Det er så mange masker vi bruker i dag for ikke å vise alt ved oss. Alle har alltid noe man vil skjule. Enten psykisk eller fysisk. Noe man ikke klarer eller noe man ikke tør. Noen laster man ikke vil andre skal vite om.

Jeg har gode venner. Virkelig gode venner? Og flere av de har vært mine gode venner før jeg sto fram. For dem er det kanskje ikke noe forskjell men for meg er det en veldig stor forskjell. Jeg er glad i andre på en helt annen måte nå. Jeg har ikke lenger den muren jeg hadde og for meg så viser det seg i følelsene til alle jeg har rundt meg. Ikke bare kjæresten, men også venner og familie. Jeg er ærlig og jeg har ikke lenger den store jobben med å hele tiden skjule hvem jeg egentlig er. Og det er en utrolig lettelse. Og jeg blir så takknemlig for å ha så mange som jeg er så glad i , rundt meg.

I starten så var det skummelt med alle disse følelsene. Jeg var helt overveldet og viste egentlig ikke åssen jeg skulle forholde meg til det. Det var en storm av alle følelser, både positive og negative. Men etter tiden har gått litt så setter jeg utrolig pris på å kunne møte andre på en måte hvor jeg føler jeg er ekte. Jeg tok imot klemmer uten å egentlig kjenne på klemmen og jeg viste vel omsorg for andre best på avstand.

Jeg tror vi ødelegger litt av våre nære forhold når en skjuler så mye av seg selv. Det er jo kjærlighet vi lever for. Både med partner, venner og familie. Det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke ?

Før passet jeg vel litt mer på hva jeg sa. Ville helst ikke ha noen diskusjon som kunne avsløre at følelsene mine ikke var helt på nett med meg selv og var alltid, både bevisst og ubevisst , påpasselig med hva jeg sa og hva jeg gjorde. Det er nok noe jeg mest har merket selv , men kan hende andre merker forskjell på meg nå.Jeg er tryggere, og har lettere for å snakke om ting. Om ekte ting som betyr noe for meg. Jeg har sikkert lettere for å diskutere og , fordi jeg har så mye følelser. Og det å få en klem betyr så mye mer nå, fordi jeg gir tilbake og jeg mener det.

Og jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener. Jeg er meg selv.

Pernille Øiestad har en sang som heter hjertevenn, hvor hun har en strofe som sier; «Husk på alt du er, det er nok å bare være. Du er bra nok som du er». Og vi er jo det , Bra nok! Uansett hvem vi er glad i og med alle våre feil og mangler for det har vi alle sammen.

Og med alt presset ungdommen har på seg i dag, så tenker jeg at det viktigste de kan lære , er å være seg selv. Og å LEVE. Følge sin egen drøm og være den man er.

Og det er ikke så nøye at man ikke er perfekt :)Det vil være shitty dager hele livet men det kan hjelpe å være trygg i seg selv.

Vær deg selv og vær sammen med mennesker som er glad i deg som den du er. Det er mer enn bra nok .