Jeg skjønner at dere syns livet er en fest. Jeg skjønner at dere ikke tenker konsekvenser, det er ikke alltid heller deres jobb alene.

Jeg er den som skryter av all den flotte ungdommen Norge har. Dere er  unike, med en evne til å være inkluderende og åpne, og dere gjør en forskjell. Jeg er utrolig glad i å være rundt dere og å ha dere i hus. Dere har så mange fine tanker og ideer, og stråler av optimisme og livsglede.

Det gjør dere også nå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men kjære ungdom. Nå tror jeg dere rett og slett må lytte litt dere også. På mine turer nå om dagen i det fine været, så er dere overalt. I store klynger. Idrettskolen samler seg på vårt lille tettsted på noe som ser ut som arrangerte treff.

På stranda nå i kveld så var det over 20 stk tett samlet som grilla og drakk. Og lo.

Det var så godt å høre dere le. Det var godt å sitte i sola, og lukte grill og høre latteren deres. Livet føltes litt normalt et lite sekund. Men det er ikke tiden for det akkurat nå. Den tiden kommer igjen senere. Og den kommer kanskje fortere tilbake for oss alle om vi alle kan gjøre det vi skal nå. Dere også. Dere, kjære ungdom, er ikke frigitt de rådene og reglene vi har fått fra myndighetene nå.

Det er lett å tro at man er udødelig og at alt vil gå bra som ungdom. Vi har alle vært der engang. Det er lett at det å være samme venner frister mer enn alt, og kanskje med en kjæreste. Jeg skjønner det.

Samtidig så er jeg sikker på at om du tenker deg om, så vil du også at bestemoren din skal overleve denne våren. Jeg vil i allefall at min skal overleve og jeg håper at dere også kan gjøre det dere skal for at vi skal kunne beholde de vi har nær, litt til. Å miste en man er glad i er vondt på så mange måter, og tenk om du kan forhindre det nå.

Jeg har både venner og familie som er i risikosonen og jeg har både barn og ungdom hjemme. Som holder seg hjemme. Fordi jeg sier det, rett og slett.

Men det er ikke like lett å forklare dem hvorfor når så mange av vennene deres ikke følger det samme.

Foreldre må på banen. Dere må vite hvor ungene deres er. Og har du ikke foreldre som gjør det, så må du tenke litt sjøl nå. Er det verdt den festen på stranda i dag, om sykdommen rammer en av dine om en uke? Fordi du måtte være samme så mange akkurat i kveld?

Om du skal måtte ta avskjed med en du er glad i for godt, tror du det er verdt den fotballkampen da? Du kan smitte noen, og du kan være smittebærer selv om du ikke er syk.

Det er ikke verdt det!

De ukene her kan føles ut som en evighet, men i det lange løp så er det kun en bitteliten periode av livet ditt. Det er ikke en spøk det her, og det er litt trist at dere også ikke kan høre etter nå.

Vi spytter ikke på noen som ligger nede.

Så av respekt til dine besteforeldre, og kanskje du har noen i familien som jobber i helsevesenet? Vis dem den respekten og hold deg i tøylene litt nå. Ha det moro med en eller to. Festene blir det masse tid til senere. Vær med å begrens smitta dere også. Det er et ansvar dere har , på lik linje med resten av oss.

Dra hjem!  Gjør det for de du er glad i og gjør det for deg selv.

I dag er det transsynlighetsdagen og den blir markert for å rette søkelyset på diskriminering som transpersoner ofte opplever.

Norge i dag er mye. Det er varmt og kaldt på samme tid. Det er inkludering og avvisning. Det er mennesker som står sammen, og mennesker som står alene. Noen står mot hverandre og noen står fra hverandre.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I denne situasjonen vi er i nå, hvor mange opplever isolasjon på sitt verste, så kan vi kanskje tenke over hva som er viktig for oss, og hva som skal til for at vi skal klare å stå sammen.

Folk må slutte å dømme hverandre for hvem man er. Livet er ikke alltid sånn at alt er et valg. Mye er man født med, og født til, og da er det om å gjøre at vi viser at det er greit. Det er greit å være den du er, og det er greit å elske den du gjør. Det er det samme om du heter Anne eller Anders. Det er greit om du vet det fra du er liten, og det er greit om du finner det ut senere i livet. Det er greit at du er glad i gutter, det er greit at du er glad i jenter. Det er greit at du er glad i begge deler og.

VÆR DEG SELV! DU ER BRA NOK !

Ikke la noen fortelle deg noe annet. Du teller og hvordan du har det, teller. Du har verdi og du får lov til å være deg selv. Ingen har lov til å bestemme hvem du er.

Jeg har opplevd at  homofile kjendisprofiler har fortalt meg at de ikke går ut offentlig etter det er blitt mørkt. De går helst ikke alene, og i allefall ikke ut på en fredag eller lørdag da mennesker mister enda mer hemninger. Noen tror de har en rett å si hva de vil til andre, og jeg lurer på hva de menneskene sier til seg for å rettferdiggjøre det. Hva er det som gjør at noen syns det er greit, til og med kult, å såre andre mennesker, ved å rakke ned på hvem de er som person?

Det her er noen av skjellsordene som mennesker får høre titt og ofte. Av de som føler de har en rett til å si sånn.

Og hva er det som får de som står rundt, til å ikke si fra?

Vi har et ansvar alle sammen.

På barneombudet sine sider så står det ; ” Voksne har et ansvar for å se, og å stanse de som plager andre. ” Det gjelder oss voksne for hverandre også. Det er ikke greit å mobbe voksne heller.

Hvis du lenge nok hører at du ikke er bra nok, hva tror du skjer da ? Jo da føles det heller ikke som at du er bra nok. Du begynner å lure på hvem du er, om du kan være den du er og det her kan gå utover livskvaliteten til enkeltmennesker i en altfor stor skala.

For at vi skal få slått ned på mobbing hos barn, så må det starte hos voksne. Vi har et ansvar for å si fra om vi ser noen som plager andre, uansett!

Det sitter mange barn rundt omkring som føler seg annerledes enn alle andre, og det er vår oppgave å la de også føle at de hører til på lik linje med alle andre. Om du føler du aksepterer homofili og andre legninger, så er det ikke sikkert barna dine vet det. Fortell dem det, og fortell dem at de er like mye verdt uansett. Fortell det, for sikkerhets skyld. Det kan hende de trenger å høre det.

Stå opp for hverandre, og gjør det klart at alle bør og skal få være den de er ment til å være. Respekter hverandre, og vær glad i hverandre. #Brydeg #ikkelukkøyafordetsomskjer

Og ikke minst, VÆR STOLT AV DEG SELV!

Er det noe oppskrift på hvordan vi skal reagere på den situasjonen vi er i nå ? Er det noe oppskrift på hva vi skal føle ?

Er det greit å føle seg redd og engstelig og bekymret ? Er det greit å føle seg litt alene?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Og hvordan reagerer du på det?

Jeg får litt følelsen av at vi skal ta det her med knusende ro. Jeg skjønner at ikke hysteri gagner noen, men når noen skriver i media at det her er skummelt så hagler det inn med meldinger om å ta det med ro, det er hausa opp og at man skal være positiv. Og det er jo fint å være positiv, det må vi jo. Vi kan også tillate oss å se det gode og fine med det her, og finne de gledene vi kan. Det tror jeg er viktig.

.

Men jeg tror samtidig vi må ha lov til å kjenne på det som er skummelt og som vi er uvitende om. Det må også være greit . Det her er jo en helt ny situasjon for oss alle og vi er i samme båt .Men vi reagerer ulikt og vi har ulike følelser, og det er også greit. Noen sliter mer med isolasjon enn andre, men jeg tror vi alle har til felles å kjenne på en hverdag som er helt utenfor normalen.

Vi har en oppskrift på hva vi skal gjøre for å begrense og forhåpentligvis etter hvert, stoppe smitten. Men tenk så fint det hadde vært med en oppskrift på hva vi skal føle den tiden her og.

Jeg er jo en person som liker, og som er avhengig av å være en del alene. Men da er det på en måte frivillig. Nå er det en mulighet som er fratatt oss for en stund. Men vi må ikke glemme at det bare er for en stund. Jeg kommer sikkert ikke til å komme ut av den krisa her som noe mer supersosial heller. Kanskje jeg setter mer pris på de stundene med andre og de klemmene man ofte ikke tenker over.

For å leve livet sakte, det setter jeg pris på. Og kanskje det ender med at flere gjør det etter hvert?

Kloden vår får en pause, en etterlengtet pause til å forhåpentligvis få henta seg inn litt igjen. Imens kan vi passe på å nyte den fine naturen vi er så heldig å være omgitt med.

Vi bor i et trygt land med et godt helsevesen som gjør sitt beste i den situasjonen her, og det er vel en kamp som vår generasjon ikke har kjent på før. Det er viktig at alle tar sine forholdsregler og gjør det de kan for at helsevesenet skal få klare å gjøre jobben sin.

Samtidig vil jeg si at det er lov å være redd og bekymret, og det er lov å kjenne på de følelsene også. Snakk om det til noen, og takle det på den måten som er best for deg. Jeg er sikker på vi kommer igjennom dette og, kanskje sterkere og mer bevisst på ting enn før, men imens er dette dagene vi lever nå. Selv om livet på en måte føles som det er på vent, så er det jo ikke det. Vi slutter ikke å leve, og vi slutter ikke å våkne til nye dager og blanke ark. Ventetiden er også en tid for å leve.

Bare litt annerledes.

God lørdag

I går fikk jeg verdens søteste melding. Det var fra ei jente som flere ganger har sendt meg meldinger og fortalt meg om hennes liv som skjult lesbisk. Som har sendt meg meldinger kun for å fortelle hvor glad hun er for at jeg velger å være en synlig lesbisk, og en hun kan google for å lese om. En hun fant som kunne fortelle at det kan gå bedre enn du frykter. Det er så utrolig rørende å få sånne meldinger, og det er en god grunn til at jeg valgte å starte den bloggen her. Hun har fortalt mye om hvordan hun føler de lever som kjærester på avstand ute blant andre mennesker.

Jeg startet med den bloggen her, nettopp fordi jeg jeg i løpet av de fem årene jeg har vært åpen om legningen min, så har jeg fått kjenne på fordommer. Kanskje flere enn jeg trodde. Det har vært blikk og baksnakking , og ting jeg har blitt redd for som jeg aldri har tenkt over. Og selv om det var forventet på et vis, så har det tatt meg litt likevel til tider.

Denne jenta, som vil være anonym,  har levd i et forhold i 3 år, skjult for omverdenen og utad har de bare vært to gode venner. Hun har vært livredd for å bli oppdaget, og som følge av det har hun levd ganske isolert for at ingen skulle få komme nær nok til å avsløre henne. Du kan jo tenke deg hvor vanskelig det må være å holde en forelskelse skjult, når det som regel er noe man vil rope ut og fortelle hele verden. Å dele en glede gjør det jo enda mer fint.

Men nå tok hun skrittet. I en opphetet diskusjon med familien om Korona, så gjorde hun det. Hun fortalte at hun er lesbisk, at hun alltid har vært det og at hun lever i dag sammen med kvinnen i sitt liv. Og det ble enden på Korona diskusjonen den dagen.

Det var dessverre ikke bare positive tilbakemeldinger. Alikevel så skriver hun at hun aldri har følt seg lettere, og at den katta som nå er ute av sekken har føltes ut som en 50 kg katt å ha på ryggen.

Det er så godt å høre. Jeg blir så takknemlig for at mennesker tør å være seg selv, og å stå opp for seg selv. Ingen som ikke har vært i den situasjonen kan forestille hva det gjør å skulle skjule en så stor del av seg selv. Det berører hele livet, og det berører relasjoner til andre.

Jeg har vært der, og jeg var konstant på vakt. Jeg slapp ingen helt inn, og jeg brukte humor til å dekke over det meste. Det er tungt å leve sånn i lengden, og så er det en så befriende følelse å være tro mot seg selv , være ærlig og tilslutt bli så trygg i seg selv til å leve det livet man skal.

Mange snakker om at homofili er et valg. Det er det ikke.

Det som derimot er et valg, er å velge seg selv, og å være stolt av seg selv for den man er.

Ta med denne gladmeldingen inn i helga, og tenk etter om du kjenner noen du bør åpne opp for en samtale med. I disse tider er det mange i isolasjon, og det er mange som sliter. Ta vare på hverandre, og ring en venn.

Det her er jo veldig moro 🙂 Nå har jeg såpass med følgere at bloggen min kom over her . Og det er takket være alle dere som leser hva jeg skriver, og vil følge meg. Det setter jeg utrolig stor pris på. Og alle meldingene jeg får fra mennesker som har det tøft med legningen sin, bekrefter behovet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var en lang vei å gå før jeg tok mot til meg og startet bloggen. Det satt langt inne å skulle utlevere meg sånn, og jeg gikk mange runder med ungene og familien for å være sikker på at de syns det var greit . Og det var det jo. Grunnen som lå bak denne bloggen, er at jeg ville synliggjøre at det fortsatt ikke er helt enkelt å være homofil.

Etter fem år som åpen lesbisk så har jeg også fått kjenne på kroppen hvor mange fordommer det fortsatt er i Norge, og jeg har fått kjenne på en redsel over ting jeg aldri før har tenkt over. Jeg fikk kjenne på frykten for å miste noen når jeg skulle fortelle det og ikke minst så har jeg fått kjenne på hvor utrolig det godt det er å leve som den jeg er. 100 prosent. Det kan egentlig ikke beskrives med ord.

Navnet Heges lille rom, valgte jeg fordi det her er mitt lille rom. Det er mine tanker , mine opplevelser fra mitt liv og jeg håper at noen kan finne en trøst og forhåpentligvis litt styrke fra  rommet mitt.

Og jeg må jo bare gjenta at det er ingenting som å få være seg selv, fullt ut.

Nå i disse tider så blir det forhåpentligvis mer synlig for alle hvor like vi er. Vi er i den samme situasjon nå alle sammen, uansett legning eller rase og det er en fin ting oppi alt. For vi er jo bare mennesker alle sammen, og kjærlighet kan jo ikke skade uansett hvem kjønn man elsker.

Og jeg skal fortsette å blogge om ting jeg vil kjempe for, og er engasjert i og jeg vil fortsette å synliggjøre fordommer i Norge. Det skal bare gå fremover og kampen for å være seg selv er langt i fra ferdig kjempet. Og jeg håper det jeg gjør, kan bidra litt til å sette fokus på det.

Tusen takk til alle som følger meg <3 God helg alle sammen.

Ta vare på hverandre .

Hva gjør egentlig det som skjer nå med oss? Og nå mener jeg ikke hva det gir oss av symptomer om vi blir smitta, men hva gjør det med oss? Som mennesker? Hva kan vi lære av det her ?

Livet leves sakte nå. Alt er satt på vent, og det er rart hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er. Det her er en situasjon vi aldri før har opplevd. Noe som tar fra oss friheten vår, som gjør at vi blir redde og uvitende. Det her kan vi ikke kontrollere. Vi kan gjøre det vi blir bedt om å gjøre og håpe det holder. Vi kan prøve å finne en ny hverdag denne tiden og finne gleder i det vi kan. Det tror jeg er viktig. 

Jeg er redd for viruset. Det er skummelt og noe vi ikke helt vet hva er. Mennesker blir smitta i hopetall, og det viser seg fra forskjellig fra folk til folk. Viruset skyr ingen og vi er alle i samme båt. Uansett rase eller legning, rik eller fattig, statsminister eller arbeidsledig. Vi er alle like nå. Og vi jobber mot det samme målet, og få kontroll på dette som truer vår hverdag. Og som truer noens liv. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Finn noe eller noe å hold deg fast i . Finn noe eller  noen som kan hjelpe deg gjennom, og som kan gå veien med deg. Jeg syns det diktet her fra Trygve Skaug sier så mye.

Det er noe som er litt fint oppi alt. Vi er like nå. Alle sammen, og det må vi huske på. Når det først gjelder så handler det ikke om åssen bil du kjører eller hvem øst eller vestkant du bor på. Det handler om oss, som mennesker, og det er vel det som betyr mest. Det er deg og meg. Nakne og sårbare mennesker i samme situasjon. Hele Norge er i samme båt nå. Hele verden faktisk. Vi forenes over noe så skummelt som et virus. 

Mitt håp er at når dette er over, så har vi forandret oss litt. Vi får et annet perspektiv på livet og menneskene rundt oss. Vi ser at når stormen først kommer, så er vi like alle sammen. Uansett utgangspunkt og status. Uansett legning og uansett hvem land du er født i. Det er nå vi står sammen, selv om vi står fra hverandre. Vi står sammen ved å være fra hverandre. 

Vi blir satt på prøvelser, og noen kjenner mer på ensomheten enn andre. Finn.no flommer over av mennesker som tilbyr seg å hjelpe og det er rørende å se samholdet. Digitalscenen og brakkesyke på Facebook samler mennesker til flotte konserter og lager et lys i mørket. Et lys som vi griper med begge hender nå. 

Selv om jeg er redd for viruset, så er jeg nesten mer redd for ringvirkningene det har hos oss. Mennesker står uten jobb, med en usikker framtid. Vi kjenner på hva isolasjon gjør med oss, og det folket som er kjent som ” det kalde folket fra nord”, kjenner nå på hvor sosiale vi egentlig er, og kanskje hvor mye vi i dagliglivet tar for gitt. Hvor mye vi ikke setter pris på at vi har, fordi vi er så vant med det.

 Jeg er redd for alle hjemløse, alle som er avhengig av en slant penger av forbigående for å få dagen til å gå opp. Nå er det ingen som går forbi. Ingen som ser. 

De som sliter fra før, blir etterlatt til seg selv. Og de blir enda vanskeligere å se. Forebyggende selvmordsarbeid blir hardere, nettopp fordi vi ikke ser. 

For ting som har vært blir jo ikke slettet av viruset. Mennesker som sliter fra før, sliter ikke mindre nå. Men de er mer usynlige, og det vil bli flere som sliter. De som hadde kreft fra før, har fortsatt kreft, med samme utfordringer og redsel. Alt dreier seg om Korona, så andre ting blir satt litt vekk. Og vi må ikke glemme å være her for hverandre. Det er så mange måter å stille opp for hverandre på, og i en tid som nå så har vi kanskje tid til det også? Tid til en ekstra telefon, en gavelevering på døra, facetime med noen du savner eller et godt gammeldags brev?

Mormor fikk den her på døra av meg, og det ble en oppmuntring i en ensom tid for dem. Og det aller verste var at jeg ikke kunne klemme ho, men sette den på utsiden av døra og dra. Men det var en glede, og det fikk tankene over på noe annet. Så min utfordring til deg er å se andre selv om det ikke er fysisk. Ta heller en telefon for mye enn en for lite. Lytt og hør hvordan den i andre enden har det. For vi er vel fortsatt det folkeslaget som uansett sier ; Det går bra. 

Det er lov å si at det ikke går bra. Det er lov å kjenne på de vonde følelsene, redselen og anerkjenne at dem er der. Så bør du også finne noe positivt å holde fast i. Vi har mye vi kan glede oss over, det gjelder bare å finne noe som gir deg glede. Finn deg et anker og bruk det. Hold fast. Vi kommer oss igjennom dette. 

Vi mennesker er rare. Og vi er sosiale. Stort sett. Til og med jeg som ikke er den mest sosiale kjenner på ensomheten nå om dagen.  Jeg har kjent på angst symptomer og redsel, og gjør det til tider enda. Men jeg tror det er en sunn og naturlig frykt jeg kjenner på. Jeg føler at vi er litt alene i flokk, uten å kunne være fysisk sammen om det.

 Vel, de av oss som holder seg hjemme og for seg selv i allefall. 

Det er mange som ikke følger rådene. Som må være sosiale og som ikke klarer tanken på å ikke se andre mennesker. Eldre mennesker som fortsatt samles på kafeer og barn og ungdom som treffes. Noen i smug. Venner som ikke klarer å la være å treffe hverandre. Hvorfor er det så viktig for oss å treffe andre mennesker ? 

Er det fordi vi ikke får lov som gjør det ekstra attraktivt, eller er det at tanken på å være alene er for tung ? Vi er vant med mye ytre stimuli til enhver tid, og kanskje tanken på å være alene er for tung, nettopp for da blir det fokus på en selv.. Det tror jeg kan være vanskelig for mange. 

Det var det en tid for meg og. Det var jo en helt annen setting, men jeg kan jo tenke meg at det kan ha noen likhetstrekk. Jeg var sammen med andre hele tiden i en periode jeg hadde det veldig tøft , for å slippe å tenke på meg og mitt. Det var mye enklere å la tankene få konsentrere seg om andre mennesker. Og det finnes mange som har det sånn , og som nå skal bli tvinga til å være alene. 

Mulig vi skal tenke litt nytt. Det er vel ikke et menneske i Norge som ikke har fått med seg at rådene er å unngå sosial kontakt, i alle fall med flere, og så langt det går holde seg hjemme. Og nettet flommer over av eksempler på mennesker som gjør alt annet enn det. Skiløyper og populære turområder flommer over av mennesker i alle aldre og til og med utepilsen var det mange som tok sammen nå. Og hvorfor ? Alle vet jo nå hva vi blir bedt om. Og hvorfor… 

Kan det være at de som ikke klarer å være hjemme har en grunn til det? Kan det være at det er for tøft å håndtere for mange ? Ensomme eldre som føler seg avhengig av det lille nettverket dem har, og som kanskje ikke har like lett for å holde kontakten med andre med nymotens elektriske duppeditter. Ungdom med utfordringer, enten med seg selv eller med foreldrene og som faktisk har det verst hjemme. Kanskje noen av de, med å bryte retningslinjene, til og med prøver på et rop om hjelp? Er det der vi bør tenke annerledes? 

Jeg snakker nå ikke om de som absolutt må dra på hytta eller som rett og slett gir faen, for det er nok mange av dem og. Og der er det rett og slett bare å skjerpe seg!  Men i mylderet av mennesker så glemmer vi kanskje at det er mange skjebner.

Om du vet om en som gjør det motsatte av hva han skal i disse tider, kanskje du kan våge å tenke litt annerledes? Er det noe i han eller hennes situasjon som gjør at vedkommende faktisk ikke klarer å være hjemme hele tiden? 

Alt dreier seg om dette viruset om dagen. Det er nesten ikke plass til andre nyheter og det er der fokuset til de fleste ligger nå. Og sånn kan det være en stund framover. Hva da med de som sliter fra før? Ungene som er utrygge hjemme, og som nå ikke får en eneste pause fra å være redd. Eller voksne som sliter så med angst og som er redde for å være alene. Mennesker som får hele livssituasjonen sin snudd opp ned med tanke på økonomi og utrygghet for framtiden. Det her får store ringvirkninger i form av at vi ikke ser dem. Vi ser ikke bak Corona viruset. Men de er der fortsatt. 

De som hadde det vondt og leit før det her skjedde, har det nok mest sannsynlig ikke noe bedre nå. Mulig dem er blitt enda mer usynlig bare … 

Kanskje vi skal bry oss istedenfor å kjefte? Viruset skaper mye frykt og engstelse og vi får vel alle noen reaksjoner på det, og opptrer muligens ikke alltid like rasjonelt. Og når vi er redde, så blir det lett å bruke pekefingeren. Og vi som følger rådene , blir provosert av de som ikke gjør det. Vi kjenner jo isolasjonen på kroppen vi også. Alle kjenner på det. Og kanskje er det de som ikke gjør det de skal, som kjenner mest på det ? 

Jeg vet ikke, men jeg tenker det er verdt å ta med i diskusjonen og tenke litt over . Er vi så blindet av Corona viruset at vi ikke ser mennesker som sliter foran øynene på oss ? Kan det være at noen av de trenger at vi ser dem ? 

Jeg blir rørt av mye om dagen. Av dugnadsånden og av konserter og arrangement på nett som gjør at jeg føler at vi står samlet om det her i en vanskelig tid. Vi tar vare på hverandre pr telefon og med meldinger, og vi bryr oss om hverandre. Det er noe med følelsen av å være samlet i en vanskelig tid som berører oss alle. Vi får øynene opp for hva som betyr noe for oss og vi finner en felles trøst i at dette gjelder alle.

Det jeg derimot ikke blir rørt av, er alle som velger å ikke følge rådene og som fortsatt gjør som dere vil. Som syns det er livskrise å ikke få dra på hytta. I en tid hvor vi prøver å stå samlet å holde oss hjemme og fra hverandre, for å holde mennesker vi er glad i friske, så er det fortsatt mange som velger å drite i andre mennesker fordi man må jo få lov til å “kose” seg litt ? Hva betyr det å dra på hytta eller få ta en utepils sammen med andre, om du mister noen av dine kjæreste i prosessen? Hva er det med egoismen i Norge? Er det så vanskelig å ta i mot en beskjed om hva du må gjøre ? Det er liv og helse for mange som står på spill. Hvorfor i alle dager kan du ikke skjønne det ?

Noen skriver på Facebook, ” Nei jeg kan ikke holde ungen hjemme, vi må alle gjøre det vi selv føler for i denne situasjonen”. NEI!!  Hvis det å holde ungen hjemme er ditt største problem så skjønner du virkelig ikke hva vi står ovenfor. Og da har du heller ingenting å klage over. Jeg vet det er vanskelig for mange, men har du tenkt over at dem ukene her kan vedvare til å bli veldig mye lenger fordi du ikke har lyst til å gjøre som du får beskjed om?? Eller for at du ikke orker å ha dine egne unger i hus hele tiden?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I verste tilfellet så kan det ende opp med at den ungen din som er ute og fyller seg med en haug andre nå, trenger helsehjelp. Og hva da om ikke helsevesenet har kapasitet til å hjelpe? Blir det en annen lyd da? Jeg vet du ikke tror at det kan skje, men det kan det. Det her handler faktisk om deg også. Det handler om oss alle. Og det handler om ungene dine. Om foreldrene dine, og besteforeldrene dine. Vil du virkelig ofre noens liv og helse for at du skal få gjøre som du har lyst til ?Er vi så vant med å gjøre hva vi vil til enhver tid at det er helt umulig å følge råd?

Det er mange som ikke vet hvor ungene sine er om dagen. Det ser vi når vi er på tur eller kjører bil. Skateparken og fotballbaner og skoler vrimler av ungdom som er tett klynget sammen. Hva med når de kommer hjem med smitte? Kanskje du ikke vet de er smittet engang, fordi de ikke har symptomer. Samtidig lar du den samme ungen dra på butikken eller til bestemor, for stakkaren må jo få gjøre som han vil ? Skjønner du konsekvensene det kan få ? Vil du være ansvarlig for at andre mennesker blir syke for at du ikke har fulgt rådene du har fått?

Jeg skjønner ikke tanken. Og det provoserer meg veldig. 

Jeg er veldig glad det er den tiden på året det er, og ikke oktober og november. Men samtidig så hadde det kanskje vært enklere å holdt folk hjemme om det var en annen tid på året. For nå er det vist så viktig med en utepils og det virker som det er liv om å gjøre å treffe folk. 

Et tips; sett deg i hagen hjemme, tenn grillen og åpne ølen din der. Nyt sola og gjør det beste ut av en situasjon som er vanskelig for oss ALLE! Og tenk litt på at dette ikke handler kun om deg og dine behov. Majoriteten av oss andre gjør det, så hvorfor klarer ikke du? Det er snakk om en bitteliten periode i ditt liv. Ditt liv som tydeligvis er mye viktigere enn alle oss andre sine liv. Gjør det for at helsepersonell og andre samfunnskritiske jobber fortsatt skal få Norge til å gå rundt. Gjør det i solidaritet med de rundt deg. Bry deg om de rundt deg!

Du dør ikke av å ikke få dra på hytta eller få treffe venner, og ved å la vær kan du hindre at andre dør også. 

Så jeg ber deg, vær en venn og bidra. Gjør ditt du også!   

Det er ganske absurd. 

Jeg sitter her på kjøkkenet nå. Det er fortsatt lyst ute selv om det er tidlig kveld og fuglene kvitrer. Våren høres gjennom veggene og livet kjennes så normalt, samtidig så er det så langt unna normalt. Det er en ventetid hvor livet blir satt litt på pause. Som sønn min sa; Vi lever sakte. Det går et rådyr på utsiden her nå, og mon tro det er helt uvitende om hvor forandret verden har blitt i løpet av noen dager. 

Selv om livet føles som om det er satt på pause, så må vi ikke glemme at det er dager av livet det her og. Det er fortsatt lov å lage gode dager , og gode minner den tiden her også. Vi må ikke glemme å leve selv om hverdagen er blitt forandret.  

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er nok mange som kjenner ekstra på ensomhet i disse dager. Jeg kjenner det jeg også. Kjenner på å savne de jeg ikke får treffe og klemme. Kjenner på hvor mye jeg egentlig setter pris på dem stundene jeg har med folk jeg er glad i. På hvor mye jeg setter pris på å slå av en prat med noen på butikken. På hvor mye det jeg ellers tar for gitt betyr for meg.

Vi blir tvinga til å tenke litt og til å tenke over livet vårt. Jeg tror det er mye godt som kan komme ut av det her tross alt. Nå må vi bremse og vi må stresse ned. Vi har tid til å kjenne på hvordan vi har det, og hvordan vi vil ha det. Kanskje lærer vi å sette mer pris på det vi har? På naturen og på å leve litt saktere med dem som betyr mest for oss. Vi blir tvinget til å tenke på andre enn oss selv, og forhåpentligvis så er det noe alle tar med seg videre når verden igjen blir “normal”. Dette her er vel den nye normalen for en stund framover. Gjør det beste ut av det du kan, og vær med på dugnaden for at de vi er glad i skal unngå å bli smittet. God helg ! #Holdavstand #Tavarepåhverandre #Dugnad  #nestekjærlighet #Følgrådene

Det snakkes om å stenge grenser fullstendig. Stenge for asylsøkere og flyktninger. Her skal ingen inn, og vi skal redde oss selv. Kun oss selv. Akkurat som om Corona viruset er kun noe som berører Norge. 

Hvorfor er vi blitt så opptatt av jeg”et? Hva med oss og vi? Det er jo det denne dugnaden prøver å formidle. At vi skal tenke oss og vi. Men gjelder det bare innenfor landegrensene? De utenfor .. de bryr vi oss ikke noe om. Er det sånn det skal være ? Er det det vi mener med “VI” .Bare oss innenfor grensene til Norge? 

Hvorfor er vi så egoistiske? Jeg har tenkt mye på denne krisa vi kjenner på kroppen nå. Det er en rar og alvorlig tid og jeg er bekymret for helsepersonell og risikogrupper,  og har satt oss selv i karantene for å følge rådene. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men det som undrer meg når jeg leser på nett er…. De som ikke vil ta imot flyktninger og asylsøkere for å begrense smitte, som de så fint skriver, er også de som blåser av rådene vi nå har fått. Som drar på hytta, som samles til bursdager og karantenefester. Det er de som er mest redd for smitte fra andre ? Og de andre landa er tydeligvis bra nok så lenge vi kan feriere der ? Bare vi ikke ser de som har det vondt og som trenger vår hjelp. Hva skjedde på veien fra å være et folkeslag som hjalp hverandre til å  å verne om kun seg og sitt eget? 

Er det smitten man frykter fra andre som får komme til Norge, så er det  lurt først og fremst og føle rådene? Hold deg hjemme!! Den hytta er der når det her er over og. Gå tur , hold avstand og vær ikke sammen med folk om du ikke må nå. Å kjede seg går helt fint en periode. Hvis det er det største problemet, så har du i alle fall ingenting å klage over.

Alle barna Erna savner i Norge , og som vi blir anbefalt å få flere av.. Vel i Moria er de. Ennå i live, med et håp om at noen skal bry seg. Og av alle de som flykter, så er det mennesker som har jobbet som sykepleiere og leger. Og dem kunne vi hatt god bruk for nå. Vi kan ikke bli så selvsentrerte å tro at det er bare oss det dreier seg om. Vi må bry oss om hverandre. Vi er mennesker alle sammen. Jeg avslutter med en hilsen fra min yngste sønn og håper ikke vi blir et folkeslag som stopper etikken og omsorgen på grensa. Ta vare på hverandre.