Jo takk for det, og det er jo det jeg vil vise fram.

Jeg vil ikke vise fram meg selv liggende på sofaen med smerter som ikke gir seg uansett om jeg ligger eller står. Jeg vil ikke vise deg når jeg går i den skitne joggebuksa andre dagen på rad fordi jeg ikke har orka å gått ned i vaskekjelleren. Jeg vil ikke vise tårene som kommer om natta fordi jeg ikke klarer å finne rett stilling å sove i, og jeg vil ikke vise deg hvor lei meg jeg blir når jeg ikke orker å være samme deg i dag.

Jeg vil ikke si høyt at jeg har fibromyalgi, og jeg vil vel kanskje ikke helt innse hva det har gjort og gjør med hverdagen og livskvaliteten min.

Derfor er jeg så bra på facebook. Derfor ser du meg på tur med hund, og treningsøkter. Du ser meg sminka og med rene klær, glad og fornøyd sammen med venner. Det er det du ser, fordi det er det jeg vil du skal se. Det er det som er bra i livet mitt, og det jeg skal ha fokus på.

Jeg har fibromyalgi! Det føles som å erkjenne noe katastrofalt, og det blir ikke lettere å si det. Det blir ikke lettere å skrive det , og det blir ikke lettere å godta det. Men sånn er ståa. Siden mitt forrige innlegg Alle er ikke bare det du ser, så har responsen vært enorm og mange kjenner seg igjen. Og jeg tror at erkjennelsen av at jeg har den sykdommen, er det viktigste her.

Og det ligger jo mye i mitt hode. Det er ingen andre som kan ta bedre vare på meg selv enn meg selv. Det er ingen andre som går i mine sko, og det er ingen andre som faktisk helt vet hva som er best for meg. Ved å takke ja til noe når formen ikke er der, så er det noe jeg tar med meg i dagesvis etterpå, og det er det ingen som ser. Og det vil jeg ikke du skal se heller.

Da gjelder det å tenke på meg opp i det her, og det velger jeg å gjøre. For på den måten så er livskvaliteten så mye bedre for meg, og det jo tross alt livet mitt det her?

Så unnskyld om du blir fornærma for at jeg ikke takker ja til den kaffen eller lunchen i dag heller. Unnskyld om jeg velger meg, den personen som er hovedpersonen i mitt liv. Det kan hende jeg syns det er like trist å måtte takke nei, men jeg gjør det fordi følgene de neste dagene vil bli for store hvis jeg presser meg i dag.

Det er ikke enkelt å forstå for andre, som med mange andre “usynlige” sykdommer. Kanskje vi skal gjøre det litt mer synlig? Første bud da er kanskje å erkjenne og akseptere selv, så kan vi ta grep som gjør at dagene kan bli så bra likevel. For livet er fullt av gode øyeblikk, og det er å gripe dem.

( Til meg selv, fra meg selv)

Jeg er ikke plagene mine, og jeg vil ikke du skal se meg sånn heller.

Derfor er jeg så bra på facebook 😉