Når jeg skal gjøre skolearbeid så jobber hodet for fullt men ikke alltid med det jeg tenker å gjøre. I kveld har jeg hatt et lite tilbakeblikk i tankene fra noen år tilbake. Mimrer litt inn i det nye året .
” I år skal jeg være meg selv og håpe at det holder”. Det var målet mitt.
Jeg husker så veldig godt at jeg satt her på kjøkkenet og tenkte så mye at jeg ikke klarte å sortere noe. Jeg var mye sint på de rundt meg , jeg var frustrert og redd og følte meg bitteliten i et virvar av følelser jeg ikke lenger klarte å stagge. Jeg var redd for å miste noen og jeg var redd for å såre mennesker jeg var glad i. Jeg var livredd for hva ungene ville si og bekymret meg mye for hvordan alle sine kommende reaksjoner ville bli. Jeg tror aldri jeg har opplevd et tankespinn så stort og det lå hos meg døgnet rundt. Jeg følte jeg levde verdens største løgn , og når jeg først skulle være ærlig så var jeg så redd for at andre ville føle de ikke kjente meg. Og at de følte de kanskje aldri hadde gjort det. Jeg hadde verdens største hemmelighet som jeg snart skulle avsløre for andre.
Og jeg var jo egentlig ikke sint på alle andre. Jeg var sint på meg selv for at jeg var redd for å være meg selv og jeg var frustrert og livredd. Jeg hadde ikke engang fortalt noe til mine aller nærmeste venninner.
Jeg husker spesielt en dag hvor jeg hadde bestemt meg for å fortelle noen om det. Det var på vårparten og jeg var ute å gikk en lang tur. Da hang det en banner fra nynazistene om homofili og jeg trakk meg. Det var det som skulle til akkurat da for at jeg holdt det inni meg noen måneder til.
Men så sprakk bobla. Og det ble tårer og det ble våkenetter men gud så deilig det var . Endelig var det ute og da fikk jeg bare stå i det.
Fembarnsmora var lesbisk og jeg ble det store snakkeemnet her jeg bor. Jeg hørte om meg selv overalt. Tydelig at jeg var spennende å snakke om til og med for de som ikke kjente meg. De kjente meg såpass lite at de ikke så jeg sto bak de mens de snakket eller så at jeg satt noen rader lenger bort på ferja.
Men mine folk … mine venner og min familie. De har vært enestående og ikke lagd noe stor sak ut av det .. ei venninne sa…” Det er bare kjærlighet “
Og det har jeg tatt med meg. For det er ikke noe verre enn det. Ene sønn min fikk setningen » er du homo eller?» slengt etter seg her for litt siden og hadde svart ; nei, men mora mi er det. Er det et problem for deg ?
Og jeg elsker det. Jeg elsker at ungdommen vår er så mye enklere enn mange voksne. Fornuftige og tolerante , med respekt og takhøyde for at mennesker kan være seg selv.
Og jeg håper det en dag vil være sånn at ingen trenger å stå fram. At alle kan være som de er og at det er helt naturlig.
