Formen har vært ekstremt laber noen dager nå, med en fibro i full blomst. Hvor det nesten føles at det er nok, men så går det jo det og. Heldigvis 😉
Og det er så utrolig vanskelig å forklare, men jeg vet at mange av dere som følger meg- skjønner hva jeg mener. Det er noen som spør, er det vondt i kroppen- og jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare. Fordi det berører hele kroppen min, og hele psyken min og alt innvendig og utvendig.
Jeg har hjertebank, et hodet som ikke klarer å konsentrere seg om noen ting. Ører som ikke hører annet enn øresus. En nakke som ikke vil se noen veier, og jeg vet nesten ikke hvor smertene verken starter eller slutter. Men å klage var ikke poenget her. Poenget er at i dag var dørstokkmila så utrolig lang, og alt i meg sa at sofaen var det beste i kveld.
Men vi hadde planlagt en tur med noen av mine beste folk, og jeg ville så gjerne. Resultatet var litt smertestillende, en for å roe pulsen og ulltøy på ulltøy. For ut ville jeg.
Det kostet vanvittig mye å kle på seg, det kostet å bruke alt av krefter jeg hadde- bare for å komme meg ut i bilen. Men så…
Fikk jeg oppleve det her. Frisk luft med fine folk, og en helt nydelig solnedgang. Og hjertet og hodet mitt var mye mer på plass.
Det viser meg at jeg kan, og det viser meg at jeg har skjulte krefter- og at jeg til og med på de verste dagene, kan få fine øyeblikk. Og det gir meg en stor mestringsfølelse oppi det her. Jeg begynner å kjenne kroppen min, og jeg vet nå at kvelden blir på sofaen, men det er helt greit det. Fordi jeg kom meg ut. Fordi jeg klarte å gjøre det som gjør meg glad- uansett hvor mye det kostet i dag.
Så nå er det rolige timer her, med de to fine.
Klapp på skuldra, smil om munnen og resten får jeg ikke gjort noe med <3
Et glass vin er byttet ut med litt smertestillende og te, men sånn er det noen ganger. Men sånne dager gir meg håp, og jeg mestrer mer enn jeg tror. Og det å komme ut i lufta- det gjør meg utrolig godt .
Håper dere alle med samme plager finner gode øyeblikk.