Jeg fikk mitt første barn som 17 åring. Verdens vakreste lille gutt, og allerede da var på en måte standarden litt satt for meg følte jeg. Så ble det fire gutter til over de neste 14 årene med til sammen tre forskjellige menn. Jeg var i lange forhold og jeg ble gift.
Det var på en måte slik det skulle være, selv om det alltid har vært et tomrom som jeg ikke har tillatt meg selv å tenke på. Det var hele tiden noe som ikke stemte. Jeg flyttet mange ganger, og fant aldri roen noe sted eller med noen. Jeg levde livet som det var forventet , og det hadde jo heller aldri vært snakk om at noe annet var et alternativ. Selv om tankene ofte levde sitt eget liv, så ville jeg ikke gi næring til det. Jeg ble flink til å grave ned ting jeg ikke ville kjenne på.
Kroppen min sa i fra til slutt, med prolapser på prolapser og mye muskelsmerter. Jeg ble på et punkt lagt inn på nevrologisk hvor jeg faktisk mistet følelsen i beina og jeg slet en lang stund med å komme meg opp igjen. Og psykisk var jeg veldig sliten, men ikke utad. Jeg var sterk for alle andre, alltid blid og positiv og ga alt for å hjelpe andre rundt meg. Jeg ble hard og det var ingenting som egentlig gikk inn på meg. Og jeg gråt aldri. Hvert fall ikke for min egen del. Jeg var tilstede for alle andre, men ikke for meg selv. Aldri for meg selv.
Andre så på meg som en som alltid strakk seg til det ytterste for å hjelpe andre, og jeg kvelte vel nesten ungene med omsorg til tider. Hvis jeg bare gjorde alt for andre, og holdt meg i gang hele tiden, så ville det ikke bli noe tid til overs til å tenke på meg.
Så startet jeg hos en helhetsterapaut. Jeg begynte hos henne i all hemmelighet og i ren desperasjon da alt kjentes helt håpløst ut. Hun tok meg imot med så mye godhet og varme at jeg blir rørt bare ved tanken. Men jeg var langt i fra noen enkel pasient. Jeg nektet å innrømme noe som helst. Jeg snakket om meg selv i tredje person og hun sa det virket som jeg snakket om noen andre. Jeg var så distansert og hadde bygd opp en mur så hard. Den var bygget opp over så mange år at ikke en byggmester kunne revet den ned.Den var så møysommelig gjort så ingen skulle få trenge igjennom den og jeg ble livredd når det begynte å slå sprekker. Det var utrolig skummelt, for inni meg så viste jeg at det ikke var noen vei tilbake om jeg lot muren falle. Og til slutt så falt den. Med et brak og jeg ble sittende hos henne i timevis og bare gråt. Det kjentes ut som om jeg aldri ville klare å stoppe. Og jeg gråt videre når jeg kom hjem. Og jeg klarte selvfølgelig å stoppe.
Så var tiden inne for å kunngjøre det. Fembarnsmora som fikk barn tidlig, som har hatt flere forhold med menn. Nå var det noe igjen. Jeg følte meg så egoistisk og annerledes som gjorde dette for meg selv. Det var det jeg følte da. Nå vet jeg bedre.
Tanken på å fortelle det til venner og familie var så vanvittig skremmende og det tok nattesøvna fra meg i flere uker. Jeg følte at jeg hadde lurt alle rundt meg så lenge, men jeg hadde jo også lurt meg selv.
Også gikk det så bra. Alt i alt så tok alle det fint, selv om det ikke var noe moro å såre. Det var en vond prosess, men samtidig en så utrolig god prosess og tid.
Og så kom følelsene. For noen følelser. Det bobla og det brusa i hele kroppen av glede og jeg var helt euforisk. Jeg var meg, fullstendig meg. Det tok 35 år, men den følelsen var verdt hvert enenste år. Og alle barna mine, og erfaringer… jeg ville ikke vært noe eller noen foruten i livet mitt for det er det som har gjort meg til den jeg er i dag. Men den følelsen av at alt faller på plass, inni deg selv, det er helt ubeskrivelig.
Så nå, som 41 åring og 5 år etter så ser jeg tilbake på noen begivenhetsrike år. Og jeg kan si, uten å føle noe skam, at jeg er meg. Lesbisk og det er helt greit . Barna mine har en mamma som er trygg på seg selv og trygg på å vise dem at et forhold skal handle om kjærlighet. Jeg vil ikke at dem skal nøye seg med mindre. Livet er for kort til å ikke ødsle av kjærligheten vi har fått tildelt. Jeg holder i massevis.
I år skal jeg være bare meg, og jeg satser på at det holder .
