I dag har jeg vært på boklansering på litteraturhuset. Dette er boken, forfatter er Mette Werner og du kan lese og bestille boken her.
Etter å ha hørt forfatter fortelle om bakgrunn, og om boka- så kjenner jeg at dette er en bok som kommer til å bety mye for meg. Dette er en bok jeg nesten vil vente med å lese, nettopp fordi jeg tror den vil være så sterk. Det er, som det ble sagt- en kjærlighetshistorie.. eller kjærlighetserklæring hvor hun i boka skriver om og til sin avdøde kone.
Jeg skal ikke vente med å lese den. Jeg skal dypdykke ned i denne i morgen. Og jeg klarer nesten ikke vente. Samtidig som jeg nesten ikke tør starte på den. Av de små avsnittene forfatteren leste i kveld, så vet jeg at jeg har gode ord i vente. Og jeg vet det blir fint, sårt, latter og gråt underveis i disse sidene.
Det er en bok som allerede gir meg følelser i hjertet, før jeg har startet på den. Nesten en rar følelse, og det er lenge siden jeg har følt det om en bok.
Kjærlighet er kjærlighet uansett om du elsker en av samme kjønn, eller av motsatt kjønn. Livet er livet uansett, og følelser er følelser. Og her tror jeg det vil komme fram mange av dem.
Så kommer jeg hjem til å se at epletrærne begynner å spire:) Og det var enda en glede å ta med seg på kvelden. Snart er hele hagen i blomst, og det er så innmari fint. Mai asså.. den fineste tiden <3
Blir det sol i morgen, så skal hengekøya fram mellom epletrærne- med Ode til lyset i henda:)
Nå, i skrivende stund- så er klokka 21.40 og det er fortsatt ikke mørkt ute. DET er deilig det. Jeg sitter ute med pc og skriveblokk med en god dose klær på og nyter stillheten.
Jeg har inntatt favorittbutikken i dag, som er Ilebys gartneri som bare bugner av herligheter. Det er ingen sted jeg koser meg mer enn der tror jeg. Fine priser, og så utrolig mange fine blomster i alle herlige farger. Så da ble det en favoritt da;) Som selvfølgelig er den berømte lofusen min. Tipper dere alle har fått med dere det 😉
Så da ble det noe på verandaen. ( Som fortsatt skal bæres ut og inn noen netter til)
Det har vært en god del Hege tid nå- den uka her er litt sånn- og det setter jeg jo også pris på. Jeg skriver mye om dagen, og er inni i en god skriveperiode. Kanskje blir det sånn når det er mye tanker og ting som skal ut.
Skriving er terapi på alle plan for meg, om det er godt eller vondt det skrives om.
Ord er mektige saker. Når det skrives ned, så tømmes hodet litt innimellom- og skriveblokka eller pcen tar det over litt. Jeg har jo en del kommentarer ute på instagram, for å belyse fordommer mot skeive, og for å vise hvor viktig det er å stå sammen for mangfold. Også med flagg.
Det som undrer meg mest med mange av de kommentarene, er jo nettopp ordene. Hvor lett det er å skrive noen ord som sårer andre. Samme er det med ord vi sier. Det er ikke alltid så lett å glemme hva andre sier. Og det vanskeligste å glemme, er kanskje ord vi aller helst ikke vil høre.
Så kanskje flere burde hatt en skriveblokk;) Så kunne flere skrevet ut av seg ord hjemme, og kanskje latt det forbli i skriveboka for å unngå å såre andre? For å unngå å spre hat og eder og galle.. Det måtte jo vært fint for oss alle tenker jeg;)
Vel, jeg skal sitte her litt til, og rable og kose meg. Og nyte den lyseste kvelden hittils i år..
Jeg satt meg litt her i kveld, med iskaffe og stillhet. Sjøen gjør noe spesielt med meg, og det gir en så utrolig deilig ro.
Jeg elsker å bo her jeg bor. Med skogen som nabo, og sjøen ikke langt unna. Det er en av livets gleder som jeg virkelig er takknemlig for. Når det er mye, så er det ingenting bedre for kropp og sjel enn det her.
Så her tilbringte jeg noen timer i kveld, og skulle ønske den tiden som er akkurat nå- kunne stoppet opp bittelitt. Mai er den aller fineste og deiligste måneden. Men klart, jeg hadde jo ikke satt pris på den like mye om vi ikke hadde alle de andre månedene og.
Noen ganger så er det fint å bare hoppe av alt litt, og bare være på en måte. Og det gjorde jeg i dag.
I går snakket jeg om å mobilisere krefter for andre, og i dag tenker jeg på å mobilisere krefter for seg selv. Som er minst like viktig.
Vi har vel ofte for vane å sette oss selv sist, eller ganske langt bak i rekka. For det er så mange andre som forventer og krever ting av oss. Sånn er jo livet. For man har jo så mange roller. Som kollega, venn, mamma, partner osv.. Og alle disse rollene skal vi jo fylle. Det blir satt forventninger til hver eneste rolle, og sånn som livet og hverdagen går- så er det kanskje ikke så mye plass til oss selv oppi alt.
Det siste året har vært tøft, og det har vært mye å ta tak i. Det ene har på en måte dratt det andre med seg, og som dere vet- så kom mammas kreftsykdom på toppen. Jeg har kronisk syke barn, og det har vært mye nytt å omstille seg i, og å lande i egentlig. Samtidig så har jeg jobbet hardt med det jeg engasjerer meg i, og tror på- og det har vel redda psyken min mang en gang.
Jeg har alltid vært en person som ikke har for vane å grave meg ned, når noe ikke går som planlagt. Jeg har mobilisert meg selv opp, vært sterk og kanskje litt vel hard til tider. Jeg har fortsatt ikke for vane å grave meg ned, men jeg har lettere for å la meg stå i det vonde litt. Jeg har lettere for å kjenne på de tingene som ikke er bra også. Og tør å stå i det litt mer.
For det er bare følelser. Og det er vi utstyrt med for en grunn tenker jeg. Følelser sier i fra om mye, og kanskje det er lurt å være litt bedre på å kjenne etter. Hvordan har jeg det? Og ikke minst- hva kan JEG gjøre for å ha det bedre?
Ikke bare kjenne på hvordan alle andre har det. For alle andre er ikke meg, alle andre har ikke ett ansvar for at jeg skal ha det best mulig. Det er mitt ansvar det, og for å ha det best mulig- så må jeg ta hensyn til- og kjenne på hvordan jeg har det. Og si fra hvordan jeg vil ha det. For det kommer meg selv til gode, og det er vi jo selvfølgelig verdt.
Nå kan jeg si det med trygghet, som 43 åring og med litt erfaringer.- Uten å få dårlig samvittighet for noen. Om noen blir misfornøyd eller nedfor på grunn av at jeg tar grep for meg selv, så er det kanskje et tegn på at de også må ta grep for seg. Vi er kanskje litt for avhengige av at andre skal skape lykken for oss? Og det er jo litt synd, når det er vi som sitter på oppskrifta;)
Jeg tenkte at mandag er en fin dag å mobilisere seg på;) Ny uke og nye muligheter. Er det noe du går å lurer på om du våger- gjør det. Har du en hemmelighet du lurer på om du skal si til noen- gjør det.
Forrige uke var innholdsrik, og jeg fikk ja til en regnbueplass her i byen jeg bor i. En benk i regnbuens farger, som skal vise at her heier vi på mangfold og inkludering. Det viser at vi skal være en by man skal være seg selv i, og være trygg i.
Så ser jeg at regnbuebenkene i Oslo er ødelagt i dag. Det bør man regne med, sier mange- men vil vi dit? Vil vi dit at vi må forvente at noen skal ødelegge?
Det de ikke tenker på , er at de ødeleggelsene mobiliserer flere krefter til å si i fra. Det mobiliserer flere til å ta et standpunkt og si det høyt. Noe kanskje mange ikke hadde gjort uten vandaliseringen.
Når regnbueflagg brennes, og benker blir ødelagt- så føler mange et behov for å si fra at dette ikke er greit. Og det er så bra. Når et flagg brennes eller blir stjålet, så er det flere som blir hengt opp.
Og det gjør vi, nettopp fordi denne saken er udiskuterbar. Vi er født som vi er født. Om du er heterofil eller homofil.. Det er faktisk ikke noe man får gjort noe med, og det er ikke et valg man tar. Det kan trues med religioner og synd, og ødeleggelse av symbol og forstyrrelse av markeringer. Det endrer ikke legningen vår.
Hat, hets og trusler kan få mennesker til å skjule hvem de er. Det kan få mennesker, unge- voksne og eldre til å leve i skjul med legningen sin, av frykt.
Men å endre legningen- det går ikke.
Derfor trenger vi flagg og benker.
Og for hver benk som ødelegges, eller flagg som tas ned- så viser det kun hvor viktig det er å ha det synlig. Hvor viktig det er å være synlig..
Hva tror du det vil si å leve skjult som homofil? Eller å leve skjult som den man er. Vi har jo alle sikkert noen hemmeligheter, i større eller mindre grad. Men å leve et liv hvor du ikke kan være deg selv, det gjør veldig mye med mennesker.
Det går lenge hvor man kan fortrenge ting, man kan holde seg opptatt så ikke det er så mye tid til å tenke på seg selv, men jeg tror det kommer en tid for de fleste hvor det til slutt ikke går lenger.
Sosiale medier og internett gjør at fordommene er veldig synlig, og det er nok de kommentarene som ikke er bra- som vi ofte fester oss ved. Det kan stå 10 bra, men så kommer det en om at du kommer til helvete, eller hvor syndig det er å være skeiv.. Og er du da usikker og redd, så er det selvfølgelig den kommentaren som sitter. Kanskje sammen med litt lav selvfølelse, å ikke tro at man er verdt det.
For min del, så var det litt sånn; Nå er det noe med meg igjen. Nå skal Hege komme med en bombe nok en gang. Hun som har fått barn tidlig, og gjort ting opp igjennom som har gjort at jeg har vært et samtaleemne rundt mange middagsbord. Nå skulle det på nytt være noe å snakke om.
Den tanken slet jeg lenge med.
Men så ble jeg voksen. Jeg ble trygg, etter terapi og hjelp- og jeg følte det inni meg at jeg var også verdt å leve livet mitt som meg. Jeg skjønte at det var mitt ansvar og ta tak i livet mitt, for å få det bra. For uansett terapi og hjelp, så var det ingen andre som kunne gjøre den biten for meg. Jeg sto fram, 36 år var jeg blitt- med fem vidunderlige barn, og det gikk bra:) Noen måtte bruke litt tid, noen har forsvunnet fra livet mitt på veien- men de aller fleste tok det helt fint.
I mitt hodet så var det så altoppslukende at jeg følte alle andre ville synes det var en like stor greie som meg, men det var jo selvfølgelig ikke det. For folk har nok med sine egne liv. Jeg ble jo snakket om, det overhørte jeg selv også. Jeg ble snakket om på butikken og på ferja uten at de engang viste at det var jeg som satt å hørte på;)
Men så roer det seg jo. Nettopp fordi folk er opptatt med sine egne liv.
Og jeg fikk det bra. Jeg fikk det så bra med meg selv, og med det kom en trygghet og en ro og en glede over ingenting. Jeg kunne gå å kjenne på ordentlig glede sånn helt ut av det blå. Det gjør jeg enda.
Ja jeg har barn, og barna mine har en trygg og glad mamma- som lærer dem at det er viktig å være seg selv. Det er viktig å være den man er, ta ansvar for eget liv og at de er sjefen i eget liv.
Og i 2022, så får jeg mange meldinger fra mennesker som ikke tør å stå frem. Som lever i ulykkelige ekteskap og forhold for å gjøre det alle andre forventer og fordi de er redd for å såre andre. Men hva med oss selv? Hvorfor er det så greit å såre oss selv?
Hvorfor kan du ikke la deg selv være lykkelig også? Ditt liv skal ikke gå på bekostning av alle andre. Du er verdt å ha det bra<3
Jeg tror noen av dere som leser, føler dere truffet nå- og da vil jeg si at jeg er her. Jeg og så utrolig mange andre. Vi er her, vi heier på deg- og du er verdt det. DU er verdt å være deg selv.
Det innlegget her ble langt, og jeg kjenner jeg får tårer i øya av å tenke på noen av dere som følger meg. Jeg vet hvor tøft det, jeg vet hvor vanskelig det er og hvor vondt det gjør i hjertet å ikke kunne leve som den man er. Men husk, det kan gå bedre enn du frykter.
Mest sannsynlig så vil det gå bedre enn du frykter.
Ikke skam deg for at du er deg <3 Du er mer enn bra nok <3
Her er det kjente mennesker som snakker om legningen sin, og om loven som ble opphevet for 50 år siden. Den er absolutt verdt å se, og det gjør meg jo takknemlig. Takknemlig for de som har kjempet før oss, takknemlig for at vi bor i et land som faktisk kan vise en serie som dette.
Takknemlig for at flere og flere ser at vi er bare mennesker alle sammen. Takknemlig for Kim Friele <3
Jeg tror mange ikke klarer å se omfanget av hva det gjør med noen å leve i skjul. Å leve på en løgn for andre mennesker, og ikke være seg selv. Og hvor mange opp igjennom tiden har tatt livet sitt. Og fortsatt gjør.
Selv om mye har endret seg, og så mye er bedre- så finnes det fortsatt altfor mye fordommer. Som skremmer mange fra å være seg selv, og det er så trist.
Se den , og del den gjerne med alle du kjenner:)
Det er ting som den serien her, som ufarliggjør og synliggjør og normaliserer mennesker. Og det trenger vi:) Mer enn vi aner.
I dag er det sykt barn her, så da ble det en pusledag hjemme:) Jeg gror snart ut av kjøkkenet, så håper snart været snart blir så alt kan stå ute i drivhuset hele tiden:) Men moro er det.
Chilli, mais, tomater, agurker og ulike urter venter på å komme ut. Eller jeg venter i allefall på at dem skal komme seg ut 😉
Lofusen min kommer tilbake for 3 året på rad, og det er artig. Det er den fineste sommerplanta jeg vet om. Og ekstra moro når dem kommer igjen. Det gjør den virkelig i år igjen.
Jeg har jo ikke grønne fingre, egentlig, men til og med jeg får det jo til 🙂 Det handler vel om det samme som med mye annet, og bare ha litt omsorg kanskje ? I fjor ga i allefall omsorgen 26 agurkplanter- så jeg har tatt det litt penere i år:P
Så jeg håper Storm og Yr kommer med et langtidsvarsel snart som gjør at det ikke trenger å bæres ut og inn her. Så skal dem få kose seg i drivhuset som sønnen lagde til meg i fjor 😀
Ellers skal det skrives en del i dag, og lage litt ekstra god middag til ett barn som er litt tufs. Sofa, kompani lauritzen og hjemmekos er på kalenderen i dag- og sånne dager er ikke så verst dem heller;)
Mamma er i gang med runde to med cellegift/immunterapi og legene sier prøvene hennes er veldig bra og at kroppen responderer bra på behandling:D DET er en ekte gladnyhet sånn på en helt vanlig tirsdag.
Vi har hatt pandemi, det er krig, det er mye enkelthistorier som berører oss mennesker til enhver tid. Og alt det setter seg jo i kroppen vår. I hjertet vårt.
All historie er historie vi bærer med oss videre. Og alle historiene er like mye verdt. Det du har på hjertet, og i tankene- er like mye verdt som det jeg har. Vi er ulike mennesker, med ulike historier, og det blir en del av oss det vi erfarer gjennom livet.
Men så er det så viktig å leve her og nå. For det er jo kun det vi akkurat vet hvordan er.
Etter de siste årene, så har vi vel kanskje fått en enda større forståelse for å ha det bra. Å leve bra, gi slipp på bagateller. Ta vare på de øyeblikkene og livet som det er. Ikke at det alltid er så enkelt, for det er jaggu ikke.
Det er ikke lett å smile når hele verden kjennes kjip. Så kanskje ved å kjenne på dårlige følelser, så blir det enklere å finne de gode også?
Jeg vet ikke, men en nyhet som i dag gjorde tirsdagen superbra:) Og med en barnebursdag nå på kvelden så blir det fred og ro og fornøyde store og små i kveld.
Beina på bordet, sommerhytta på tv.. men aller først en kveldstur i skogen med den fineste pelsgutten jeg vet om <3
En dag som setter fokus på utfordringer, og en dag som feirer lesbisk mangfold. Jeg velger denne dagen til å synliggjøre fordommer, fordi jeg er synlig- fordi jeg er lesbisk- og fordi jeg er meg.
Jeg har jo hatt bloggen en stund nå, og det har blitt noen “gullkorn” opp igjennom.
Og det viser hvor viktig det er å være synlig som skeiv.
Det viser hvor mye frykt og uvitenhet som finnes.
Og hvor viktig pride er, ikke minst..
Noen “gullkorn”, som jeg velger å tro er fra en liten gruppe. Men de blir så sterke, og så synlige, og skremmer mange. Og flokk mentaliteten i kommentarfelt, tar mange ganger helt av.
Jeg tror jo, helt sikkert, at vi er aller flest som heier på hverandre. Jeg tror vi er aller flest som vil hverandre godt, og aksepterer hverandre som heterofil eller skeiv. Men vi er ikke synlige nok.
Å våge å stå opp mot urett, er så viktig. Også når det ikke gjelder seg selv.
Ett lite bidrag til lesbisk synlighetsdag;) Som sier noe om viktigheten av å være synlig, og viktigheten av å være snille mot hverandre. Akseptere hverandre, og respektere hverandre.
Det er helt greit om du er lesbisk. Vær deg selv <3
