Alle netter er ikke like gode, og i natt er en sånn natt. Og jeg lurer litt på hvor mange flere rundt om som sitter oppe nå, rett og slett fordi å sove lenger er helt umulig.

En skulder som ikke vil ligge lenger og verkende muskler og en begynnende forkjølelse gir sitt til at jeg har sitti oppe en del i natt. Å sove i altfor mange timer om gangen, er nesten umulig.

Da er det fint å sitte med pusekatter ved sia seg, og fyr i peisen. Så når ungene våkner om en drøy time eller to nå, så er det godt og varmt og ferdig frokost.

Og sånn tidlig morgenstund, helt alene, er egentlig ikke så ille. Bortsett fra at Charlie snorker, så er det helt stille her og bare klapring fra tastaturet som høres. Det er noe spesielt med den stillheten som er på nattan. Det føles aldri så stille ellers… Det er litt godt å sitte litt oppe når “resten av verden” sover.

Litt min stund, selv om det ikke er helt frivillig nå.

Raggsokker, pysj og en varm kopp te er trøsten i natt.

Og snart er det en ny dag. Det er torsdag 22 oktober og akkurat et år siden min Mami døde fra oss. Det blir noen tanker på merkedager, og mange gode minner å tenke tilbake på. Jeg skrev et innlegg den gangen om sorg og hvor viktig det er å ha folk rundt seg da. Det kan du lese HER. Den varmen fra mennesker rundt som er glad i deg, er helt utrolig viktig når triste ting skjer.

Og det er godt å ta med seg videre i livet. Alle dager ( og netter) blir ikke som planlagt, men det kan bli fine stunder likevel.

# Det er bare livet .