I dag våknet jeg opp til en dag jeg helst ville sove meg over. Jeg er vanligvis god på å finne gleder, og positive ting- men noen ganger så er kroppen så vond at jeg nesten ikke vet hva jeg skal gjøre av meg. Sånne dager hvor jeg ikke klarer å ligge for lenge, og å stå opp virker like tungt.
Men så går det seg til. Og jeg kommer meg ut. Nesten med tvang, men jeg gjør det fordi bikkja trenger det, og fordi jeg vet hvor utrolig godt hodet mitt har av det. Aller mest på de noen av de dårlige dagene.
På de dagene som jeg føler meg som en tom løvetann som noen bare kan blåse på, så faller jeg.
Men jeg faller ikke.
Alt som heter vask og husarbeid setter jeg på vent, og jeg bruker tiden på det som gjør meg bra. Så kan resten bare ligge.
Turene blir ofte delt opp i to eller tre, og jeg konsentrerer meg om et skritt av gangen, mens jeg har fokus på alt det fine langs veien.
For det gjør godt for hodet det. Og på den tiden her så kommer det fram vakre blomster overalt. Og jeg elsker sånne kveldsturer hvor verden er litt stillere, og de fleste andre er inne for kvelden.
Så jeg sitter her nå, med vond kropp og finner ikke riktig stilling- men hodet mitt har det bra. Og når jeg titter på appen, så blir jeg superstolt av at jeg har klart det her- på en dårlig og vond dag.
Jeg klapper meg på skuldra, og er stolt. Jeg innser at morgendagen blir nok hakket verre, men det får bare være. For dette klarte jeg i dag- og det skal jeg nyte 🙂