Jeg sitter her på kjøkkenet nå. Det er fortsatt lyst ute selv om det er tidlig kveld og fuglene kvitrer. Våren høres gjennom veggene og livet kjennes så normalt, samtidig så er det så langt unna normalt. Det er en ventetid hvor livet blir satt litt på pause. Som sønn min sa; Vi lever sakte. Det går et rådyr på utsiden her nå, og mon tro det er helt uvitende om hvor forandret verden har blitt i løpet av noen dager.
Selv om livet føles som om det er satt på pause, så må vi ikke glemme at det er dager av livet det her og. Det er fortsatt lov å lage gode dager , og gode minner den tiden her også. Vi må ikke glemme å leve selv om hverdagen er blitt forandret.
Det er nok mange som kjenner ekstra på ensomhet i disse dager. Jeg kjenner det jeg også. Kjenner på å savne de jeg ikke får treffe og klemme. Kjenner på hvor mye jeg egentlig setter pris på dem stundene jeg har med folk jeg er glad i. På hvor mye jeg setter pris på å slå av en prat med noen på butikken. På hvor mye det jeg ellers tar for gitt betyr for meg.
Det ble en god dag i dag likevel
Vi blir tvinga til å tenke litt og til å tenke over livet vårt. Jeg tror det er mye godt som kan komme ut av det her tross alt. Nå må vi bremse og vi må stresse ned. Vi har tid til å kjenne på hvordan vi har det, og hvordan vi vil ha det. Kanskje lærer vi å sette mer pris på det vi har? På naturen og på å leve litt saktere med dem som betyr mest for oss. Vi blir tvinget til å tenke på andre enn oss selv, og forhåpentligvis så er det noe alle tar med seg videre når verden igjen blir “normal”. Dette her er vel den nye normalen for en stund framover. Gjør det beste ut av det du kan, og vær med på dugnaden for at de vi er glad i skal unngå å bli smittet. God helg ! #Holdavstand #Tavarepåhverandre #Dugnad #nestekjærlighet #Følgrådene
Det snakkes om å stenge grenser fullstendig. Stenge for asylsøkere og flyktninger. Her skal ingen inn, og vi skal redde oss selv. Kun oss selv. Akkurat som om Corona viruset er kun noe som berører Norge.
Hvorfor er vi blitt så opptatt av jeg”et? Hva med oss og vi? Det er jo det denne dugnaden prøver å formidle. At vi skal tenke oss og vi. Men gjelder det bare innenfor landegrensene? De utenfor .. de bryr vi oss ikke noe om. Er det sånn det skal være ? Er det det vi mener med “VI” .Bare oss innenfor grensene til Norge?
Hvorfor er vi så egoistiske? Jeg har tenkt mye på denne krisa vi kjenner på kroppen nå. Det er en rar og alvorlig tid og jeg er bekymret for helsepersonell og risikogrupper, og har satt oss selv i karantene for å følge rådene.
Men det som undrer meg når jeg leser på nett er…. De som ikke vil ta imot flyktninger og asylsøkere for å begrense smitte, som de så fint skriver, er også de som blåser av rådene vi nå har fått. Som drar på hytta, som samles til bursdager og karantenefester. Det er de som er mest redd for smitte fra andre ? Og de andre landa er tydeligvis bra nok så lenge vi kan feriere der ? Bare vi ikke ser de som har det vondt og som trenger vår hjelp. Hva skjedde på veien fra å være et folkeslag som hjalp hverandre til å å verne om kun seg og sitt eget?
Er det smitten man frykter fra andre som får komme til Norge, så er det lurt først og fremst og føle rådene? Hold deg hjemme!! Den hytta er der når det her er over og. Gå tur , hold avstand og vær ikke sammen med folk om du ikke må nå. Å kjede seg går helt fint en periode. Hvis det er det største problemet, så har du i alle fall ingenting å klage over.
Alle barna Erna savner i Norge , og som vi blir anbefalt å få flere av.. Vel i Moria er de. Ennå i live, med et håp om at noen skal bry seg. Og av alle de som flykter, så er det mennesker som har jobbet som sykepleiere og leger. Og dem kunne vi hatt god bruk for nå. Vi kan ikke bli så selvsentrerte å tro at det er bare oss det dreier seg om. Vi må bry oss om hverandre. Vi er mennesker alle sammen. Jeg avslutter med en hilsen fra min yngste sønn og håper ikke vi blir et folkeslag som stopper etikken og omsorgen på grensa. Ta vare på hverandre.
Det er rart. Jeg er ingen stor klemmer, selv om jeg kan klemme litt. Jeg er heller ingen supersosial person, og jeg er ofte glad i å være i mitt eget selskap.
Men så er det noe med at nå er den muligheten fratatt oss for en periode. Og hva skjer da? Jo jeg har jo nesten lyst å klemme den som går tur forbi huset, og jeg har lyst å prate med folk. Med mange folk. Jeg får lyst til å gå ut å spise, være megasosial og til og med en tur på byen kunne vært helt greit nå.
Og det etter noe som er mindre enn en uke.
Sånn reagerer vi når vi mister muligheten. Får vi kanskje en vekker nå om hva som er viktig i livet? Hva vi bør ta vare på, og hva vi ellers tar for gitt ? Kanskje livet kan gå litt saktere ellers og, så får vi tid til å kjenne på dagene på en annen måte. Vi får tid til å se hverandre mer, og å lytte til hverandre.
Vi ser hverandre som mer sårbare den tiden her, og selv uten klem så er det nok mange av oss som kommer hverandre nærmere. Det er noe med å sette ord på ting til hverandre, og denne gangen er vi faktisk helt i samme båt. Hele Norge er oppi den samme båten. Hele verden faktisk. Noen med bedre utgangspunkt enn andre, men vi kjemper sammen. Og vi deler den samme frykten.
I dag har jeg vært med på en begravelse som har vært livestreamet, og det var en spesiell opplevelse. Det er mange rundt om nå som opplever å ikke få dra i kirken å ta farvel med sine kjære. Og det er bare en av konsekvensene av denne krisen. Men sånn er det nå, og det må vi akseptere. Og vi må ha lov til å si at det er vondt. Det er lov å si at du er redd, lei deg og bekymret.
Samtidig må vi mobilisere alt vi kan for å hjelpe hverandre, og å stå sammen. Det her skal vi klare. Det vil gå over, og dette vil bli noe vi en dag tenker tilbake på.
Håpet mitt er at vi alle går ut av dette sterkere, og med mer toleranse, respekt og aksept for hverandre. Kanskje ikke lenger legning, rase eller religion betyr så mye. Det som da betyr mest, er at vi er kommet ut av det sammen. Håpet mitt er at vi kommer ut av dette med et større ønske om en varmere verden. Hvor vi er mer opptatt av hverandre og de nære ting, enn materielle og overflatiske ting. Nå viser det seg for alle at det er ikke hvordan du har det som gjelder, men hvordan du tar det. Og hvem du har rundt deg. Og jeg håper hele Norge får med seg at vi trenger alle yrker her i landet, og hvem yrker vi er totalt avhengig av nå. Det er ingenting som heter “bare en butikkansatt”, eller bare en “sykepleier”. Det her er blant noen av yrkene som nå får Norge til å gå rundt. Og som jobber fremst i krigen mot viruset.
Det er mange ensomme hjemme nå, og det er mange som har vonde tanker og som synes dagene er fryktelig lange.
Jeg håper dere som sliter, tør å ta en telefon. Det er greit å si ; du, jeg har det ikke så bra akkurat nå. Kan du hjelpe meg? Ikke sitt med angst og tanker alene, ring noen du bryr deg om eller en hjelpetelefon. Jeg tror dugnadsånden treffer de fleste i hjertet nå, og det er mange som ønsker å bidra med det de kan for å lette hverdagen til noen.
Om ikke vi kan klemme hverandre akkurat nå, så er det så mye annet vi kan gjøre for hverandre. Også kan vi også tillate oss å glede oss til mange klemmer etter denne jobben er gjort. Og den jobben, den gjør vi sammen.
Hele Norge lever sakte, og vi blir utfordret på en måte vi aldri har opplevd før. Vi blir tvinget til å senke tempo, og til å ta en dag om gangen. Det er mye ringvirkninger av denne krisen, og det er mange som er redde og frykter fremtiden. Men oppi alt det skumle og utrygge så er det positive ting å finne.
Vi får ha en annen hverdag med ungene. Vi har muligheten til å sette oss mer inn i hvordan skolehverdagen er, og mest sannsynlig lærer vi foreldre noe vi for lengst har glemt. Vi har allerede fått brukt oss godt på brøk og ligninger her i huset .Og jeg er fryktelig glad for google.
Det er sol og det er vår. Vi har heldigvis muligheten til å være ute i sola , og gå turer i skogen og ved vannet. Og nå er det så vakkert ute og det blir jeg så glad av. Hele kroppen våkner til liv i en ellers vanskelig og bekymringsfull tid.
Jeg tror vi må godta at sånn er livet en periode nå, og gjøre det beste ut av dagene. Vi har tross alt de dagene her. De fleste av oss er friske , og vi må gjøre det vi skal for at det forblir sånn for oss selv og alle rundt oss. Vi lider ingen nød her i Norge. Verre er det å tenke på alle de barna i flyktningsleirer som blir glemt nå når alle har nok med seg selv og sitt. Om den krisa her oppleves tung for oss, så har vi fortsatt så uendelig mye å glede oss over. Verre er det for alle hjemløse som lever fra dag til dag av slantene de får av å sitte på gata. Nå er gatene folketomme.
Vi kan ikke klage over å måtte leve sakte, vi som har så mye å glede oss over. Og snart er hverdagen som vi kjenner den tilbake igjen. Mest sannsynlig med noen erfaringer rikere, og muligens mer lærdom. Ta hensyn, følg råd og hold avstand, men ikke slutt å bry deg. Vær med på konserter på nett og betal en slant så kanskje vi kan bidra til at ikke kulturlivet kræsjer fullstendig. Ring en venn, eller noen som trenger en oppmuntring og er du frisk så hjelp til der du kan.
Vær trygg
Dugnad er et norsk ord, og den ånden må komme fram nå hos alle. Alle må takle utfordringer nå, men glem ikke å glede deg over det du kan på veien. Det vil gå over.
Nå blir jeg så provosert. Jeg blir jo det til tider, og jeg er ikke så god på å holde det inn i meg heller, men nå må folk ta seg en bolle og ti still.
Det er sutring over en lav sko over at ungene skal være hjemme i ukesvis. Og hvem sutrer? Jo , foreldrene!! Det er ikke ungene som tar det her verst, det er foreldrene. Gud forby at du nå må leke lærer og faktisk lære de noe. I en hverdag som går fra skole til SFO til fritidsaktiviteter for både små og store, så blir du faktisk tvinga til å være sammen med ungene dine hele tiden. Herregud så fælt det må være. Tenk det, dine egne unger…
” Ungene mine må jo leke med noen, ellers blir jeg gal”. Nei, dem må ikke leke med noen. Det er ingen krise om dem ikke leker med noen på en stund. Aktiviser dem litt du. Ellers er det ingen krise å kjede seg litt heller. Og vi har tv, vi har internett og netflix og spill. Det er virkelig ingenting å sutre over i den tiden vi er inni nå. Det her gjøres for å unngå at mennesker vi er glad i , skal dø. Da er det å kjede seg ekstremt ubetydelig.
Jeg skjønner ikke at folk får seg til å si det høyt, eller skrive det på Facebook. Og det etter et par fridager. Det her er bare starten.
Ja barn krangler, og de høres. Og det skal de vel? For det er vel tegnet på at du har et sunt og friskt barn? Det er ikke bare solskinnsdager med tre unger hjemme her heller, men sånn er det. Og sånn skal det vel være. Jeg holder dem heller inne og hjemme og beskytter de og samfunnet enn at de skal fly rundt og utsette andre for smitte. Og seg selv.
Jeg leste i dag om at det er opprettet en hjelpetelefon for foreldre som ikke takler å være hjemme med ungene sine ?? Hva er det for noe? Hvorfor i alle dager har du fått barn om du ikke takler å være sammen med dem? Ungene dine er ditt ansvar, uansett hva som skjer i verden. Vi kan ikke forvente at samfunnet skal gjøre det meste for oss hele tiden. Nå må alle ta ansvar for seg og sitt sånn at det her kan gå over.
Joda det her er en spesiell situasjon, for alle, og det er mye tanker og frykt og redsel rundt omkring. Men glem ikke at det gjelder for ungene og. Nå er det vår jobb som foreldre og gjøre ungene trygge og å lage en så naturlig hverdag som mulig i den unntakstilstanden som er nå.
Klag ikke på at du må være hjemme med de kjæreste vi har. Vær glad du har noen å være hjemme sammen med!!
Friheten vår har blitt krenket . I et land hvor mennesker stort sett føler seg lett krenket, så er det nå den ultimate testen. Vi blir fortalt hva vi skal gjøre , friheten er sterkt innskrenket og det vil gå utover mange bedrifter og enkeltpersoner.
Vi er vant med å tenke på oss selv, for noe annet har ikke vært nødvendig. Vi er vant med å verne om det livet vi har, med de friheter vi har. Men er vi så vant med det at vi ikke vil bli fortalt hva vi skal gjøre ?
De siste dagene har jeg fått spørsmål om jeg vil være med på fest, og ungene har fått meldinger om å treffes for å leke. Noen bryter karantenen fordi de kjeder seg, og andre syns uker hjemme sammen med ungene blir uholdbart.
Det er en tid for alt . Nå er tiden inne for å vite hvor ungene og ungdommen vår er. Det er tiden for å lytte til rådene vi blir gitt . Det er tid for å legge arrogansen til side. Den dugnaden her den gjøres for deg og meg, og for våre venner og familie. Det er tiden for å være kjedelig å takke nei til fest og tiden for å prioritere annerledes.
Min mormor sa i går; – Vi har opplevd krise før, men det er så tydelig at deres generasjon ikke har det. Vi har opplevd før å få friheten truet, men dere er så vant til at myndighetene fikser det meste så dere kan konsentrere dere om å tenke på dere selv. Mormor mente at det her trenger vi, for å kjenne på hva som er viktig. Hva som betyr noe, og hvor like vi er når alt kommer til alt .
Jeg tenker jo at ho har rett. Vi trenger ingen alvorlig sykdom, men kanskje vi trenger å oppleve at vi ikke er frigitt alt her oppe i trygge Nord. Og at for å løse problemer så må vi stå samlet. Uansett legning, rase eller religion. Mitt inntrykk nå er at vi ikke står samlet. Mange føler seg krenket, og nekter å følge råd og advarsler. Noen drar på hytta, til utlandet og er sammen i store folkemengder selv om det sterkt frarådes. Er vi så vant med å gjøre som vi vil at vi nekter å bli fortalt hva vi skal gjøre?
Det er jo dermed ikke sagt at denne tiden ikke kan brukes godt. Sett familien øverst på prioriteringslista nå. Kjenn på hvordan det er å virkelig være sammen. Å kjede seg er en liten pris å betale for at mennesker du er glad i skal holde seg friske. Vi har en mulighet til å være med å bekjempe dette her, og vise hvor glad vi er i Norge og medmennesker. Vi har en mulighet til det nå, sammen.
Det betyr jo ikke at du må sitte i sofaen i ukesvis. Hold på i hagen, eller mal det rommet du lenge har tenkt på. Spill spill, les bøker, se filmer og gå i skogen.
Gjør ting sammen med ungene.
Og trenger du enda flere grunner nå, så gjør det for vårt helsepersonell som står klare til å gjøre sitt livs innsats. Fortsatt med lav lønn. Gjør det for leger og kirurger, sykepleiere og hjelpepleiere som jobber mye nå for at vi fortsatt skal få den behandlingen vi trenger. Det gjør de for deg og meg. Og å følge rådene er da det minste vi kan gjøre tilbake. Det gjøres for deg og meg. Ikke glem det.
Ta en ekstra telefon til noen som sliter. Det vil bli mange psykiske konsekvenser av det her, og mange er redde for fremtiden. Ta vare på hverandre. Heldigvis kan vi snakke sammen på telefon. Bry deg om deg og dine, og dine medmennesker og gjør nå som du blir bedt om. Kanskje ukene ikke blir så mange og lange hvis alle gjør en stor innsats nå.
Og ikke minst, hva sier du? Hva sier du til andre rundt deg når du tenker det du gjør ? Er du bevisst på hvilke holdninger du viser, og er du bevisst på at den du snakker med kanskje blir lei seg? Og at dem ordene til og med kan bidra til at den personen aldri tør å være seg selv?
Trøndelag teater har opplevd homohets nå etter et teaterstykke som avsluttes med at to menn kysser. Mennesker i salen har ropt ut sin avsky og blitt provosert. Hatefulle ytringer har blitt slengt mot scenen og dagbladet skriver at flere av skuespillerne syns det har vært vanskelig å være på jobb. Hvis dette kan ropes ut i en sal full av andre mennesker, hva sies da til det paret som holder hender på Karl Johan? Når det her sies på et teaterstykke, så sier det litt om hvordan det er på gata og.
Hvilke fordommer har du som roper ut dette? Hva er det med kjærlighet som provoserer deg sånn? Tenker du noe på at ordene dine kan treffe hardt? Kanskje hardere enn du har ment. Mulig du ville tøffe deg, men husk at du sårer noen. Du har så mye valg . Du velger oppførselen din og av alle valg du har så velger du å være en som sprer hat?
Det her er noe av hva som blir ropt etter homofile på gaten.
Jeg har jo hørt mange kommentarer av mennesker som ikke har sett at jeg har vært i nærheten. Og det har vært kommentarer som at jeg burde tenke på ungene mine, at det er en 40 års krise, at jeg burde skamme meg. For ikke å snakke om meldingene på innboksen. Det jeg har hørt, er av mennesker jeg kan navngi. Ikke venner, men bekjente. Og mennesker jeg fint kunne slått av en prat med på butikken. Noen av oss har barn i samme klasse. Og det får meg til å lure på alt det andre dere sier. For garantert så er ikke jeg den eneste skeive dere snakker om. Vi er jo, til noens fortvilelse, overalt.
Hva sier du når du hører noen snakke nedsettende eller rasistisk om andre? Sier du noe ? Snakker du med ungene dine om hva som er greit og ikke? Det ropes homo på fotballbaner og i skolegårder og det blir brukt som et skjellsord. Og hvordan skal vi få bukt med det om ikke voksne kan foran som gode forbilder.
Vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder toleranse, aksept og medmenneskelighet i Norge. Det finnes enkeltmennesker, religiøse miljøer og høyreekstremister som har svært homofobe holdninger. Og det finnes mange som snakker uten å tenke seg om. Det er ikke alt man tenker som bør sies høyt. Kanskje du egentlig ikke mener det, men at du vil være litt tøff og kul. Vel, jeg ønsker å si deg noe. Det er ikke kult å være slem. Det er ikke kult at noen blir lei seg av det du sier. Og det er ikke kult at du tror at du har makten til å fortelle andre mennesker hvem dem skal være, og hvem de skal være glad i . Hvis vi klarer å stå sammen og se det gode i hverandre, så tror jeg vi kan gjøre verden litt varmere.
Det som er kult , det er å behandle andre med respekt. Det er tøft å anerkjenne andre mennesker og å godta at vi er ulike og vi er født ulike. Det er så mye tøffere å være en som løfter opp andre , enn å være han som tråkker på. Kanskje det en dag er du som trenger å løftes? Jeg sier det igjen ” det er bare kjærlighet”. Og i en verden hvor du kan være absolutt hva du vil, så vær snill!
I dag overhørte jeg noen snakke om flyktningskrisen , og jeg hørte han ene sa han skulle ønske Corona viruset slo ned i leirene der så var vi kvitt hele problemet. Damen han snakket med, var helt enig og svarte med at da hadde de fått som fortjent.
Jeg angrer så på at jeg ikke sa noe der og da. Det var så vondt å høre, og jeg har gått med en klump i magen siden. Hva er det som skjer med oss? Og hvorfor tenker noen sånn om andre mennesker. Det er jo det vi er alle sammen, mennesker. Født til det samme, men noen har trukket gull loddet om hvor vi har blitt født.
Når statsministeren vår i går sa offentlig, det er ingen desperate flyktninger i Moria nå. Da lurer jeg på hvem verden ho lever i, eller hvem som har overtalt ho til å si noe sånn. I Moria nå så er det 13000 flyktninger, 7500 barn. Og leiren rommer egentlig bare plass til 3000. Hva er det med det regnestykket her som ikke går opp? Ja vi sender telt og klær, men det er jo ikke plass til å sette opp telt lenger. Dem små plassene som er “til overs”, er dekket av søppel. Når Sylvi Listhaug lagde en lik og del post på siden hennes på Facebook, med et bilde av flyktninger med påskriften; ja til en enklere hverdag… Det skremmer meg…
Er det derfor det kan være så enkelt å ønske dem døde av et virus, så hadde det vært et problem mindre? Da hadde vi fått bodd i fred her oppe i nord, uten noen som hadde truet velferden vår ? Jeg skjønner det ikke..
Jeg skjønner ikke at oppi all politikken og konfliktene, så virker det som det glemmes at det er mennesker det er snakk om. Levende menn og damer og barn. Barn som har fått en så tøff start på livet at vi ikke klarer å forestille oss det. Noen alene, og noen med en forelder igjen. Barn som ser ting daglig som barn ikke skal se, ei heller vite om. Barn med erfaringer større enn et voksent menneske bør ha.
Foreldre som har tatt med seg det kjæreste de eier, på en farefull ferd over havet for å prøve å skape et bedre liv. Vekk fra lyden av bomber og skyting og utrygghet. De tror de kommer til trygghet, men de kommer til helvete. Før de kommer til land , kjører kystvakten rundt dem for å hindre at de kommer inn. Følgene er at båtene kan velte og flere mennesker dør.
Ikke desperate flyktninger ?? Hvordan kan du si noe sånn ?
Hva er det som gjør at empatien og medfølelsen med andre mennesker forsvinner? Hva er det som gjør at noen føler seg så truet av å hjelpe andre i trygghet, til et liv med muligheter. Er du redd dem skal ta fra deg godene, at de skal gå på Nav? Som forresten halve Østfold gjør fra før? Er du redd skattepengene dine skal gå til å gi andre et bedre liv? Hva bedre kan dem egentlig brukes til? Det er ikke bare flyktninger, eller migranter . Det er MENNESKER!
Ofte står det i media; Jeg vil verne om landet mitt. Det betyr ikke at jeg er rasist. Nja… kanskje ikke, men det betyr kanskje at du ikke vil dele dem godene med noen som trenger det så sårt ? Jeg tolker det som at du er redd for at det skal komme mennesker inn, som skal ødelegge dine gode norske verdier . Og hvilke er det? Hva er de verdiene som er så viktig for deg? For vi er et land som er i stand til å hjelpe. Vi er et land som generelt har en god standard, og vi hyler høyt av å bli satt i hjemmekarantene i 14 dager. Vel disse menneskene her i disse leirene, har vært i karantene i årevis. Blant søppel, rotter og kloakk. I telt hvor det regner inn prøver de alt de kan for å holde motet oppe og verne om sine kjæreste. Og håper at noen skal rekke ut en hånd. Men nei, det gjør vi ikke. Det kan jo true det landet vi er så glad i . Også tenker noen at det hadde vært bra med noe som utsletta dem så hadde vi vært kvitt problemet? Skam dere!
Jeg lurer på om dette kommer fra ordbruken til politikere, som ikke engang kaller de for mennesker. Som tenker at de ikke er desperate ? Hvem i alle dager hadde ikke vært desperat under slike forhold ?
Stor respekt til alle frivillige som gang på gang drar ned, og til Marthe Valle som roper høyt om ståa der nede. Dere har fått mange av oss til å våkne, selv om det er en lang vei igjen. Jeg er så glad dere kjemper og at dere viser en medmenneskelighet som dessverre ikke er så vanlig lenger . Og jeg er så glad dere roper såpass høyt at de fleste får det med seg, selv om mange fortsatt velger å ikke se det . Jeg er lei meg for alle menneskene dere aldri kommer til å glemme, og til at synene som vil følge dere i drømmene i lang tid. Men dere gjør en så verdifull jobb. Norge burde sette pris på dere, i stor grad.
Karin Andersen fra SV dro selv til Moria. – I Moria går folk til grunne, ganske enkelt. Og det skjer medan Norge nesten ikkje mottek flyktningar. Me har pengar, me har kapasitet, så her bør regjeringa trø til. Hjelpeorganisasjonar bør få norsk støtte direkte slik at fleire kan få det betre her på Lesvos – og dei mest sårbare, særleg einslege mindreårige, kan hentast til Norge.
Erna roper etter at vi skal få flere barn. Vel, her er barna Erna. Her er barna som Norge trenger, og barna som trenger Norge. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
Hva venter vi egentlig på? Hva med det vi har her og nå ? Det er vel det eneste vi vet sikkert her i livet . Hvordan vi har det akkurat her og nå. I dette øyeblikket. Vi vet hva vi har hatt, men ikke hva som kommer . Det er så ofte at samtaler med venner og familie dreier seg om livet senere . Bare jeg ditt og bare jeg datt. Bare jeg får bedre tid , bare jeg får jobba meg halvt ihjel noen uker til , så ..
Hvordan kan vi være så trygge på at den tiden kommer ? Livet kan ramme så hardt og brutalt og det vet vi ikke . Vi vet ikke om og vi vet ikke når. Så hva venter vi på hele tiden? Kanskje vi skal gripe sjanser litt mer ?
Jeg tenker jo spesielt på alle de som ikke tør å være seg selv. Og jeg skjønner det er vanskelig å stå fram som homofil og jeg skjønner det er mye frykt og redsel tilknyttet dette. Men tenk om det tidspunktet du venter på aldri kommer ? Vil du angre da? Vil du angre på at du ikke valgte livet ? Fullt og helt ? Hele livet er fullt av forventninger. Og de største tror jeg kanskje vi lager selv. Hvor vi lager oss tanker om hva andre forventer av oss og prøver å innfri dem etter beste evne.
Hvem sitt liv er det ?
Skal vi heller rette forventningene til å være fra oss selv til oss selv? Ta med tanker og følelser også. Hva er det som gjør at jeg føler meg bra ? Ikke hva andre mener jeg skal gjøre for å føle meg bra ? Hva er det jeg ønsker med livet mitt? Skal vi kanskje stå litt opp for det vi mener selv? Hva er best for deg ? Tør du gjøre det? Tør du gjøre det som er best for deg selv om andre ikke er enig i valget ditt ? Det håper jeg.
De vennene som er dine ekte og nære venner, de vil være glad i deg uansett. Den familien som elsker deg ubetinget, vil fortsatt gjøre det. De du mister… kanskje du hadde mistet dem på et tidspunkt uansett? Ta vare på de som vil deg vel og som ønsker at du skal ha det genuint bra. Å leve livet sitt for å gjøre alle andre til lags fungerer ikke i lengden. Du må ha det bra selv. Du må prøve og feile og du må finne ut hva som er din vei her i livet.
Alle vil ikke alltid være enig i hvordan du lever ditt liv. Sånn er det bare, og det er jo greit det og. Men til syvende og sist så er det du selv som velger. Vi lever en gang , ingen vet hvor lenge, men vi kan ta kontroll over det vi kan og gjøre det beste ut av det vi har fått utdelt.
Ta sjansen, lev ditt liv. Elsk den du vil og vær den du er . Grip sjansen mens du har den. Tenk om du venter for lenge…
I Polen er det nå opprettet frie soner på størrelse med Ungarn. Det vil si at 1/3 av Polen er dekket av frie soner. Frie soner vil si at det ikke er lov å være verken homofil, lesbisk eller transperson der. De erklærer seg fri for LGBT. Og en lovparagraf som skulle beskytte LGBT mennesker mot diskriminering, er fjernet .
De har opprettet en intoleranse. En intoleranse mot mennesker som meg
Det her er en samfunnsmessig intoleranse som fører til hets og hatpropaganda mot mennesker . Mot en gruppe mennesker som elsker feil person, og som da ikke får være med i samfunnet som andre.
Når jeg ser kommentarene under nettavisenes innlegg om dette så er det skremmende hvor mange i Norge som mener det samme . Og det skremmer vettet av meg. Er det virkelig så mange her som ikke ønsker at jeg skal få bo hvor jeg vil ?? Kommentarer som “Heldige Polen”, “Jeg har ikke noe imot homofile, bare ikke lær barna våre om dem”, “Hva folk gjør bak lukkede dører, bryr jeg meg ikke noe om, bare kutt ut Pride”, “Om 150 år kommer vi ikke til å ha noen norske barn igjen i Norge” og videre… Når jeg publiserer det her, så kommer innboksen min til å være full i morra av mennesker som ønsker å fortelle meg at måten jeg lever mitt liv på, er helt feil. Det kommer til å komme meldinger for å skremme og for å tilby terapi. Det er det samme hver gang… Og jeg undrer meg alltid om hvorfor noen føler det så sterkt? Er det kunnskapsløshet, hat eller redsel?
Jeg prøver å ikke la meg bli berørt, men det blir jeg. Jeg blir trist og lei meg og skremt over hvor utrolig stor uvitenhet det er, også i Norge. Hva er det vi har gjort dere som er så ille at vi ikke skal få lov til å være hvem vi er ? Hva er det som er så ille med å lære barn å være seg selv, og kanskje forebygge selvmordsstatistikken noe? Jeg skjønner det ikke. Joda jeg hører noen roper ut ( utrolig nok fortsatt) om at det ikke bør være Pride så lenge hetero ikke får en egen parade. Men trenger dere det ? Står dere i fare for å bli slått ned for å holde hender? Få slengt kommentarer etter seg, eller ha innboksen full av hatytringer fordi man er den man er? Trenger dere å skjule dere for å vise kjærlighet, av frykt for å bli drept eller torturert? Eller trenger dere å tenke på hvor dere skal bo fordi dere har feil legning? Nei. Det gjør dere ikke. Og dere skal dere være glad for. Pride er for å feire mangfold, og inkluderer hetero på samme måte som skeive. Kom å bli med, så kanskje du blir overraska?
Skjønner dere hva et samfunn med frie soner vil si ? Hvor langt tilbake det tar oss? Og det sier alt om hvor mye vi må fortsette å kjempe for våre rettigheter. Våre rettigheter til å være et menneske. Våre rettigheter til å elske hvem vi vil. Hvor galt kan det være å elske noen?
Jeg ber dere, meld dere inn i holdningskampanjen som foregår på Facebook nå, som heter “Du kan regne med meg”. Den er laget for å synliggjøre hvor mange med ulike legninger som fortsatt sliter med å være seg selv i Norge i dag. Og etter alle kommentarene å dømme, så trengs det i stor skala.
Jeg blir utrolig sint, men aller mest trist. Nå må verden våkne opp!
