På en dag som denne så kjenner jeg ekstra på at jeg er en del av en gruppe som kalles en minoritet. I dag er en dag som har blitt Norges bevis på hva hat kan gjøre. Hat kan drepe.
At en mann kunne ta livet av så mange mennesker for 9 år siden, er vanskelig for meg å begripe. Det er fortsatt vanskelig å ta inn over seg. Det er vanskelig å ta inn at noen hater så mye at de kan drepe mennesker. Mennesker de ikke kjenner. Mennesker som hadde en framtid. Mennesker som sto opp den dagen for 9 år siden, og som trodde de hadde en helt vanlig sommerdag foran seg.
Den dagen hatet forandret hele Norge. Eller gjorde det egentlig det ?
Hele Norge var i sjokk og vi satt klistret til tv skjermen og gråt i alle hjem. Klokkene stoppet og vi viste ikke hvor lenge vi hadde sett på nyhetene og prøvde desperat å lete etter et svar på hvordan noe så grusomt kunne skje. Her, i trygge Norge. Hjertene våre ble knust av den ondskapen som viste seg. Og vi kjente vel alle på frykten av å være forsvarsløse mot et vanvittig hat.
Vi gikk i rosetog og vi ropte høyt at hatet ikke skulle få overhånd. Vi skulle stå sammen i kjærlighet, for vi tror jo på kjærligheten. Eller?
Hva har skjedd de siste 9 årene? Hva har skjedd med lovnadene vi alle var så enig i ? Hva har skjedd med hatet?
I dag kjenner jeg litt ekstra på hva hat kan gjøre med mennesker. Hvor langt noen kan gå når de hater, og det skremmer meg. Det skremmer meg veldig. Men vi kan likevel ikke skremme oss til taushet. Vi kan ikke la hatet vinne.
I dag som den gang så er det mye hat. Det er mye hatfulle ytringer, og det er mye hets og trakassering. Det er rasisme, og det er diskriminering. Det er mange som hater mennesker som står for noe annet enn dem selv. Vi ser det overalt. Vi ser det i kommentarfelt, og vi hører det i kommentarer dekket med humor, og i det vi kaller hverdagsrasisme. Og vi kan ikke late som vi ikke ser eller hører.
Vi må våge å stå opp for kjærlighet og vi må stå opp for hverandre. Kanskje det skulle vært rosetog hvert år? Kanskje trenger vi noe som gjør at vi kjenner samhold og tilhørighet og kjærlighet? Trenger vi alle en påminnelse om det? Om hva vi kan bety for hverandre?
For vi har sett hva som skjer når noen blir stående på utsiden, når noen ikke har den kjærligheten og samholdet med andre. Det har vi sett mange ganger. Og samfunnet, som det er blitt, er at de fleste har nok med seg selv og sitt. Vi har ikke alltid tid til å se andre, inkludere andre, og mange tenker at det ikke berører dem i deres hverdag. Men hat berører oss alle.
Livet berører oss alle.
I dag tror jeg er en dag hvor mange er tankefulle og lei seg. Lei seg for alle menneskene som fortsatt skulle vært blant oss. Frustrert og sinte over et hat vi ikke forstår. Og hver og en av oss må tenke på hvordan vi kan møte hat. Hvordan vi kan bekjempe hat, og hvordan kjærligheten kan løftes. Vi må tenke på hvordan vi kan bry oss om hverandre. Og hvilket samfunn vi ønsker å ha.
For jeg tror fortsatt, at vi sammen kan gjøre en forskjell.
