Det er tydeligvis vanskelig for mange å tro at jeg er lesbisk. Mange har sine meninger om det, og det kommer vel kanskje av at jeg har gitt noen litt pusteproblemer opp igjennom årene …
Jeg vet at mange har meninger, for jeg har overhørt mange av dem. Både utenfor skolen, på ferja og på butikken. Jeg er vist ikke så synlig. Godt over 70 kg usynlig lesbe…
Og jeg blir både såret og lattermild på en gang, for det er jo utrolig hvor spennende livet til frøken Hansen har blitt. Det syns jo jeg og for så vidt, men jeg var ikke klar over hvor mange andre som skulle delta i det. Og ha sine meninger om det. Men sånn blir det kanskje når vi på en måte fortsatt blir «Tvunget» til å komme ut av et skap.
Og det er flere som får seg til å spørre om det utroligste angående sexlivet mitt, og det er ikke mennesker jeg kjenner godt. Så da er det jo bare å påpeke nok en gang at det er jo ikke bare det det dreier seg om. Det er kjærlighet.
Enkelt og greit. Hvis man noen gang kan kalle kjærlighet enkel.
Jeg har jo ikke blitt lesbisk. Jeg ER lesbisk. Det tok bare ca 35 år å gjøre noe med det. Det har vært en lang trapp å gå, med erfaringer på alle steg, men det er verdt hele reisen. Jeg måtte bare bli voksen først. Jeg måtte bli trygg nok først.
Nå er jeg det. Jeg er trygg på meg selv, stolt av meg selv og god på å være den jeg er. Jeg har fått kjenne på mange aha opplevelser de årene her. Mange positive og flere ikke fullt så positive.
Jeg har fått kjenne på redselen når jeg har kjørt hjem fra nattevakt, hvor hele byen har vært pyntet med «KNUS HOMOLOBBYEN» bannere. Jeg vet ikke helt hva homolobby er, men om jeg har forstått det riktig så er det at homofile skal ta over landet og ingen barn vil bli født.
Men ja, uansett så er det skremmende at noen ønsker meg vekk fra denne jorda fordi jeg er meg selv.
Jeg har også fått deltatt på et miljø så inkluderende og varmt og jeg har fått oppleve at de jeg trodde var mine nærmeste, ja de er mine nærmeste fortsatt.
Jeg har også en sønn som er homofil, som på mange måte banet litt vei for mammaen sin. Han er en fantastisk flott målbevisst gutt som jeg er så stolt av. Han er trygg på seg selv. I dag er han det. Men han brukte også sin tid på å finne seg selv. Han var igjennom mange faser på barne og ungdomskolen hvor livet kanskje ikke alltid var like lett. Og det var heller ikke så lett å vite. For det blir jo ikke snakket om.
Her kommer min fanesak inn.
KUNNSKAP! For jeg tror bestemt at mye av redselen og hatet bygger på en uvitenhet.
På barneskolen snakkes det så lite om lesbiske og homofile, at min tiåring sa at ikke læreren viste at jenter og jenter kunne være kjærester. Hvorfor snakkes ikke det om ?
Når til og med kongen tar med i sin nyttårstale så må det være innafor å snakke om på skole og i barnehage også. Det er så mange ulike kjernefamilier og vi må hylle alle.
Det må læres om ulike samlivsformer og det må læres om sex og samliv på en mye høyere skala.
Fortsetter vi som nå, så vil det alltid sitte et eller flere barn som føler at de ikke passer inn, og det barnet får da en bekreftelse på at følelsene hans, ikke er normale.
Barna våre er teknisk langt framme og de finner det meste på nett. Derfor må det snakkes om. Det er ikke på en eller annen pornokanal de skal lære. Kunnskap er makt, men det er også følelser.
For et par år siden så intervjuet jeg en del ungdom om psykiske problemer. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye av det. Vi har så flott fin ungdom og jeg ble nysgjerrig på hva som gjorde at de sliter sånn.
Hvorfor de har så mye angst og hvorfor de er så presset. Jeg sier ikke at alt dette har med legning å gjøre, men noen av de jeg snakket med torde ikke å stå fram. Og hovedgrunnen var familien.
Ikke fordi de ikke trodde familien ville godta det, men fordi de trodde familien bare tenkte på det som sex. Og det var for flaut å bære.
En ung gutt fortalte at faren hans ofte snakket nedsettende om homofile. Sønnen var homofil i skjul og drømte om å gå i pride. Men det ville han aldri gjøre. Han hadde hørt faren kalle en kjent homofil for » han rumpepuleren», og tok deretter for gitt at han aldri ville bli godkjent av far som homofil.
Vær forsiktig med hva dere sier. Vær forsiktig med hva dere tenker. For unger har ører som hører veldig godt. Også ting som ikke alltid stemmer.
Vær forsiktig selv når dere tror dem er ute av syne.
Holdninger kommer fram selv om vi ikke bruker ord. La nå ikke vi være skyld i at de ikke tør å være seg selv. Vi som skal elske dem ubetinget og gi dem styrke til å takle livet. For livet er ingen dans på roser. For noen.
Vi må gi de unge redskap til å takle det på best mulig måte. Og tenk så mye lettere ting vil være å takle, om man ikke på toppen av det hele må late som man er en annen enn den man er.
Dessverre er verden på vei til å snu, og det føles som om man går noen skritt tilbake og det må vi sørge for at ikke skjer. Det er flere som syns det er vanskeligere å stå fram i dag, enn for 20 år siden, og det er en skummel endring som MÅ snues!
Ta vare på hverandre og la ungene være den de er. Fortell dem at det er normalt og at du elsker dem uansett. Så håper jeg det etter hvert blir mer tema på skolen også. Fra barneskolen av.
Kjærlighet er aldri feil å snakke om, og det kan ikke starte for tidlig. For det er jo det livet vårt dreier seg om, er det ikke ?
