Skjønner dere hva det kan gjøre med barna deres at dem ikke blir sett, ikke får den tryggheten barn skal ha ? Barn som mangler trygghet, som mangler trygge voksne, mister en læring i hjernen-som mange ganger kan være helt umulig å finne igjen. Mangel på trygghet og kjærlighet i barndommen får vanvittig store ringvirkninger.
Når du blir full på lørdagskvelden, og tenker at sønn din sover… Tenker du over hva han opplever med å se deg annerledes? Og hvor sterkt det setter seg hos han? Tenker du over at på grunn av dine fester hjemme, og ditt alkoholforbruk så kan sønnen din ende opp med å aldri få et normalt forhold til alkohol?
Når du krangler med ektefellen din.. Tenker du over hvor skummelt det er å høre på to voksne skrike til hverandre? Kalle hverandre stygge ting. Tenker du over hvor utrolig skremmende det er å oppleve de menneskene som skal være tryggest, forandre seg til to hylende furier?
Når du i en opphetet diskusjon skriker til barnet om at han ikke er bra nok, at han nok en gang har gjort noe feil… skjønner du at det er noe det barnet vil ha med seg resten av livet? Og at det kan føre til at nære forhold aldri vil fungere? På grunn av deg.
Skjønner du angsten og utryggheten som kan oppstå i det barnet, og aldri ta slipp, for at du et lite øyeblikk satte deg selv først? For at du trengte en flaske rødvin den kvelden, eller fordi du var så sint på kjæresten at du ville skrike enda høyere enn ho. Ville slamre ekstra hardt med døra, eller kanskje knuse noe. Tenker du over hvor mye de lydene vil forfølge barnet ditt? Og hvor forferdelig utrygt det kjennes for små mennesker?
Utrygghet og usikkerhet må være noe av det verste vi kjenner på, i alle aldre. Å være usikker på noen og utrygg- det gjør noe med oss. Det gjør noe med utviklingen vår, og det gjør noe med vårt forhold til andre mennesker. Barn som opplever dette nok, blir også ofte utrygge voksne. Som lager seg skjold så ingen skal få skade dem på samme måte igjen. Følgende blir at det er vanskelig å lage nære sunne relasjoner.
Jeg har snakket med flere voksne som sliter med seg selv, med selvbilde og med troa på seg sjøl og troa på andre mennesker, som følger av en vanskelig barndom. Jeg har til og med hatt en pasient på over 90 år som i et øyeblikk lå å gråt fordi hun var redd for juling av faren sin. Det sitter… og det sitter hele livet.
Om du er stemor eller stefar, mamma eller pappa, kjæreste eller venn. Har du ansvar for barn, så har du det hele tiden. Og tingene du sier , fester seg. Og den trygge ramma, den er så utrolig viktig. Det finnes faktisk ingen unnskyldninger. Du må være en trygg person og forholde seg til. Klarer du ikke det, så må du søke hjelp. For det er hjelp å få.
Alle kan krangle og diskutere, alle kan si noe de ikke skal, men da er vel reaksjon i ettertid like viktig. Men de tingene som kanskje skjer igjen og igjen, de fester seg.
Og den utryggheten… den slipper kanskje aldri…
Vel sagt. Vi voksne må alltid tenke på hva vi sier og hvordan vi oppfører oss foran barn. “Små gryter har også ører”
Barna kopierer oss voksne, vi som skal være forbildene.
Hvis noe må diskuteres, gjør det med en rolig stemme. Lær barna respekt og omtanke ved å vise dem hvordan.
Ja så sant <3