Jeg har engasjement for mye rart, blant annet åpenhet- og i dag er tema mitt angst.
Når kroppen min er sliten, psykisk eller fysisk, så kan jeg kjenne på en angst følelse. En følelse som overtar hele kroppen, og gjør at jeg mister litt kontroll. Som regel kommer det når jeg er utrolig sliten, og jeg har vel lagt skylda på kroppen og spenninger og fibro. Men nå etter snart seks mnd uten lønn, så satt legen diagnose stress- relatert angst. Og jeg skal prøve å forklare åssen det arter seg for meg.
Jeg kan være helt fin i et sekund, før pulsen og hjertet slår kollbøtter det neste. Jeg blir uvel, svimmel, redd, nummen i kroppen, mister fokus og ekstremt utilpass. Jeg vil bare vekk fra situasjonen jeg er i , uansett om jeg er alene eller ikke. Og jeg vil aller helst bare trekke meg tilbake, og ikke snakke med noen. Jeg vil ikke at noen skal se meg sånn. For angst er i litt samme kategori som fibromyalgi- det er skambelagt.
Som regel så takler jeg det selv. Jeg bruker spikermatta til å få fokus, og jeg er blitt god på å kjenne kroppen min og klarer ofte å ta det i starten. Men det er ubehagelig og det aller verste er å føle at jeg mister kontroll over kroppen min.
Det irriterer meg litt at det skal være “godkjente” diagnoser og “ikke godkjente diagnoser”
For hvordan vi har det er jo så ulikt fra menneske til menneske. Det er jo ikke hva det kalles som betyr mest, men hvordan man har det- og hva man kan gjøre med det.
I går så kom det igjen. Etter nok et avslag, og det å begynne på scratch igjen. Det føles så uoverkommelig ut, og min første innskytelse var å gå å legge meg, eller å bare tusle rundt i stua til det ga seg. Men så gjorde jeg ikke det. Jeg ringte en som betyr utrolig mye for meg, og nok en gang så viser det seg at det hjelper å snakke. Det hjelper å snakke med noen jeg stoler på.
Ho fikk satt litt fokus, og fikk hindra hodet mitt fra å ta helt av.
Nok en gang så viser det meg at jeg ikke bør være alene om alt, og at det hjelper å prate og å være sammen med mennesker jeg er glad i. Og uansett hva vi sliter med, så vil det alltid være andre som kjenner seg igjen. Det er plassert en skam på så mye. På så mye som er normalt å kjenne på gjennom livet.
Angst er en ting som kan kjennes litt på, eller mye på, og for noen kan det ødelegge hele livet. Det kan sette utrolig mye begrensninger. Og det er en like ekte sykdom for mange , som det er for andre å ha en fysisk sykdom.
Ved å prate om det, så kan det normaliseres- og kanskje det kan ende med at noen lettere vil be om hjelp.
Jeg har flere nære familiemedlemmer, og venner, som har opplevd angst på nært hold. Noen har vært og er hardt angrepet, andre kjenner på de i ulike settinger. Alt fra panikkangst til sosial angst. Felles for alle, er at det er vanskelig å sette ord på det, og det er vanskelig å si at ; det sliter jeg med.
Men angst er reelt, og det er helt innafor å snakke om.
Hurra for litt åpenhet, og til å fjerne litt skam som vi fleste bærer unødvendig mye av. Og tro aldri at du er alene om å føle det du føler. Det er garantert ( mange) fler som ville kjent seg igjen, om du våget å si det høyt <3.
Angst er reelt og er helt innafor å snakke om <3
Godt du har en nær venn som lytter og kan møte deg og gjøre dagen lettere. For det hjelper å få utløp for det som bygger seg opp inn i hodet og kroppen.
Jeg tror aldri jeg har hatt angstanfall, men lettere angsttilfeller…. men jeg kjenner noen som sliter med angst – alvorlig angst….
Lag deg en fin dag <3
Så gjenkjennelig! Jeg er i samme situasjon som deg, har fått avslag på AAP to ganger, uten at jeg plutselig ble frisk og i stand til å jobbe igjen, for det… Resultatet er 14 måneder uten inntekt og jeg er mye (!) dårligere enn da jeg søkte første gang! Jeg vet ikke hva angst er,- tror jeg. Jeg har siden sparekontoen tok slutt i august, følt meg mer og mer desperat. Tårene triller flere ganger om dagen, tankene kverner. De siste to månedene har jeg fått skikkelig hjertebank, det svartner for meg, og jeg får trykk i hodet. Og hetetokter! Resultatet er at jeg, som alle tror er så positiv og blid, nesten ikke orker å gå ut. Jeg orker ikke å høre om jobb, trening, shopping, rødvin. Orker ikke å forholde meg til spørsmål og kritikk. Jeg snakker med noen gode venninner om det som er vanskelig, men blir så sliten av å snakke om det også. Selv om det gjør godt! Ønsker bare å krølle meg sammen i fosterstilling, og sove meg bort fra alt som er vanskelig og slitsomt. Føler på en enorm utmattelse! Jeg føler at fastlegen min henger alt på Fibromyalgien, og egentlig bare jatter med uten å ta meg alvorlig. Hun har henvist meg til psykolog,- tror jeg. Det har gått en måned og jeg har ikke hørt noe, så nå lurer jeg på om hun har glemt det. Hvis jeg etterhvert får time, lurer jeg på om jeg får en diagnose. Og hva den vil si i kampen mot NAV. Så fint å høre at du har funnet måter å lindre angsten din på! Du er sterk! Takk for at du deler. Og lykke, lykke til!
Hei kjære du <3 Høres nesten ut som vi har samme bane .. Jeg har også kjent på lysten til å sove, å våkne i april eller no. Men så har vi ikke noe annet valg enn å stå i det. Send meg gjerne en pm på fb ( Heges lille rom)