Det her er fra et innlegg jeg skrev for halvannet år siden:
(«Er du en flatbanker «?
«Du skulle hatt k…»
«Brenn i helvete «
«Du smitter»
» Jeg tar livet av noen hvis barna mine blir homofile »
Dette er bare noen få utdrag av hva innboksen min inneholder om dagen. )
Da var jeg helt fersk i bloggverdenen og hadde nettopp delt min personlige historie om å komme ut av skapet. Resultatet var så mye positivt, men også en del negativt, og til tider skremte det meg skikkelig. Det skremte meg at så mange mennesker kan hate noen de ikke kjenner , fordi de elsker feil person. Det skremte meg at hatet var rettet mot meg.
Fersk ut av skapet, og nesten bare stolt og euforisk og lykkelig.
I utgangspunktet så startet jeg denne bloggen for å være synlig for de som trengte å finne noen når de googlet etter å stå fram i voksen alder. Jeg ville være et synlig bevis på at det kan gå bra. Jeg vet hvor tøft det kan være, og hvor mye tanker vi selv sitter med, og hvor mye frykt vi har. Og jeg begynner å få en anelse om hvor mange av oss det er.
Jeg har fått mange meldinger og historier fra mennesker som har takka for det, og som også har sagt at de har tatt skrittet etter å ha lest bloggen min. Og det varmer så utrolig mye<3
Samtidig så har målet mitt forandra seg litt underveis. Det er ikke bare derfor jeg har bloggen lenger.
Hat meldinger har fortsatt hele veien, og jeg ser at det er utrolig lite kunnskap om homofile fortsatt, og det vil jeg synliggjøre. Jeg vil synliggjøre fordommer og trakassering, for det er det så mye av. Mer enn mange tror. Og hvis det ikke synliggjøres, så vil heller ingen ta tak i det.
Det forundrer meg jo fortsatt, halvannet år etter, hvor mange som har et behov for å sette seg ned og skrive en melding til meg, kun for å fortelle meg at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke har rett til å hverken å elske eller leve, bibelsitater og dommedagsprofetier… you name it. Jeg blir kalt pervers, ekkel, kvalm, motbydelig og unormal. Noen er redd barna deres skal lese min historie, og bli smittet..
Og det som skremmer meg aller mest av alt det her, er at mange av disse menneskene har barn. De har barnebarn. De har små vesener rundt seg som vokser opp med de holdningene til andre mennesker. Og de barna som sliter med sin egen legning, de vokser opp til å få høre at de ikke er bra nok, de er syke og de er ekle.
Hvis de vokser opp… For hvor mye kan barn og unge takle om de ikke har noen som støtter dem på veien? Om ikke de har noen som tror på dem, og ser de som de er?
Det gjør meg så utrolig sint og kamplysten!! Det her er ingen stor greie, eller det burde ikke være en stor greie og være homofil, lesbisk eller trans i Norge i dag. Men dessverre, det er det. Og det er resultatet av hva hat gjør. Når grupperinger med mennesker får lov til å demonstrere å hatytre seg, nesten helt uten skrupler, så er det her det som skjer. Når “misjonærer” som gjemmer seg bak tro, skremmer unge homofile til å tro de er syke, så er det her hva som skjer.
Derfor er det så viktig at vi synes! Alle vi som aksepterer og heier på kjærligheten og at mennesker skal få være seg selv, og å være stolt av seg selv. Akseptere seg selv. Det er så utrolig viktig !
Jeg lurer jo på om jeg har sovna et sted på veien, og våkna opp i 1940? For verden føles ut som den går bakover….
Men når det er sagt, jeg er fortsatt stolt over hvem jeg er, og det kan ingen ta fra meg.
