Innleggene mine om Nav, og hva jeg står opp i- har fått sterke reaksjoner. Det er så ufattelig mange meldinger jeg får fra mennesker som opplever det samme, og det er noen som ikke kan forstå at det er sant.

Det er noen som har reagert på at jeg snakket om at dette kan få mennesker til å ta livet sitt, og jeg har tenkt noen ganger på om det er for drøyt å skrive. Men nei. All forskning viser at økonomiske kriser kan være en årsak til selvmord, og tenk da når du ikke bare skal takle sykdommen din, men du vet ikke mer enn fra dag til dag heller ? Les det her fra lederen av AAP aksjonen; Krever kartlegging av selvmord.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg leser inne på AAP aksjonssiden på fb hvor folk deler sine årelange erfaringer og historier i møte med Nav, og med alle historiene jeg selv har fått,  så ser jeg jo at flere skriver om at de har prøvd å ta livet sitt- eller ønsker det. De klarer til slutt ikke å se noe som helst positivt og føler seg verdiløse og tråkket på, år etter år. De føler seg mistenkeliggjort og blir så langt nede psykisk, og INGEN ser dem.

Hvorfor skal det være tabu å si ? Hvorfor skal det være tabu å snakke om sykdom og nav? Når vi har ytringsfrihet på alt annet i det landet her, så skal det ikke snakkes om ting som skjer?  Det er jeg ikke med på.

Sykdom er ikke frivillig, og de aller fleste av oss som har helseutfordringer, skulle aller helst hatt et liv uten. Selvfølgelig vil de aller fleste være friske, og til nytte i samfunnet. De fleste vil fungere i dagliglivet og klare seg selv. Betale sine egne regninger og ta vare på seg selv. De aller færreste ønsker å ha noe med Nav å gjøre.

Men så har det seg sånn at vi ikke alltid kan velge hva livet har å by på av utfordringer. Vi kan ikke velge å gå gjennom livet uten sorger og uten sykdom. Det fungerer ikke sånn.

Men noe kan vi velge..

Vi kan velge å stå opp for oss selv. Vi kan velge å ikke skamme oss over noe vi ikke kan noe for. Vi kan velge å snakke høyt om dårlig behandling, og vi kan velge å prøve å gjøre noe med det. Vi kan velge å bruke den stemmen vi har. Vi kan velge å ta vare på hverandre.

For at mange sliter tungt psykisk som følge av å være i et Nav system, det er jeg ikke i tvil om. Og jeg grøsser med tanken på hvor mange som er tvinga til å ha med Nav å gjøre nå etter den pandemi krisen vi står oppe i.

Det er ikke alle som har et apparat rundt seg av mennesker som bryr seg, og det er ikke alle som har terapi i skriving- eller ork til å engang sette ord på det de føler. Og når folk blir tråkket på lenge nok, og oversett og kun blir et stykke papir- da går det på psyken. Jeg er heldig oppi det her, med de folka jeg har rundt meg, men sånn har ikke alle det dessverre.

Det handler om respekt her. Respekt for andre menneskers liv. Og det mangler i stor grad. Jeg blir så sint av å tenke på hvor mange som lider av det her. De advokatene som jobber mot Nav, de har saker langt over hodet, og vinner mange av dem. Hvor de gang på gang viser til at Nav har gjort grove feil, uten å ville innrømme det. Et kort google søk viser det.

Det handler om alle som nå står på venteliste for å få erstatning, som har blitt behandlet som kriminelle, hvor Nav igjen har gjort grove feil. Det handler om alle de grove tingene fylkesmannen fant- som viser at her gjør de ikke jobben sin. Men så skjer det INGEN forandring.

Og i alle de sakene det blir gjort feil- så sitter det et menneske i andre enden. Et menneske som er helt avhengig av at de kan jobben sin. Som må legge hele livet sitt i deres hender, og håpe de treffer på noen som vet hva de gjør.

For det å gå dag etter dag i usikkerhet, og ikke ha et støtteapparat rundt seg, hva tror dere det gjør med mennesker? Hva tror dere det gjør å måtte gi fra seg alle kontoutskrifter for sosialstønad for Nav skal se om du har mottatt noe du ikke skal? De skal se hva du har brukt på kiwi, rema og hennes og mauritz. Har du bil- så selg den.- Eier du hus- så selg det. Du skal ikke ha en dritt hvis du skal ha hjelp av Nav, og du blir nedgradert til å ikke ha noe som helst frihet. Av de som skal hjelpe deg. Det å hele tiden gå med en tung mørk sky av usikkerhet over hodet.

I år er det valg, og jeg tror at mange velger annerledes i år. For bak alle disse sakene mot Nav- så sitter det mennesker i nød, med familier. Mange som ser hva de fire siste årene har ført til, og hvor mange som blir redd for å havne i et Nav system som det er nå.

Mange gjør en bra jobb, men det skal ikke være personavhengig hvem du treffer på. I helsevesenet har vi en plikt til å behandle alle likt, med samme verdi og respekt, og det lurer jeg på hvorfor Nav føler seg unndratt fra. For det kan ikke være sånn at du skal føle deg heldig om du treffer på en som ser deg og som bryr seg og som kan jobben sin.

Det skal ikke være unntaket.

Og det kan ikke bli et tabu å snakke om.