Jeg prøver stort sett å finne noe positivt, men i dag er jeg lei. Jeg er så lei det viruset her som gjør at alle må holde avstand til hverandre. Jeg har lyst å dra til venner, jeg har lyst å dra til familien og jeg har lyst til å se kjæresten igjen. Med 8 timers reisevei så er det vel sikkert en evighet til vi får til det igjen. Og med anbefalinger om å ikke reise. Spesielt ikke for helsearbeidere.
Korona hverdagen suger til tider.
Jeg har lyst å gi noen en lang god klem og jeg har lyst å få en klem. Jeg har lyst til å dra på skolen som vanlig og gjøre gruppeoppgaven vår sammen, som var meninga i utgangspunktet. Det hovedprosjektet her gleda vi oss så mye til, mye på grunn av at vi skulle gjøre det sammen. Nå sitter vi hjemme med hver vår pc, med like lav motivasjon alle sammen. Jeg har lyst å dra på jentekvelder og lyst til å leve normalt. Jeg har lyst til å være sammen med alle jeg er glad i, på en gang. Men det går jo ikke.
Jeg kan heldigvis klemme han her da…
Det her er filleting i det store og hele. Jeg skjønner det, men jeg er lei!
Jeg er lei av et virus som har forandret hele hverdagen vår, og som mest sannsynlig vil forandre hele 2020. J
Hva gjør denne tiden med dere? Føler flere på isolasjonen som jeg gjør? Og har dere noen gode tips å dele, så kjør på.
Dagene går litt i ett når alle har hjemmeskole hele tiden. Dagene er like og jeg vet ikke alltid hvilken dag det er. Og plutselig så er jeg både lærer, kokk, vaskehjelp og student HELE tiden. Og bittelitt blogger da. Heldigvis. Det redder meg fra å gå fra vettet tror jeg.
Jeg trenger litt folk! Jeg trenger en klem og jeg trenger litt vin. Sammen med andre , trenger jeg vin. Latter og musikk og ikke tenke på at vi må holde avstand. Herregud som jeg setter pris på livet som vi egentlig har det. Vi har det så mye bedre enn vi tror.
Jeg tror også viruset fører med seg mye bra. Ikke for de som blir syke og de som mister noen selvfølgelig. Men kanskje vi setter litt mer pris på ting og kanskje vi oppdager nye ting som kan følge oss når dette er over. Det går ann å skype litt mer på møter, man trenger ikke alltid bruke transport hit og dit for å rekke over alt. Vi kan bli mer miljøvennlig, vi kan leve litt saktere og vi kan sette mer pris på de hverdagslige gratis tingene vi til daglig nesten ikke har tenkt på.
Men akkurat nå er det vanskelig å se så mye positivt ved det her. Det føles som det aldri skal ta slutt.
Jeg kjenner på en liten redsel også. Jeg er redd for at besteforeldrene mine skal få det, eller venner som er i risiko gruppa. Minsten i huset her er ofte luftveis syk etter et hardt RS virus som liten og jeg blir jo litt bekymra. Og litt bekymra angående skolestart for han. Jeg skjønner at de slipper opp litt og litt og prøver å holde det i ordna former. Men går egentlig det med de små?
Det er mye usikkerhet, og det er mye jeg som alle andre, skulle likt å hatt et svar på. Isteden blir det bare en lang ventetid. Og jeg tror virkelig den kan bli lang. I dag tror jeg det. Kan hende jeg er mer positiv i morra…
Heldigvis er det vår her på Østlandet, og selv om jeg er lei i dag, så kommer det en ny dag i morgen. Og en gang så kommer det en dag hvor jeg skal klemme alle jeg ser. Jeg skal henge ut flagget den dagen, og feire hvor utrolig godt livet vårt egentlig er. En dag når forhåpentligvis Corona er historie, og bare noe som skal drikkes… Som jeg gleder meg.
Instagram: Hegeslillerom
Facebook: Hegeslillerom
Gleeeeder meg til å feire sammen med deg <3
<3<3
Veldig forståelig at du har en sånn dag. Jeg satt og grein i går, for ble satt i ny 14 dagers karantene, noe som gir meg 6(!) uker uten ungene mine. Har aldri vært mer enn 1,5 uke fra de før. Så jeg er rett og slett litt deppa 😔 men det blir bedre!!
Åh så trist å høre. Det blir bedre og det må vi prøve å holde fast i . Samtidig er det lov å kjenne på de kjipe følelsene og. God klem til deg 💚