Jeg satt meg litt her i kveld, med iskaffe og stillhet. Sjøen gjør noe spesielt med meg, og det gir en så utrolig deilig ro.
Jeg elsker å bo her jeg bor. Med skogen som nabo, og sjøen ikke langt unna. Det er en av livets gleder som jeg virkelig er takknemlig for. Når det er mye, så er det ingenting bedre for kropp og sjel enn det her.
Så her tilbringte jeg noen timer i kveld, og skulle ønske den tiden som er akkurat nå- kunne stoppet opp bittelitt. Mai er den aller fineste og deiligste måneden. Men klart, jeg hadde jo ikke satt pris på den like mye om vi ikke hadde alle de andre månedene og.
Noen ganger så er det fint å bare hoppe av alt litt, og bare være på en måte. Og det gjorde jeg i dag.
I går snakket jeg om å mobilisere krefter for andre, og i dag tenker jeg på å mobilisere krefter for seg selv. Som er minst like viktig.
Vi har vel ofte for vane å sette oss selv sist, eller ganske langt bak i rekka. For det er så mange andre som forventer og krever ting av oss. Sånn er jo livet. For man har jo så mange roller. Som kollega, venn, mamma, partner osv.. Og alle disse rollene skal vi jo fylle. Det blir satt forventninger til hver eneste rolle, og sånn som livet og hverdagen går- så er det kanskje ikke så mye plass til oss selv oppi alt.
Det siste året har vært tøft, og det har vært mye å ta tak i. Det ene har på en måte dratt det andre med seg, og som dere vet- så kom mammas kreftsykdom på toppen. Jeg har kronisk syke barn, og det har vært mye nytt å omstille seg i, og å lande i egentlig. Samtidig så har jeg jobbet hardt med det jeg engasjerer meg i, og tror på- og det har vel redda psyken min mang en gang.
Jeg har alltid vært en person som ikke har for vane å grave meg ned, når noe ikke går som planlagt. Jeg har mobilisert meg selv opp, vært sterk og kanskje litt vel hard til tider. Jeg har fortsatt ikke for vane å grave meg ned, men jeg har lettere for å la meg stå i det vonde litt. Jeg har lettere for å kjenne på de tingene som ikke er bra også. Og tør å stå i det litt mer.
For det er bare følelser. Og det er vi utstyrt med for en grunn tenker jeg. Følelser sier i fra om mye, og kanskje det er lurt å være litt bedre på å kjenne etter. Hvordan har jeg det? Og ikke minst- hva kan JEG gjøre for å ha det bedre?
Ikke bare kjenne på hvordan alle andre har det. For alle andre er ikke meg, alle andre har ikke ett ansvar for at jeg skal ha det best mulig. Det er mitt ansvar det, og for å ha det best mulig- så må jeg ta hensyn til- og kjenne på hvordan jeg har det. Og si fra hvordan jeg vil ha det. For det kommer meg selv til gode, og det er vi jo selvfølgelig verdt.
Nå kan jeg si det med trygghet, som 43 åring og med litt erfaringer.- Uten å få dårlig samvittighet for noen. Om noen blir misfornøyd eller nedfor på grunn av at jeg tar grep for meg selv, så er det kanskje et tegn på at de også må ta grep for seg. Vi er kanskje litt for avhengige av at andre skal skape lykken for oss? Og det er jo litt synd, når det er vi som sitter på oppskrifta;)
Jeg tenkte at mandag er en fin dag å mobilisere seg på;) Ny uke og nye muligheter. Er det noe du går å lurer på om du våger- gjør det. Har du en hemmelighet du lurer på om du skal si til noen- gjør det.
Forrige uke var innholdsrik, og jeg fikk ja til en regnbueplass her i byen jeg bor i. En benk i regnbuens farger, som skal vise at her heier vi på mangfold og inkludering. Det viser at vi skal være en by man skal være seg selv i, og være trygg i.
Så ser jeg at regnbuebenkene i Oslo er ødelagt i dag. Det bør man regne med, sier mange- men vil vi dit? Vil vi dit at vi må forvente at noen skal ødelegge?
Det de ikke tenker på , er at de ødeleggelsene mobiliserer flere krefter til å si i fra. Det mobiliserer flere til å ta et standpunkt og si det høyt. Noe kanskje mange ikke hadde gjort uten vandaliseringen.
Når regnbueflagg brennes, og benker blir ødelagt- så føler mange et behov for å si fra at dette ikke er greit. Og det er så bra. Når et flagg brennes eller blir stjålet, så er det flere som blir hengt opp.
Og det gjør vi, nettopp fordi denne saken er udiskuterbar. Vi er født som vi er født. Om du er heterofil eller homofil.. Det er faktisk ikke noe man får gjort noe med, og det er ikke et valg man tar. Det kan trues med religioner og synd, og ødeleggelse av symbol og forstyrrelse av markeringer. Det endrer ikke legningen vår.
Hat, hets og trusler kan få mennesker til å skjule hvem de er. Det kan få mennesker, unge- voksne og eldre til å leve i skjul med legningen sin, av frykt.
Men å endre legningen- det går ikke.
Derfor trenger vi flagg og benker.
Og for hver benk som ødelegges, eller flagg som tas ned- så viser det kun hvor viktig det er å ha det synlig. Hvor viktig det er å være synlig..
