Det er tunge dager for mange nå, med enda mer isolasjon og enda mer avstand til andre. Mer frykt, og det kjennes nok i topplokket på de fleste av oss.

Flere blir permittert, og flere mister jobbene sine.

Noen må ta avskjed med sine nærmeste , uten klemmer og uten den nærheten som ofte trøster oss. Uten den armen som holder rundt deg når du er trist, og uten å klemme hverandre når man er i sorg.

Å lese nyhetene skaper snart ingenting annet enn frykt. Både med høye smittetall og store gule bokstaver om vaksiner. Jeg blir nesten allergisk for å logge inn på VG eller Dagbladet. Det kjennes som om det eneste livet dreier seg om nå, er Korona og vaksiner. Bivirkninger og alvorlig syke. Og det gjør jo det. Samt om så mange regler og retningslinjer at det er vanskelig å vite hva man skal eller ikke skal gjøre snart.

Men livet dreier seg om så mye mer også. Fordi folk blir syke, og folk dør- av andre ting enn Korona også. Nå mister vi nære uten å kunne delta på samme måte. Vi kan ikke søke sammen i sorg som før, og det blir en merkelig avstand mellom mange mennesker- som ikke er naturlig for oss.

Vi må holde sammen- på avstand .

Hva blir konsekvensene av alt det vi opplever nå , og har opplevd det siste året ?

Barna som har levd ett år mer eller mindre i usikkerhet. Alle som har mistet jobben sin, livsverket sitt og blitt permittert. Som går en usikker tid i møte.

Jeg lurer på hvor mange som må gå fra trygghet og stabil inntekt til å gå over til å få hjelp fra Nav.

Jeg lurer på hva den avstanden gjør med oss på sikt. Den nærheten vi har mangla, frykten vi har gått med og isolasjonen vi har opplevd- og fortsatt opplever. Klarer vi å ta det igjen ?

Hadde det føltes bedre om alt ble stengt ned, hvor vi følte at alle tok sin del av kaka ? Hadde det vært enklere å takle for de fleste ? Nå virker det som vi seigpiner de samme gruppene om og om igjen.

Jeg har ingen fasit, og det er vel mer litt frustrasjon og egne tanker som kommer ut her.. Det kjenner vi vel på alle sammen nå, det å være lei.. Samtidig så skjønner jeg at det må til, men kanskje hakket strengere enn nå ?

Jeg skal spise frokost og komme meg ut, og gjøre det jeg skriver. Jeg skal holde fast i det bra, og i de øyeblikka som er hverdagen vår. Og jeg skal gjøre det med begge hender.

Fordi…. Livet skjer, men kaffe hjelper.

Følg meg på Facebook; Trykk her .

Hjemmesiden; hegeslillerom.com