Jeg hører den setningen stadig.

Jeg er ingen rasist , men jeg har ikke så mye til overs for homofile. Jeg er ingen rasist , men jeg vil ikke ha flere innvandrere i Norge. Jeg er ingen rasist, men i Norge håndhilser vi. Homser må gjerne kysse , bare jeg slipper å se det.

Det du sier rundt middagsbordet, eller det du sier når ungene har lagt seg. Det du sier når du tror de ikke hører.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det du kaller andre når du blir sint i trafikken. Det du sier når du ser nyheter. Det du sier når du hører om innvandringspolitikk.

Alt du sier som barna dine kan høre.

Det er holdninger som de tar med seg videre i livet. For de alle fleste holdningene våre, de starter hjemme.

Barn blir ikke født til å dømme andre, eller se ned på andre. Det lærer vi dem. Det lærer de gjennom holdninger. Holdningene våre. Det lærer de gjennom å høre alt vi sier og ved å se alt vi gjør.

Jeg tror mange foreldre, og besteforeldre, ikke helt forstår omfanget av sine egne holdninger. Jeg tror ikke helt de ser konsekvensen av å kalle noen rasistiske ting, eller snakke nedsettende om andre mennesker på grunn av hudfarge eller legning.  Politikere gjør det jo, med lik og del og smilefjes. Og hva vi snakker om hjemme bak fire vegger- har vel ingenting å si- eller ?? Men det har det jo..

“Jeg er ingen rasist, men “… er en vanlig strofe å lese , eller høre noen si.

For 10 år siden så snakket alle mye om holdninger, og hvilket syn vi hadde på hverandre. Vi sto sammen i rosetog, og vi sto sammen mot rasisme. Vi skulle vise at kjærligheten vinner. Midt oppi den store tragedien som skjedde så skulle vi stå samlet. For å trøste de som trengte trøst, og for å vise at her oppi Nord så var det ingenting som kunne rokke ved samholdet vårt. Vi var sammen og holdt hverandre i hendene.

Vi var sammen om å sørge over det brutale som skjedde, hvor en gal mann  drepte barn.

Han drepte barn ! Barn som hadde en mening, barn som ville gjøre en forskjell. Barn og ungdom som bare kosa seg på sommerleir. Og hele Norge var i sjokk.

Ennå er det vanskelig å ta innover seg omfanget av hva som skjedde for 10 år siden. Det er vanskelig å forstå at noen kan gjøre sånn mot andre. Det er brutalt, og utrolig trist. Og nesten ikke til å skjønne at det er sant. At det faktisk skjedde…

Aldri mer 22 Juli, sa vi….

Nå blir Moskeer angrepet, Benjamins minnemerke tagget ned, overlevende får hatmail og drapstrusler.. Det er en ondskap ute blant oss som er utrolig skremmende. Og hvor feilet det ?

Hvem kan få seg til å skrive hat og drapstrusler til en ungdom som akkurat har overlevd det mest brutale angrepet i Norge? Hvordan er det mulig ? Hva er det som skjer? Og hvordan kan vi stoppe det ? Hvordan kan vi snu disse ekstreme holdningene?

Kanskje vi kan bidra med å starte hjemme? Tenke over hva vi sier, og tenke over hvordan våre holdninger påvirker ungene våres.. Snakke om det som skjedde, og prøve å gjøre vårt til at det aldri skal skje igjen.

For…vi må aldri glemme.