Etter innlegget i går, ah for en kjærlighetshistorie, så har det kommet noen flere meldinger. Noen som har møtt hverandre igjen på et senere tidspunkt i livet, og noen som har kjempet en utrolig kamp for å få være sammen med den de elsker. Og noen som kjemper pr dags dato for å være seg selv og få lov til å leve i frihet med et menneske de elsker.
Og da lurer jeg jo litt på om noen bare er ment til å være sammen. Uansett hindringer, så finner noen likevel sammen på et vis. Og det er jo intet mindre enn utrolig herlig å lese om. Eller er det sånn at med hindringer så føler man seg kanskje enda sterkere knyttet til hverandre? Når man må kjempe så mye i utgangspunktet bare for å” få lov” til å være sammen?
Jeg ser for tiden på serien, et sted å høre til, på NRK. En serie hvor også homofili er satt på agendaen, og her får vi se problemene med å ha en annen legning i “gamle dager”. Og da skjønner jeg at vi har kommet langt. Men samtidig så virker det som om verden er på vei til å snu litt, og at vi går flere skritt tilbake. Hvem skulle trodd for 10 år siden, at halve Polen nå har blitt homofilfritt? At flere norske partier kjemper for at homofile ikke skal ha barn, at mange prøver å få vekk Pride, og at kristne organisasjoner kjemper sin livs kamp for å omvende homofile. Jeg trodde at vi skulle være lenger enn det. Jeg trodde vi skulle være lenger enn at andre mennesker kun ser på Pride som seksualisert.
Vi lever i 2020, vi har en god kunnskap blant nordmenn generelt, og jeg trodde vi skulle ha lært mer. At vi skulle ha lært om hva som betyr noe, verdier, og hvordan vi skal oppføre oss mot andre.
Men det er mye hat og fordommer. Fortsatt så er det det. Mest blant voksne mennesker. Og det får meg til å tenke over at mange fortsatt sliter med å komme ut som åpen homofil eller lesbisk. Mange har foreldre og familie som fordømmer, og som gjør at barna er usikre på å være seg selv. Mange mennesker har store problemer med å la andre få leve livet sitt som de ønsker og har et stort behov for å si det høyt.
Det gjør det vanskeligere for folk å vise sin kjærlighet til hverandre, om man ikke er inni den A4 boksen andre forventer. Det er ikke like lett for alle å skulle være seg selv.
Jeg har tro på vår neste generasjon, som viser mer toleranse og kjærlighet for hverandre enn mange av den voksne garde. Men jeg tenker ikke sitte å vente på at det er den generasjonen som skal forandre verden. Vi alle kan gjøre litt. Men vi kan ikke tie. Vi har alle et ansvar for hverandre, og for å ikke godta intoleranse, hat og fordommer. Det klarer vi ikke ved å være stille.
For mange så er det hatet som synes best, og det må vi gjøre noe med. Vi må vise at vi aksepterer mangfold og at det er greit å ikke være i den A4 boksen. Vi må vise at kjærlighet er en god ting. Så lenge folk ikke skader andre, og lever et liv som gjør de lykkelig, så skal det hylles og det skal løftes fram. Kjærligheten må løftes fram.
Ingenting har noen gang blitt annerledes ved at mennesker tier stille. Våg å si i fra. Våg å være den som sier fra når noen opplever urett og trakassering. Jeg tror at ved synliggjøring og å våge å stå opp for hverandre, så kan vi fortsette på rett spor framover. Vi er bare mennesker, og det er bare kjærlighet.
