Det å være seg selv- helt fullstendig- er en utrolig god følelse. Å ikke måtte gjemme noen deler av seg selv, fordi man er redd for ikke bli likt.
Jeg var tidligere veldig opptatt av å være likt av alle, og gikk mange ganger på akkord med meg selv- for å tilfredsstille andre, så de igjen skulle være fornøyd med meg. For at andre skulle like meg. Så har vel erfaringer lært meg at jeg er bra nok.
Erfaringer og livet har lært meg at de riktige folka for meg er her ,selv om jeg er bare meg. Og det er jo dem folka jeg trenger i livet mitt. Ikke de som jeg sjarmerer med å ikke være meg.
Det er jo et helt feil grunnlag, og handla mest om min egen usikkerhet og frykt.
Etter å ha jobba en del med meg selv, og satt meg høyt nok til å skjønne at det er livet mitt jeg lever, så tok jeg grep. Ennå faller jeg tilbake og kjenner på usikkerhet, men stort sett så står jeg opp for meg sjøl. Jeg sier i fra, og jeg er den jeg er. Uavhengig av andre mennesker. Og det er ikke lenger så nøye om jeg blir likt av alle.
Det er jo de nære menneskene i livet mitt som betyr aller mest for meg, og som jeg vil være tilstede for.
Det å stå fram som voksen, og ha hatt denne bloggen noen år nå- har nok hjulpet meg litt til å gi litt faen. Det preller av litt når andre skal fortelle meg hvem eller hva jeg er. Hva jeg bør eller ikke bør gjøre. Jeg kan ikke være noen annen enn meg, og jeg vil ikke late som jeg er noen annen heller. Og det skal heller ikke du!
Du skal ikke måtte late som du er en annen for å bli akseptert og anerkjent. De rette folka digger deg akkurat som du er. Og det er de folka du skal kjempe for å ta vare på, ikke de fjerne som bare liker en del av deg.
Hopp i det- ta sjansen og vær deg !
