Hele livet vårt handler om relasjoner til andre mennesker. Til partner og til barn. Til familie og til venner. Av alle meldingene jeg får av dere, så er dere mange som skriver at det er egoistisk å tenke på seg selv. For hva vil alle rundt si? Det er vanskelig å skulle såre noen i prosessen, og det er vondt å være redd for hvordan reaksjonene vil bli. Det er vondt å lure på hvordan andre vil reagere for at du velger deg.

Jeg tenker at dette ikke handler om legning.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For noen år siden satt jeg i samme situasjon, å skulle stå fram som lesbisk. Den biten er jeg igjennom, men mange ganger befinner jeg meg på litt samme sted følelsesmessig, hvor jeg må velge å velge meg. For det mønsteret med å bry seg mer om alle andre, det er ikke enkelt å bryte. Jeg sier ikke at man ikke skal bry seg om andre, men at man ikke skal glemme seg selv.

Det blir litt halvhjerta det vi gir til andre, om vi ikke samtidig setter oss selv først.

Det er lett å si, det vet jeg. Fordi jeg hører ikke alltid på det jeg heller. Men at det er lurt- det vet jeg. Og jeg jobber med meg selv hele tiden for å lytte til hva jeg selv vil og ønsker.

Mange ganger er det utrolig vanskelig å finne ut av. Nye veier er skummelt, uansett om det dreier seg om forhold eller jobb eller noe annet. Vi vet alltid hvordan vi har det akkurat nå, men vi vet ikke hvordan vi får det ved å velge annerledes.

Men kommer vi noen gang til å vite det om vi ikke tar sjansen? Er det ikke bedre å hoppe litt ut i det, og heller trekke seg tilbake og kanskje angre litt om ikke det går ? For det er vel tross alt verre å sitte å angre på alt man burde ha gjort, men aldri hadde mot til å gjennomføre?

Og hvorfor er det så vanskelig å være den rette for oss selv? Være den som er glad i seg selv, og bry seg om seg selv.

Jeg tror virkelig egenomsorg og kjærlighet til seg selv er undervurdert, og det burde vært et eget fag på skolen. Det burde vært mer læring om seg selv, og hvor viktig jeg er for meg i mitt liv. Og hvor mye godt du kan gjøre for andre hvis du har det bra selv. Det er veldig lett å bare kjøre på i samme spor, uten å ta tak i ting som er viktige i livet.

Det burde vært et fag som handla om å være bra nok, til å finne de gode egenskapene med seg selv og til å stole på seg selv og gjøre det beste ut av det man er og kan. Isteden så er samfunnet blitt til at det er en a4 boks som alle skal passe inn i. Både med vekt og høyde kurver, lærekurver og utseendemessig. Det er skjemaer til foreldre ved skolestart som alle er med mors underskrift og fars underskrift. Og i dag så er ikke det typisk for alle familier.

Er du litt utenom boksen så er det ting overalt som minner deg på at du er litt annerledes, og et litt mer fleksibelt samfunn tror jeg vi hadde hatt godt av.

Et samfunn som bidrar til å vise at ulikhetene våre er en styrke, og tenk hvor sterke vi da kunne blitt sammen? Et samfunn som hyller ulikheter og annerledeshet. For ingen av oss er like, men mange streber etter å være like. Og da tror jeg det mistes litt av seg selv på veien.

Tenk hvor sterk du kunne blitt, hvis du hadde lært at det er greit å være deg?

Jo takk for det, og det er jo det jeg vil vise fram.

Jeg vil ikke vise fram meg selv liggende på sofaen med smerter som ikke gir seg uansett om jeg ligger eller står. Jeg vil ikke vise deg når jeg går i den skitne joggebuksa andre dagen på rad fordi jeg ikke har orka å gått ned i vaskekjelleren. Jeg vil ikke vise tårene som kommer om natta fordi jeg ikke klarer å finne rett stilling å sove i, og jeg vil ikke vise deg hvor lei meg jeg blir når jeg ikke orker å være samme deg i dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vil ikke si høyt at jeg har fibromyalgi, og jeg vil vel kanskje ikke helt innse hva det har gjort og gjør med hverdagen og livskvaliteten min.

Derfor er jeg så bra på facebook. Derfor ser du meg på tur med hund, og treningsøkter. Du ser meg sminka og med rene klær, glad og fornøyd sammen med venner. Det er det du ser, fordi det er det jeg vil du skal se. Det er det som er bra i livet mitt, og det jeg skal ha fokus på.

Jeg har fibromyalgi! Det føles som å erkjenne noe katastrofalt, og det blir ikke lettere å si det. Det blir ikke lettere å skrive det , og det blir ikke lettere å godta det. Men sånn er ståa. Siden mitt forrige innlegg Alle er ikke bare det du ser, så har responsen vært enorm og mange kjenner seg igjen. Og jeg tror at erkjennelsen av at jeg har den sykdommen, er det viktigste her.

Og det ligger jo mye i mitt hode. Det er ingen andre som kan ta bedre vare på meg selv enn meg selv. Det er ingen andre som går i mine sko, og det er ingen andre som faktisk helt vet hva som er best for meg. Ved å takke ja til noe når formen ikke er der, så er det noe jeg tar med meg i dagesvis etterpå, og det er det ingen som ser. Og det vil jeg ikke du skal se heller.

Da gjelder det å tenke på meg opp i det her, og det velger jeg å gjøre. For på den måten så er livskvaliteten så mye bedre for meg, og det jo tross alt livet mitt det her?

Så unnskyld om du blir fornærma for at jeg ikke takker ja til den kaffen eller lunchen i dag heller. Unnskyld om jeg velger meg, den personen som er hovedpersonen i mitt liv. Det kan hende jeg syns det er like trist å måtte takke nei, men jeg gjør det fordi følgene de neste dagene vil bli for store hvis jeg presser meg i dag.

Det er ikke enkelt å forstå for andre, som med mange andre “usynlige” sykdommer. Kanskje vi skal gjøre det litt mer synlig? Første bud da er kanskje å erkjenne og akseptere selv, så kan vi ta grep som gjør at dagene kan bli så bra likevel. For livet er fullt av gode øyeblikk, og det er å gripe dem.

( Til meg selv, fra meg selv)

Jeg er ikke plagene mine, og jeg vil ikke du skal se meg sånn heller.

Derfor er jeg så bra på facebook 😉