Livet skjer, ikke alltid som man tenker og noen ganger så tenker jeg at det er utrolig hva man takler og som man klarer å stå i. Hvor fort vi klarer å omstille oss lissom, og tenke annerledes. Nå har jeg noen gode gener der da, for mamma er vel den flinkeste jeg vet om til å finne gleder i det meste.
Vi mennesker er noen merkelige vesener.
Nå er jeg i Oslo og har sjekket inn her for et par dager, og grunnen er at mamma har operert på radiumen. Da var det bare å sette alt annet på vent, for ingenting er viktigere enn å være sammen med de man er glad i- spesielt i vanskelige tider. Ingen ferie eller andre planer slår det. Ingen jobb slår det. For det å være sammen og nær de man bryr seg om i livet, er det absolutt viktigste. Kanskje spesielt i litt tøffe tider.
Jeg har fått meldinger fra venner som spør om de skal komme dit jeg er.
Selvfølgelig skal man ikke det, men det varmer veldig å bli spurt <3 For det er noe med å ikke føle seg alene. Ikke for den som er syk, men heller ikke som pårørende. Å ha folk rundt seg, og nær seg- er viktig. Det syns til og med jeg som til tider kan være en skikkelig einstøing;)
Det er mange som er berørt av kreft i Norge. Mange syke og mange pårørende, mange venner. De fleste kjenner en eller flere som har eller har hatt kreft. Og kreft suger..virkelig. Det er så mye usikkerhet over tid, mye opp og ned. Derfor lagde vi oss armbånd nå.
Og mamma er jo den tøffeste jeg vet om, for når jeg kom til ho i dag- så ga ho meg dette:)
Og hvor sant er ikke det. Vi har livet nå- og det skal vi ta vare på. Alle bør ta vare på det, for ingen av oss kan spå fremtiden. Og det er jo fryktelig unødvendig å sitte å tenke; Hadde jeg bare…
Det er bare å gjøre. Tenke litt mindre, gjøre litt mer. Være samme de folka du vil være samme, finne glede i hver dag, og gjør det du drømmer om.
Og pust.
♥