Våre besteforeldre, og foreldre var igjennom krig. Mine besteforeldre har fortalt meg om rasjonering, og en hverdag preget av måtehold og sparing av mat. Det var en kamp for  tilværelsen, for at vi skulle få leve i frihet, som vi  ikke klarer å forstå. De måtte tenke over hvor mye de kunne spise hver dag, og de måtte være kreative for å få familien mette til enhver tid. De lagde pålegg av kålrabi for å ha noe å ha på brødskiva.

Min farfar fortalte meg at han gikk uten sko hele sommeren, for skoene måtte spares til vinteren. Å kjøpe nye var uaktuelt. Gatelysene ble stort sett slukket og det var mørkt over alt . Men de klarte det! Våre forfedre klarte seg igjennom krig. De ble kreative og dyrket sin egen mat. Sydde sine egne klær og gjorde det beste ut av det de hadde, for å komme gjennom krigen. Og de holdt seg hjemme, for det ble de bedt om. Gatene var ikke fulle av folk dengang.

De som skulle, holdt seg hjemme. Resten var ute å risikerte livet sitt i kamp.

Det er en krig vi kjemper nå og, men mot en usynlig fiende.

Og det føles ikke som vi kjemper i fellesskap hele tiden. Gatene i Oslo er fulle av glade mennesker som nyter sola og som handler. Samlingsteder her er fulle av ungdom som fester og koser seg, og vi voksne blir bedt på fester som holdes i det skjulte. Hyttefolket er frustrert over å ikke få gasse seg med mat og snø på hytta og store deler av verden må jo riste på hodet av medieoppslagene som preger Norge om dagen:

Hyttekrise ! Ser ut som 17 mai i Oslo! Jeg får ikke øl kjørt hjem på døra av butikken!

Mine besteforeldre sitter alene i leiligheten sin. Mamman min har bursdag i dag, men den feires på telefon. Vi holder oss hjemme fordi vi håper at det her snart kan ta slutt, og at vi får en stopp på smitten. Men jeg mister jo troa når jeg ser dagens avisoppslag. Jeg mister troa på at vi klarer å stå sammen om det her. Jeg mister troa på at helsevesenet skal klare den jobben de er satt til nå, fordi så mange rett og slett gir faen! På nyhetene i går så var det er dame som ble 110 år hvor familien ikke kunne komme å feire. Sønnen på 86 år måtte stå utenfor sykehjemmet med flagg og gratulere mamman sin med dagen. Det var så trist å se.

Det er noen av de følgende av det som skjer i dag. Mange eldre er ensomme og isolerte, og det må være så vondt for de å se på nyhetene at så mange gir blanke i at det skal bli trygt for dem å gå ut igjen også. At det snakkes like mye om hytteforbud og et skjenkestopp, som hva vi trenger å gjøre sammen.

Mange barn og unge mister den sosiale kontakten de har, og flere som har det vondt hjemme, får det vondt lenger. Fordi folk ikke kan ta i mot en beskjed om å holde seg hjemme. Og som sørger for at dem restriksjonene her kommer til å vare lenger. Må det virkelig ende med et portforbud her også? Er vi ikke oppegående nok til å ta i mot en beskjed å følge den?? Eller føyer det seg inn i rekken av krenkelse, at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre?

Vi i Norge i dag lider INGEN nød! Vi har tv, internett og kan ha kontakt med hverandre på så mange måter selv om vi ikke kan treffes som før. Vi har mat, varme, lys og klær. Send en tanke til dine besteforeldre om hva de var igjennom for at vi skulle få ha det sånn vi har det, og hold deg hjemme av respekt til dem.

GÅ HJEM! Og bli der!