Når jeg var yngre, så tenkte jeg at jeg måtte se ut som andre, og helst oppføre meg som andre- for å være en del av gjengen.

Jeg måtte like det samme de andre likte, og helst ikke ha så mange egne meninger tror jeg. Jeg brydde meg om hvordan jeg så ut, for andre- og ikke for meg selv. Det hadde ikke så mye å si hva jeg selv likte, hvis det var noe jeg trodde andre ikke likte. Jeg var stort sett enig i andre sine politiske meninger, og tenkte ikke så mye over hva jeg mente selv.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Tullete, og helt inni mitt eget hode.

Nå så ser jeg jo det. Nå skjønner jeg at jeg ikke kan være noen andre enn meg selv. Og hvorfor skal jeg det ? Jeg duger jo.

Vi trenger å føle en tilhørighet alle sammen, en tilhørighet sammen med andre, men jeg tror kanskje vi trenger å føle en tilhørighet til oss selv også. Akseptere oss selv, som akkurat den vi er.

Nå ser jeg det.

I en alder av 42 så ser jeg at den jeg er- holder. Jeg kan være leken, og full av faen. Jeg kan være muggen og småsur noen dager, og jeg kan bli så ivrig og glad at jeg nesten går ut av mitt gode sinn til tider. Jeg kan være barnslig og bade til jeg nesten blir blå av kulde. Og det er jo helt greit. Det er meg det!

For dem rette folka, det er dem som liker meg som jeg er. Dem rette folka liker deg som den du er.

Og jeg trenger faktisk ikke ta meg sammen, eller forandre meg, for at andre skal like meg. Jeg trenger ikke være noen annen enn den jeg er.

Og det, det er faktisk ganske deilig å tenke på.

Jeg tror det er bedre å være ensom alene, enn ensom i flokk. Ikke at jeg er ensom, for det er jeg absolutt ikke. Og den ensomheten / aleneheten jeg har innimellom- den setter jeg bare enormt pris på. Det er en helt selvvalgt ensomhet.

Når man utgir seg for å være en annen enn den man er, så tror jeg sjansen er stor for å være ensom i flokk. Det kjente jeg på i mange år. Fordi jeg ikke var meg selv, og den eneste som kjente meg- det var meg det. Ingen andre slapp inn under skallet mitt. Men det var den gang da. Nå er det noe helt annet, og jeg lar folk få komme inn på meg. Jeg lar andre bli kjent med meg på en helt annen måte, og jeg vil ikke fremstå som noen annen.

I dag har jeg vært på et intervju, hvor jeg fikk tips om å kle meg yngre-late som jeg kunne litt ting jeg ikke kunne, men det droppa jeg. Jeg kledde meg som meg, og jeg var meg- og det gikk bra. Det er ingen vits å gjøre seg til noen annen enn den man er. Tenk for et press det da ville være å skulle opprettholde det?

Til hvem sin glede? Ikke min i allefall.

Nå har jeg ingen problemer med å være meg. Og det gjør jo at jeg også tiltrekker meg de folka som liker meg for den jeg er, og ikke for den de tror jeg er. Det gjør at jeg lettere kan stå for mine meninger, og stå for hvem jeg er. Fordi jeg er trygg nok ! Fordi jeg er glad nok i meg sjøl til å ønske meg sjøl å ha det bra.

Jeg tror nok mange av oss bruker altfor mye tid på å bekymre oss over andres meninger og reaksjoner på oss. Resultatet kan være at vi ikke føler oss bra nok- for noen.

Og det er jo en tullete ting å gå gjennom livet med.

For om ingen har fortalt deg det, og du ikke sier det til deg selv, så hør nå: Du er BRA nok, og det er bare en av deg. DU fortjener å være deg, og folk vil sette pris på deg. Folk vil være glad i deg.

Nettopp fordi du er deg 😉