Heges lille rom

Og det er mange veier ut … Det sa prest Jens Fredrik Brenne.

Så sjelesorg skal hjelpe oss ut av homofilien? Har det ganske greit  jeg, og det skulle jeg ønske de fleste andre homofile hadde og, men sånn er det dessverre ikke. Kanskje vi i steden skal investere i litt tid og terapi for å la mennesker føle at de er bra nok som de er ? 

Til helhet, er et kristent forum som tilbyr hjelp til mennesker som strever med ulike sider av sin seksualitet. De tilbyr å formidle tro på at den enkelte kan leve et fullverdig liv som seksuell avholden. De har et slagord på nettsiden ” du er ikke alene”, og under står det at alternativet til bibelens syn på seksualitet er sølibat.  De refererer også til en organisasjon som kalles “Changed, oncegaystories”. På Brønnøysund registeret står de registrert med C/O menneskeverd. 

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Hele nettsiden dreier seg om seksuell orientering og å hjelpe mennesker som sliter med det til å leve seksuelt avholden.

Jeg vil si en ting. Det er ikke VI som har et problem her. Vi er født sånn. Det er dere som har et problem med å ikke akseptere oss som vi er. 

Og menneskeverd? Seriøst? 

Definisjonen på menneskeverd ;”Menneskeverd er den iboende verdien et menneske har, altså at verdien er i mennesket selv, ikke hva mennesket gjør eller hvem det er”. 

Det skremmer meg at Tilhelhet pakker sine skremmende syn inn i en pen pakke. Hadde dere kommet til meg på mitt mest sårbare, så vet jeg ikke hva som kunne skjedd, men heldigvis så krysset ikke våre veier seg da. Og det er jeg ekstremt takknemlig for. Men jeg vet det er mange sårbare usikre mennesker der ute, som ikke klarer å forsone seg med å ha en annen legning. Og hvorfor kan de ikke hjelpes til å bli trygge i seg selv isteden? Alle mennesker fortjener vel å oppleve kjærlighet ? 

Å skjule en så stor del av seg selv, det gjør noe med personen som et menneske. Når samfunnet stadig forteller deg at du er en feilvare, at du må skjule følelsene dine og ikke leve som den du er. Hva det kan gjøre med et menneske ? 

Tilhelhet reklamerer med at sjelesorg er omsorg for sjelen, men er det bare for den delen som de kan akseptere? 

Kristne verdier for meg, er aksept og toleranse og ubetinget kjærlighet for hverandre. Det her går i mot alt jeg tror på, selvfølgelig pent pakket inn. Kristne skoler i Norge ønsker ikke lærere som er samboere, eller som er homofile. Norges eneste veiledningsnettsted for ungdom, anbefaler homofile sølibat.  Overalt finner jeg ting som skal fortelle meg at den jeg er, holder ikke. Jeg er ikke bra nok. 

JO! Det er nettopp det jeg er, og jeg skal kjempe kampen for at andre også skal få føle den tryggheten i seg selv. Det er ingen skam å være homofil, det er en skam i å være fordømmende og det er en skam i å skulle fortelle andre hvordan de skal leve sitt liv. 

#ja til mangfold og inkludering

#du kan regne med meg

#vær stolt 

#du er verdt det 

Dette her er historien fra ei voksen dame som har kontaktet meg, og som gjør meg så trist. Jeg håper så inderlig at den dagen kommer hvor hun kan føle seg stolt av hvem hun er.

“Jeg bor i en liten bygd, er 54 år, og tror aldri jeg kommer til å stå fram som lesbisk. Jeg har på en måte godtatt at jeg skal leve resten av livet alene. Familien min er kristen, og jeg har alltid fått høre at homofili er synd.

Det skremmer meg så veldig at jeg skal bli snakket om, og at det skal være fokus på meg”                            L, 54 år.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Dette er i Norge i 2020. 

Dette kan du lese mer om i kampanjen som kalles ” du kan regne med meg”. Den finner du på Facebook under Heges lille rom. 

Her vil jeg legge ut historier om mennesker som ikke tør å stå fram og som har og har hatt en vanskelig vei for å være åpen homofil. 

Det er fortsatt vanskelig for mange i dagens Norge.. Dessverre..

På internett i dag så florerer det av hets og hatytringer mot lesbiske og homofile. For oss som er litt synlig og åpne så merkes det kanskje ekstra godt. Innboksen min er i allefall ganske full av mennesker som føler at de bør fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv, til invitasjoner til ulike former for terapi. Og det bør bekjempes . 

Vi lever i et fritt Norge, hvor retten til å være seg selv bør stå høyt. 

Jeg får så mange meldinger fra mennesker som skulle ønske de klarte å være åpne om legningen sin, men som er så redde for hva omverdenen vil si. De lever i skjul som den de er, og dette gjelder både unge, voksne og eldre. I Norge i 2020. Etter en del intervjuer så sitter jeg igjen med inntrykket at det nesten er vanskeligere å komme ut som homofil eller lesbisk i dag enn det var for 20 år siden. Noe er i ferd med å snu, og det må stoppes. 

Nynazister er mer synlig, og det virker som det er lov til å skrive hva som helst til en annen på nett. Men ord svir og sårer, uansett om det sies direkte eller via en nett kanal. Det er skremmende å få trusler om at noen ønsker deg vekk fra jordas overflate. Det er skremmende å tenke på at noen syns livsstilen min er så forferdelig. Kun fordi jeg elsker “feil kjønn”.

Hverdagsrasisme er så mangt . Det bunner i hovedsak ut i frykt og fordommer, og kunnskapsløshet. Rasisme man blir utsatt for av helt vanlige mennesker i hverdagen. Både voksne og barn. Jeg tror hverdagsrasisme er en forherligelse av ordet rasisme, men at det menes den litt mer dagligdagse formen. Kommentarer som kan bli slengt ut hvor sender kanskje ikke alltid oppfatter hva det betyr. Ord som kanskje i utgangspunktet ikke betyr så mye, men som sårer mer enn noen forstår. Og som skremmer mennesker til å leve på en løgn.

Hva vi voksne sier hjemme rundt middagsbordet, bør tenkes over. Når en gutt roper jævla homo, til en annen på fotballbanen, så kommer det fra et sted. Barn er ikke født til å være dømmende. Det læres. 

Du kan regne med meg, er en holdningskampanje for å sette fokus på hatytringer og netthets mot mennesker med andre legninger. 

Ved å delta så vil du vise at du støtter opp om at alle mennesker kan være seg selv, og vise at vi kan regne med deg. Og det trengs. Du vil vise at du aksepterer mangfold, inkludering og at du kan være en venn. 

Vi aksepterer ikke netthets, hatytringer og hverdagsrasisme!

Hegeslillerom på Facebook. Bli med. Søk opp arrangementet som kalles ” Du kan regne med meg”.

Kan vi regne med deg også?

Ja det tør jeg påstå. 

Etter innlegget mitt om Nav så har jeg fått flere kommentarer og meldinger fra mennesker som er helt utslitt. Som kjemper en kamp de føler de aldri kan “vinne”. 

Kan man egentlig vinne en kamp om man er blitt syk ? Er ikke kampen på en måte allerede tapt? Er det ikke da man skal lene seg på støttespillere og få den hjelpen man er i behov for ? Er ikke det en av grunnene til at vi betaler skatt?

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Er ikke den verste kampen å bli syk ? Og måtte forandre hele livsstilen sin og sørge over  det som har vært og som  kanskje aldri kommer tilbake …

Eller har jeg misforstått? Inntrykket jeg har etter mange meldinger, er gjennomgående det samme. Syke mennesker, være seg en kronisk sykdom eller kreft, så føler de seg helt utslitt av kampen for å bli trodd. Kampen for å bevise at de er syke. Til og med en kreft diagnose er ikke “enkelt” nok. Kreft pasienter snakker om møter på møter for å se om det muligens er noe de kan gjøre på jobb. Og dette midt oppi en situasjon hvor alt føles som det rakner. Hvor man kanskje egentlig ikke har hodet over vannet engang. Hvor man bruker all sin energi på å bli frisk, tenke litt gode tanker og håpe at sykdommen skal overvinnes. Hvem skulle trodd at det er så mye annet som også må overvinnes? Og at det skal være en kamp i seg selv og føle litt livskvalitet og verdi oppi alt. 

Mennesker føler seg skamfulle og tråkket på fordi de har fått en sykdom som de mer enn gjerne skulle vært foruten. Kanskje spesielt de med en usynlig sykdom hvor omverdenen ikke ser.

Ja, jeg vet fortsatt at det er mange gode historier, men… det er et stort men her. Det er fordi det er altfor mange som føler seg dårlig behandlet og uten respekt.  Tenkes det nok over at det er et menneske bak søknadene som behandles?  Det handler om penger, makt og om å spare. Det er min påstand, og jeg tror ikke jeg tar så feil.

I helsevesenet så er vi opptatt av etikk og moral, og av å se hverandre. 

Hva er viktig for deg? Det er kanskje en kampanje som også burde blitt tatt med inn i de offentlige tjenestene, ikke bare på sykehjem og sykehus. Men i alle instanser som omhandler mennesker?

Jeg tør påstå at vi bor i et rikt land med et helsevesen som er godt over gjennomsnittet bra. Men er det blitt så bra at det går en automatikk i å tro det blir utnyttet? Lover og regler er bra og skal sørge for en forsvarlig og riktig helsehjelp, men blir det fulgt? 

Jeg tror ikke alltid det gjør det, og flere skulle vel antagelig lagt inn klager i ettertid. Men så er det vel sånn at etter å ha kjempa en så tøff kamp, ofte i årevis, så er det ikke mer kampvilje igjen og klagene blir ofte nedprioritert. 

Og man blir vel stort sett ikke friskere av å være psykisk nedbrutt. 

Det er noen som skriver at ; Jeg må være frisk for å klare å kjempe for sykdommen min. 

Sånn er det jo ikke … Og ikke kan vi bestemme hva som skal ramme oss og når.. Livet skjer og vi har ikke alltid noen valg .. 

Jeg tror de aller fleste syke , er syke . Så gjelder det å finne en vei å leve med det og ressursene man er i besittelse av. Noen lurer systemet og sånn vil det alltid være dessverre . Men for de som er syke , virkelig syke , så kan dette være en stor kamp. Og det trengs ingen skam på toppen av det …. 

Noen ganger så må det vel sies om og om igjen. Det er ikke alle dager jeg føler meg bra nok. Men bra nok for hvem? Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, men en mer generell følelse av å ikke strekke til. Og det kan likeså godt være for min egen del som for andre. Så da må jeg minne meg på det.

Det er ingen andre som bestemmer hvem eller hvordan jeg skal være. Jeg har det med å trekke meg litt tilbake fra ting når jeg ikke har det helt bra, og det fungerer for meg. Jeg setter utrolig stor pris på min tid og noen ganger er det bare det jeg trenger. For jeg har det stort sett bra med meg selv. Andre ganger er det en klem fra noen jeg er glad i som hjelper. Hver og en må finne det som funker. 

Alle dager er ikke like bra, for noen. Det er ikke alle dager vi syns oss selv er like bra. Da må vi minne oss på det. For vi er virkelig bra nok. Både jeg og du. Og heldigvis så har vi den muligheten her i livet, at det kommer nye dager. Blanke ark og det er lov å starte på nytt. Flere ganger. Hva som har vært kan vi ikke gjøre noe med, og vi kan heller ikke bestemme alt med fremtiden. Hva som er her og nå derimot, det kan vi velge hvordan vi tar og hva vi gjør med det.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

 Livet er en rar ting. Det er mye vi skal lære og det er mye vi skal oppleve. Hva vi gjør av erfaringer former oss som mennesker, men det er hva vi velger å gjøre med det som betyr noe. 

Nå føles det i hver celle i kroppen at våren er på vei, og jeg elsker det. Jeg elsker at det begynner å spire og gro. At det er lenger lyst og å kjenne hva sola gjør med et litt vintertungt sinn. 

Så i dag var det dette som gjorde dagen min. En liten time med helt fred og ro, alene på stranda med verdens vakreste utsikt. Det kan ikke bli stort bedre enn det.

Så heldig jeg er som bor sånn til at bare en rusletur kan gjøre at jeg kan nyte det her. Sjøen er spesiell og det gir meg en ro jeg ikke finner mange andre steder. Jeg kan sitte i timesvis med egne tanker og stillhet. Husk å se det vakre.

 Det er så mye rundt oss som kan glede. Og som er helt gratis. Den pausen fra stress tror jeg er så viktig. 

” Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.

Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er så treffende. Det er alle hverdager som teller. Alt man gjør hver eneste dag, som kanskje er et slit og ork til tider. Men det er det som er livet vårt. Ikke vent med å lev, lev nå. Altfor mange venter på noe hele tiden. På bedre tid, bedre lønn, at ungene skal bli større… Hva om den dagen aldri kommer? Eller når den kommer, er det kanskje livet som er nå som vil savnes? Alle de hverdagslige tingene? Klemmen fra ungene hastende ut døra på morgenen? Småkranglingen som man vet bunner ut i trygghet for hverandre. 

Jeg vet ikke. Jeg har ingen fasit, men en ting vet jeg. Og det er at vi er bra nok ! Og for å leve, virkelig leve , så kanskje vi må akseptere og godta oss selv først og fremst. Og at du da vil se alt rundt på en annen måte ? Vi er så små i det livet her, selv om tanker og sorger kan bli så uendelig store. Vi er så små, men samtidig så viktige . Og la ingen fortelle deg noe annet.

Du er viktig , du er bra nok og du er verdt å leve som du ønsker. 

Jeg går inn døra, og skuldrene senker seg. Det fylles en ro i kroppen som jeg ikke alltid har alle steder. Og det merkes fra første sekund at dette er en plass for alle.

Det er mange som spør hvorfor vi fortsatt trenger Pride og hvorfor vi trenger “egne” kvelder. Jeg tror kanskje det ikke er så lett å forstå om man ikke er skeiv selv, men jeg skal prøve å forklare. 

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Det er ikke alltid jeg slapper av alle steder. Det er ikke alle steder jeg føler meg trygg. Spesielt etter jeg startet bloggen og hvor jeg har fått trusler og meldinger som ikke egner seg på trykk. Det er mange som føler et behov for å si noe om min legning, og å fortelle meg at sånn jeg er , er ikke greit. Jeg har lært meg å se meg over skuldra litt, kanskje litt ubevisst, for jeg er fortsatt ganske naiv og liker å tro det beste om folk. Men så får jeg stadig bekreftelser på at det ikke alltid er sånn dessverre. Det er mange som ikke er komfortable med hvem jeg er. Det er dessverre mange som reagerer på at to av samme kjønn holder hender og viser sin kjærlighet offentlig. 

Når jeg kommer på en kveld som i går, på Fredrikstad på skeiva, så storkoser jeg meg. Jeg slapper helt av og vet at alle som er der kan være seg selv helt ut. Og det er det et stort behov for. All ære til de som står på og arrangerer disse kveldene, og til dere som møter opp og sørger for å vise at behovet er der. Og som underholder oss hele kvelden med bra musikk og et vanvittig humør.

Det er et sted som jeg ikke trenger å se meg over skuldra. Hvor jeg kan føle meg trygg, helt trygg, og ikke være redd for kommentarer. 

Når du titter over rekkverket i topp etasjen så ser du disse ordene. Og det sier alt .

På andre siden av vannet så lyser et hjerte opp.

Jeg er stolt og takknemlig over å få lov til å oppleve det mangfoldet og inkluderingen og fellesskapet. 

Tusen takk til dere ivrige engasjerte flotte mennesker som gjør sånne kvelder mulig . Som ser og bryr seg. Jeg tar av meg hatten og ser frem til neste gang. 

Og i dag det sofaen som gjelder ..

Og ikke fordi jeg ikke tenker det kunne gjort noe godt, men fordi jeg tenker at det kan føre til at mange som føler seg utenfor allerede, ville følt seg enda mer utenfor. 

Her er jeg fullstendig enig med Trine Skei Grande , og her kommer noen tanker om hvorfor.

Vi mennesker er i mange kategorier og ulike raser og legninger. Noen bærer hijab, noen jenter kler seg i maskuline klær og gutter i feminine. Og det har vi heldigvis lov til. Ta ikke fra ungdommen det. Det snakkes om frihetsfølelse, og at ungene godt kan ha mindre av det, men ikke på denne måten. Demp det heller med å ikke kjøp de dyreste klærne. Det er vi som foreldre som har ansvar, og vi som betaler. Her kan det gjøres mye. 

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

For ved å tvinge alle jenter til å gå i skjørt, eller å være den eneste som må søke om å gå i bukse… Jeg grøsser av tanken. 

Barne og ungdomstiden er ofte en tid hvor mange prøver å finne seg selv. Og i det inkluderer det klesstil og ulike hårfarger etc. Det er en viktig del av det å bli voksen. Og den friheten skal man ha. Vi har mange som sliter psykisk og det er, tro det eller ei, mange i Norge i dag som ikke tør å stå fram som lesbisk eller homofil. Å tvinge en som ikke er komfortabel selv med hvem han/hun er til å gå i en spesiell type klær syns jeg er vondt å tenke på. Det kan føles som et overgrep, og det forsvinner en grunnleggende rettighet til å få være seg selv.

Vi har et mangfold vi skal ta vare på , og som vi skal støtte og hylle. Det skal være lov å være seg selv, og det skal være lov å prøve seg fram for å finne sin personlighet. Klesstilen er mange ganger en stor del av hvem man er.

Jeg skjønner altså tanken angående klespress, men jeg er så imot skoleuniform. Nettopp pga alle de som dette vil være helt forferdelig for. Og vi skal ikke dempe mangfoldet. Klespress tør jeg påstå det er vi voksne som skaper. Vi må si nei, og vi må lære barna våre hva som er det viktige her i livet. Om de spiser first price mat eller går i klær fra Hennes og Mauritz…( Som for øvrig mine barn gjør), det har ingenting å si. Det er altfor enkelt å tro at en skoleuniform skal forandre alt. 

Det er hjemme verdiene kommer fra! 

Og hvem setter den? 

Vi er bare mennesker, og mennesker gjør feil. Om og om igjen og gang på gang. Men de fleste av oss er såpass heldig at vi får en ny sjanse, ofte flere ganger. Men når er det nok ? Hva avgjør at du ikke får en ny sjanse?

Det er fortsatt mye snakk om IS damen og hennes to barn som ble hentet hjem fra Syria hvor mange “krever” å få vite om barnet virkelig er sykt, og hva hjemreisen koster og hvem som betaler den. 

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Krever man å få vite om barnet er sykt for å rettferdiggjøre hjemreisen hennes? Eller er det for å ha rett, og for å kunne si ” hva var det jeg sa”? Jeg vet at jeg hadde løyet hvis det betydde at barna mine ville få en trygg fremtid. Gutten og hans søster får nå en mulighet til en god oppvekst, til utdanning og til nødvendig helsehjelp. De har nå muligheten til å bli gode samfunnsborgere med alt det innebærer.

Ingen barn skal måtte stå til rette for hva foreldrene har valgt. Om alle barn måtte det, så tror jeg det er mange her til lands også som er langt ute å kjører. Barn har ingen valg. De ber ikke om å bli født og de ber ikke om å bli dratt med i avgjørelsene til foreldrene. Men de blir det og da er det vår jobb som medmennesker å hjelpe dem ut av det. Og det er gjort nå, etter altfor lang tid, og det burde vært så mange flere som ble hentet ut derfra. De har levd under forhold som vi ikke klarer å forestille oss. 

Hva om det her hadde vært en av dine kjære? Din datter eller ditt barnebarn. Hva hadde du sagt om en ny sjanse da?

Vi har en plikt til å hjelpe barn og sørge for at de får det best mulig. Den plikten har vi alle sammen.

Moren får en fair rettsak her i Norge, og må ta ansvar for sine avgjørelser og forhåpentligvis en dag komme ut som et menneske som kan bidra og kanskje hjelpe med å hente flere ut av det krigsrammede området.

Kanskje vi burde vært skapt sånn at vi klarte å forutse alt? At vi kunne bestemme hvem våre foreldre skulle være ? Men sånn er det jo ikke, og feil vil vi gjøre. Men la det ikke gå utover de små som er fremtiden vår. Vi må heller hjelpe de så de har muligheten til en fremtid…

Jeg fikk mitt første barn som 17 åring. Verdens vakreste lille gutt, og allerede da var på en måte standarden litt satt for meg følte jeg.  Så ble det fire gutter til over de neste 14 årene med til sammen tre forskjellige menn. Jeg var i lange forhold og jeg ble gift.

Det var på en måte slik det skulle være, selv om det alltid har vært et tomrom som jeg ikke har tillatt meg selv å tenke på. Det var hele tiden noe som ikke stemte. Jeg flyttet mange ganger, og fant aldri roen noe sted eller med noen. Jeg levde livet som det var forventet , og det hadde jo heller aldri vært snakk om at noe annet var et alternativ. Selv om tankene ofte levde sitt eget liv, så ville jeg ikke gi næring til det.  Jeg ble flink til å grave ned ting jeg ikke ville kjenne på.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Kroppen min sa i fra til slutt, med prolapser på prolapser og mye muskelsmerter. Jeg ble på et punkt lagt inn på nevrologisk hvor jeg faktisk mistet følelsen i beina og jeg slet en lang stund med å komme meg opp igjen. Og psykisk var jeg veldig sliten, men ikke utad. Jeg var sterk for alle andre, alltid blid og positiv og ga alt for å hjelpe andre rundt meg. Jeg ble hard og det var ingenting som egentlig gikk inn på meg. Og jeg gråt aldri. Hvert fall ikke for min egen del. Jeg var tilstede for alle andre, men ikke for meg selv. Aldri for meg selv.

Andre så på meg som en som alltid strakk seg til det ytterste for å hjelpe andre, og jeg kvelte vel nesten ungene med omsorg til tider. Hvis jeg bare gjorde alt for andre, og holdt meg i gang hele tiden, så ville det ikke bli noe tid til overs til å tenke på meg.

Så startet jeg hos en helhetsterapaut. Jeg begynte hos henne i all hemmelighet og i ren desperasjon da alt kjentes helt håpløst ut. Hun tok meg imot med så mye godhet og varme at jeg blir rørt bare ved tanken. Men jeg var langt i fra noen enkel pasient. Jeg nektet å innrømme noe som helst. Jeg snakket om meg selv i tredje person og hun sa det virket som jeg snakket om noen andre. Jeg var så distansert og hadde bygd opp en mur så hard. Den var bygget opp over så mange år at ikke en byggmester kunne revet den ned.Den var så møysommelig gjort så ingen skulle få trenge igjennom den og jeg ble livredd når det begynte å slå sprekker. Det var utrolig skummelt, for inni meg så viste jeg at det ikke var noen vei tilbake om jeg lot muren falle. Og til slutt så falt den. Med et brak og jeg ble sittende hos henne i timevis og bare gråt. Det kjentes ut som om jeg aldri ville klare å stoppe. Og jeg gråt videre når jeg kom hjem. Og jeg klarte selvfølgelig å stoppe.

Så var tiden inne for å kunngjøre det. Fembarnsmora som fikk barn tidlig, som har hatt flere forhold med menn. Nå var det noe igjen. Jeg følte meg så egoistisk og annerledes som gjorde dette for meg selv. Det var det jeg følte da. Nå vet jeg bedre.
Tanken på å fortelle det til venner og familie var så vanvittig skremmende og det tok nattesøvna fra meg i flere uker. Jeg følte at jeg hadde lurt alle rundt meg så lenge, men jeg hadde jo også lurt meg selv.

Også gikk det så bra. Alt i alt så tok alle det fint, selv om det ikke var noe moro  å såre.  Det var en vond prosess, men samtidig en så utrolig god prosess og tid.

Og så kom følelsene. For noen følelser. Det bobla og det brusa i hele kroppen av glede og jeg var helt euforisk.  Jeg var meg, fullstendig meg. Det tok 35 år, men den følelsen var verdt hvert enenste år. Og alle barna mine, og erfaringer… jeg ville ikke vært noe eller noen foruten i livet mitt for det er det som har gjort meg til den jeg er i dag. Men den følelsen av at alt faller på plass, inni deg selv, det er helt ubeskrivelig.

Så nå, som 41 åring og 5 år etter så ser jeg tilbake på noen begivenhetsrike år. Og jeg kan si, uten å føle noe skam, at jeg er meg. Lesbisk og det er helt greit . Barna mine har en mamma som er trygg på seg selv og trygg på å vise dem at et forhold skal handle om kjærlighet. Jeg vil ikke at dem skal nøye seg med mindre. Livet er for kort til å ikke ødsle av kjærligheten vi har fått tildelt. Jeg holder i massevis.

I år skal jeg være bare meg, og jeg satser på at det holder .

Det er tydeligvis vanskelig for mange å tro at jeg er lesbisk. Mange har sine meninger om det, og det kommer vel kanskje av at jeg har gitt noen litt pusteproblemer opp igjennom årene …

Jeg vet at mange har meninger, for jeg har overhørt mange av dem. Både utenfor skolen, på ferja og på butikken. Jeg er vist ikke så synlig. Godt over 70 kg usynlig lesbe…

Og jeg blir både såret og lattermild på en gang, for det er jo utrolig hvor spennende livet til frøken Hansen har blitt. Det syns jo jeg og for så vidt, men jeg var ikke klar over hvor mange andre som skulle delta i det. Og ha sine meninger om det. Men sånn blir det kanskje når vi på en måte fortsatt blir «Tvunget» til å komme ut av et skap.

Og det er flere som får seg til å spørre om det utroligste angående sexlivet mitt, og det er ikke mennesker jeg kjenner godt. Så da er det jo bare å påpeke nok en gang at det er jo ikke bare det det dreier seg om. Det er kjærlighet.

Enkelt og greit. Hvis man noen gang kan kalle kjærlighet enkel.

Jeg har jo ikke blitt lesbisk. Jeg ER lesbisk. Det tok bare ca 35 år å gjøre noe med det. Det har vært en lang trapp å gå, med erfaringer på alle steg, men det er verdt hele reisen. Jeg måtte bare bli voksen først. Jeg måtte bli trygg nok først.

Nå er jeg det. Jeg er trygg på meg selv, stolt av meg selv og god på å være den jeg er.  Jeg har fått kjenne på mange aha opplevelser de årene her. Mange positive og flere ikke fullt så positive.

Jeg har fått kjenne på redselen når jeg har kjørt hjem fra nattevakt, hvor hele byen har vært pyntet med «KNUS HOMOLOBBYEN» bannere. Jeg vet ikke helt hva homolobby er, men om jeg har forstått det riktig så er det at homofile skal ta over landet og ingen barn vil bli født.

Men ja, uansett så er det skremmende at noen ønsker meg vekk fra denne jorda fordi jeg er meg selv.

Jeg har også fått deltatt på et miljø så inkluderende og varmt og jeg har fått oppleve at de jeg trodde var mine nærmeste, ja de er mine nærmeste fortsatt.

Jeg har også en sønn som er homofil, som på mange måte banet litt vei for mammaen sin. Han er en fantastisk flott målbevisst gutt som jeg er så stolt av. Han er trygg på seg selv. I dag er han det. Men han brukte også sin tid på å finne seg selv. Han var igjennom mange faser på barne og ungdomskolen hvor livet kanskje ikke alltid var like lett. Og det var heller ikke så lett å vite. For det blir jo ikke snakket om.

Her kommer min fanesak inn.

KUNNSKAP! For jeg tror bestemt at mye av redselen og hatet bygger på en uvitenhet.

På barneskolen snakkes det så lite om lesbiske og homofile, at min tiåring sa at ikke læreren viste at jenter og jenter kunne være kjærester. Hvorfor snakkes ikke det om ?

Når til og med kongen tar med i sin nyttårstale så må det være innafor å snakke om på skole og i barnehage også. Det er så mange ulike kjernefamilier og vi må hylle alle.

Det må læres om ulike samlivsformer og det må læres om sex og samliv på en mye høyere skala.

Fortsetter vi som nå, så vil det alltid sitte et eller flere barn som føler at de ikke passer inn, og det barnet får da en bekreftelse på at følelsene hans, ikke er normale.

Barna våre er teknisk langt framme og de finner det meste på nett. Derfor må det snakkes om. Det er ikke på en eller annen pornokanal de skal lære. Kunnskap er makt, men det er også følelser.

For et par år siden så intervjuet jeg en del ungdom om psykiske problemer. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye av det. Vi har så flott fin ungdom og jeg ble nysgjerrig på hva som gjorde at de sliter sånn.

Hvorfor de har så mye angst og hvorfor de er så presset. Jeg sier ikke at alt dette har med legning å gjøre, men noen av de jeg snakket med torde ikke å stå fram. Og hovedgrunnen var familien.

Ikke fordi de ikke trodde familien ville godta det, men fordi de trodde familien bare tenkte på det som sex. Og det var for flaut å bære.

En ung gutt fortalte at faren hans ofte snakket nedsettende om homofile. Sønnen var homofil i skjul og drømte om å gå i pride. Men det ville han aldri gjøre. Han hadde hørt faren kalle en kjent homofil for » han rumpepuleren», og tok deretter for gitt at han aldri ville bli godkjent av far som homofil.

Vær forsiktig med hva dere sier. Vær forsiktig med hva dere tenker. For unger har ører som hører veldig godt. Også ting som ikke alltid stemmer.
Vær forsiktig selv når dere tror dem er ute av syne.

Holdninger kommer fram selv om vi ikke bruker ord. La nå ikke vi være skyld i at de ikke tør å være seg selv. Vi som skal elske dem ubetinget og gi dem styrke til å takle livet. For livet er ingen dans på roser. For noen.

Vi må gi de unge redskap til å takle det på best mulig måte. Og tenk så mye lettere ting vil være å takle, om man ikke på toppen av det hele må late som man er en annen enn den man er.

Dessverre er verden på vei til å snu, og det føles som om man går noen skritt tilbake og det må vi sørge for at ikke skjer. Det er flere som syns det er vanskeligere å stå fram i dag, enn for 20 år siden, og det er en skummel endring som MÅ snues!
Ta vare på hverandre og la ungene være den de er. Fortell dem at det er normalt og at du elsker dem uansett. Så håper jeg det etter hvert blir mer tema på skolen også. Fra barneskolen av.

Kjærlighet er aldri feil å snakke om, og det kan ikke starte for tidlig. For det er jo det livet vårt dreier seg om, er det ikke ?