Det er rart. Jeg er ingen stor klemmer, selv om jeg kan klemme litt. Jeg er heller ingen supersosial person, og jeg er ofte glad i å være i mitt eget selskap.
Men så er det noe med at nå er den muligheten fratatt oss for en periode. Og hva skjer da? Jo jeg har jo nesten lyst å klemme den som går tur forbi huset, og jeg har lyst å prate med folk. Med mange folk. Jeg får lyst til å gå ut å spise, være megasosial og til og med en tur på byen kunne vært helt greit nå.
Og det etter noe som er mindre enn en uke.
Sånn reagerer vi når vi mister muligheten. Får vi kanskje en vekker nå om hva som er viktig i livet? Hva vi bør ta vare på, og hva vi ellers tar for gitt ? Kanskje livet kan gå litt saktere ellers og, så får vi tid til å kjenne på dagene på en annen måte. Vi får tid til å se hverandre mer, og å lytte til hverandre.
Vi ser hverandre som mer sårbare den tiden her, og selv uten klem så er det nok mange av oss som kommer hverandre nærmere. Det er noe med å sette ord på ting til hverandre, og denne gangen er vi faktisk helt i samme båt. Hele Norge er oppi den samme båten. Hele verden faktisk. Noen med bedre utgangspunkt enn andre, men vi kjemper sammen. Og vi deler den samme frykten.
I dag har jeg vært med på en begravelse som har vært livestreamet, og det var en spesiell opplevelse. Det er mange rundt om nå som opplever å ikke få dra i kirken å ta farvel med sine kjære. Og det er bare en av konsekvensene av denne krisen. Men sånn er det nå, og det må vi akseptere. Og vi må ha lov til å si at det er vondt. Det er lov å si at du er redd, lei deg og bekymret.
Samtidig må vi mobilisere alt vi kan for å hjelpe hverandre, og å stå sammen. Det her skal vi klare. Det vil gå over, og dette vil bli noe vi en dag tenker tilbake på.
Håpet mitt er at vi alle går ut av dette sterkere, og med mer toleranse, respekt og aksept for hverandre. Kanskje ikke lenger legning, rase eller religion betyr så mye. Det som da betyr mest, er at vi er kommet ut av det sammen. Håpet mitt er at vi kommer ut av dette med et større ønske om en varmere verden. Hvor vi er mer opptatt av hverandre og de nære ting, enn materielle og overflatiske ting. Nå viser det seg for alle at det er ikke hvordan du har det som gjelder, men hvordan du tar det. Og hvem du har rundt deg. Og jeg håper hele Norge får med seg at vi trenger alle yrker her i landet, og hvem yrker vi er totalt avhengig av nå. Det er ingenting som heter “bare en butikkansatt”, eller bare en “sykepleier”. Det her er blant noen av yrkene som nå får Norge til å gå rundt. Og som jobber fremst i krigen mot viruset.
Det er mange ensomme hjemme nå, og det er mange som har vonde tanker og som synes dagene er fryktelig lange.
Jeg håper dere som sliter, tør å ta en telefon. Det er greit å si ; du, jeg har det ikke så bra akkurat nå. Kan du hjelpe meg? Ikke sitt med angst og tanker alene, ring noen du bryr deg om eller en hjelpetelefon. Jeg tror dugnadsånden treffer de fleste i hjertet nå, og det er mange som ønsker å bidra med det de kan for å lette hverdagen til noen.
Om ikke vi kan klemme hverandre akkurat nå, så er det så mye annet vi kan gjøre for hverandre. Også kan vi også tillate oss å glede oss til mange klemmer etter denne jobben er gjort. Og den jobben, den gjør vi sammen.
