stoppet for denne ungjenta. Alle andre kjørte forbi.
Det skremmer meg hvilken vei samfunnet vårt går, og jeg skulle så ønske at min 13 åring slapp denne brutale virkeligheten så tidlig i livet. Det positive her , er at han lærer selv hvor viktig det er å bry seg. Men det skulle vært så unødvendig å lære det på denne måten.
Ser du noen du er usikre på om trenger hjelp, så stopp og spør. Ta den tiden på å vær et medmenneske. Jeg hadde satt kjempepris på om noen hadde gjort det for mine… Og jeg tror du hadde satt pris på om noen hadde gjort det for dine også…
