Heges lille rom

Avstand. Isolasjon. Ensomhet. Utrygghet. Bekymring. Savn. Karantene. Usikkerhet. Sorg. Nedfor. Hjelpesløshet. Vente.

Det er ord som mange av oss i dag kjenner på kroppen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det gjør noe med oss og vi kjenner kanskje på ting vi ikke har gjort før. Mange har fått en utrygghet i et ellers trygt liv. Utrygghet for å miste jobb og livsverk, og for å gå fra å ha et stabilt liv med stabil økonomi til å nå bli en del av Nav sitt system.

Redsel for å bli syk, eller for at andre rundt skal bli syke, og flere enn meg kjenner kanskje på symptomer man leser om uten at man egentlig er syk. På “godt norsk” så fucker det vel litt med hodet våres det her.

Den sangen her syns jeg er så fin, og den beskriver et håp og en optimisme vi ikke må glemme. Hør på den..

Så er det noen andre ord som jeg også håper noen kjenner på nå.

Familie. Ro. Kjærlighet. Vennskap. Tålmodighet. Ydmykhet. Takknemlighet. Naturen. Vår. Tid. Omsorg. Flokk. Fellesskap. 

Det er mange ord som får en annen betydning i disse dager. Si dem høyt og lukt litt på dem. Er det noe du kan ta med deg som et håp og en glede i hverdagen?

Det berører så mange aspekter i livene våre, og alle er berørt på en eller annen måte. Vi står alle opp i den samme båten med et håp og en kamp om å komme trygt i land. Vi i Nord har de beste forutsetninger for å klare oss gjennom dette. De fleste av oss. Da gjelder det at de fleste av oss, strekker ut en hånd til de som har utfordringer i livet sitt fra før.

Jeg har noen ord som er litt mitt håp nå.

Kommunikasjon. Respekt. Solidaritet. Fortrolighet. Nærhet. Tillit. Åpenhet. Toleranse. Likeverd. Liv. 

Kommunikasjonen står i høysete. Blant de som formidler til oss, og de som forteller oss hvordan vi skal forholde oss. Også mellom oss, familie og venner, så kommuniserer vi på andre måter enn å treffes. Kommunikasjon kan også være en form for nærhet. Jeg tenker vi må ha tillit til de som styrer, og tillit til hverandre.  Med respekt for hverandre, og solidaritet skal vi komme gjennom. Og kommunikasjonen mellom oss er viktigere enn noen gang. Også med å se bak ordene, og høre hvordan den andre har det. Ord er også ting som ikke sies.

Og mitt største ønske.

Toleranse og Inkludering, Mangfold og likeverd.

Nå har vi samme ord vi kjenner på. Hele Norge, Hele verden. Fattig eller rik, hetero eller homofil. Barn eller voksen. Alle kan kjenne seg igjen i noen av de samme ordene. Hytteeier, eller hjemløs. Arbeidsløs eller direktør. Du fra Pakistan eller du fra Norge. Vi alle vet hva Korona er, og hva det gjør med oss. Mitt største ønske er at vi får tid nå. Tid til å tenke over hva som er viktig, og tid til å se at vi ikke er så ulike. Ingen av oss. Født på samme måte hvor arv og miljø former den vi blir. Noen har trukket gullbilletten på fødested, men det gjør ingen til noe annet enn et menneske likevel.

At jeg er lesbisk, det bør ikke bety noe for deg. Det som bør bety noe, er at jeg er et menneske.

Jeg håper det fellesskapet mange av oss føler nå, kan bidra til nettopp det. Fellesskap. Et fellesskap uavhengig av rase, religion eller legning.

At det berører verden i den graden det gjør, bør fortelle oss noe, og vi bør kanskje gjøre vårt for å snu litt på hvordan vi har levd livene våre. Ikke vet jeg, men er det kanskje planeten vår som prøver å fortelle oss noe? Er det på tide å bli ekte, være sårbare mennesker med en ydmykhet og takknemlighet over jorda vi lever på ? Er det på tide å se jorda og alle dens innbyggere som ett?

Make love, not war? Eller no? Ta vare på hverandre, og lag dere en så fin påske som mulig <3

#Iwillmeetyouonthefinishline

Da forandret planene for sommeren seg, og en uke jeg hadde gleda meg så veldig til, ble avlyst nå pga Korona viruset. Oslo Pride.

I det store og hele så er det en liten greie i det vi lever i nå, og jeg forstår at så store folkemengder nå ikke er innafor. Men jeg må innrømme at det er litt trist. Og jeg tror det er mange som føler det samme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Pride er ikke bare en fest.

Jo det er fest og moro, men det er også et fellesskap mange ikke føler ellers i året. Det er en trygghet å være med på den uka, og å få være et sted hvor det er helt greit å være seg selv. Det er fortsatt veldig mange i Norge, både unge og voksne og eldre, som ikke klarer å være den man er født som. Som ikke klarer å leve åpent med legningen sin. Nå er den ene uka som de kan være helt seg selv, avlyst.

2020 er litt avlyst.

Det er jo et felleskap vi lever i nå og, og jeg håper at det kan føre til noe positivt for mange. Jeg håper det kan føre til at mennesker bryr seg mer om hverandre, og ser hverandre på en annen og bedre måte.

Når noen står fram som lesbisk eller homofil, eller trans, så er det ofte noen som sier; “Det viste jeg”, eller” det hadde jeg på følelsen”. Ta med deg det litt i hverdagen nå. Er det noen du tenker det om ? Barn, familie eller venner ? Kanskje du skal rekke ut en hånd og si fra at det er greit hvis det skulle stemme?

Før vi står fram, så er det mye tanker og bekymringer ,og vi mennesker er ofte gode på Worst case scenario. Vi er redde for å miste mennesker vi er glad i , og vi er livredde for andres reaksjoner. Og det er jo en realitet at mange fortsatt ikke ser på homofili som en normal del av mennesker. Det er altfor mange som fortsatt mener det er et valg, eller en sykdom, eller bare en fase. Og det skremmer flere fra å være seg selv.

Derfor er denne kampen fortsatt så viktig å kjempe! Kampen for at alle skal få være seg selv. Det er ikke noen stor greie, ikke egentlig, men alle som dømmer og sprer hat om mennesker med en annen legning, gjør det til en stor greie. Så lenge folk bli mobbet, hetset og trakassert pga legningen sin så er det en veldig viktig kamp å kjempe. Vi må ikke glemme alt annet i denne Korona tiden. Vi lever fortsatt livene våre, og har de samme utfordringer som før, og kansje noen har litt ekstra utfordringer nå.

Om du selv føler det er i orden at andre er homofile, så si det høyt likevel. Det er ikke alltid den andre vet det, og det kan være ordene dine som løsner proppen. Du kan være den som gjør en stor forskjell i et annet menneskes liv.

Jeg er et hverdagsmenneske.  En hverdag for meg er en dag som går som normalt. Med rutiner og faste rammer. Jeg er en impulsiv person, så jeg trenger absolutt ikke at dagene er like, men hverdager – det er magi. Det er livet.

Anne Cath Vestly skrev

Hverdager er de flotteste. De er fulle av eventyr

Og det er jeg så enig. Det er mye magi i en hverdag. Det er gode øyeblikk på jobb, på skole og med mennesker man treffer helt tilfeldig. Det er nye bekjentskaper og venner som stikker innom.

Det er den klemmen ungene gir idet de går til skolen, eller den gode varmen av å ha en i armkroken før det er kvelden. Det er gleden av å lage en litt ekstra god middag, og gleden ved å samles de stundene man kan i en hverdag som til tider kan være hektisk. Det er en magi i å finne freden etter en krangel hos ungene, og det er en glede i å finne kveldsroen alene litt på kvelden.

Nå er det en annen hverdag, men likevel hverdag. Jeg tror det er viktig å bevare litt normalitet oppi den tiden her som er alt annet enn normalt , og å ha litt rytme og rutiner som vanlig .

I dag har kunst og håndverk tatt over kjøkkenet og i flere timer lagde vi påskeegg og Koronahøner, som ungene kalte dem. Og det ble den kuleste påskepynten og fine timer.

Vi skal jo tross alt ha litt følelsen av å gå til litt påskeferie.

Og nå er det påske på kjøkkenet her. Vi har hatt en fin torsdag uten nyheter og uten å være andre enn bare oss. Sånn er det jo disse dager. Familien får en helt ny betydning, og til syvende og sist så er det ikke hva du har, men hvem du har som betyr noe.

Det er de som fyller hverdagene mine med magi.

Det her er bestemoren min som jeg mistet i fjor. Heldigvis av naturlige årsaker, men det gjør det ikke noe lettere av den grunn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har en bestemor igjen, som bor hjemme og er klar og frisk i toppen. Hun er i risiko gruppen på alle områder og jeg er livredd for at hun skal få viruset, for det er jeg ikke så sikker på at hun ville tålt.

Det er vondt å miste noen man er glad i . Det gjør så vondt og det er en sorg som jeg ikke helt viste hvordan jeg skulle takle, men jeg kom jo igjennom det og. Det er livets gang, mennesker blir født og mennesker dør. Og noen ganger kommer døden fortere enn ventet.

Det som skremmer meg mest med det viruset her, er at mennesker skal ha så vanskelig for å ta imot en beskjed. At det er så mange som har så mye å si som går i mot det helsemyndighetene nå anbefaler oss. Vi er bedt om å ikke være mer enn fem samlet, og med hvem samlet så sier de; hvis du absolutt må. Og det er mye som gjøres , som ikke må gjøres.

En tur i skogen med mange venner, eller en fest på stranda er ikke noe vi må nå. Det skremmer meg at så mange “vet best”, og som risikerer å gjøre den prosessen her med å bli kvitt viruset verre for de som jobber i førstelinjen for oss.

Hva er det verste som kan skje om du følger rådene ? At viruset fortere forsvinner og du da kan si “hva var det jeg sa”?

Tenk om det skulle vise seg hjelpe ? Tenk om det hjelper at vi alle bidrar med det vi kan. Ved å ikke følge råd og regler nå, så syns jeg det blir vist en respektløshet som absolutt ikke handler om å stå sammen. Det viser mangel på empati og medmenneskelighet.

Mange sier ” det er bare eldre” som blir rammet mest? Bare eldre? Ja, det er de det går hardest utover, men jeg har ingen å miste. Jeg har venner og familie og venners barn som er i høyrisikosone så om det føles bedre ut for deg, så berører det dem og.

Det er litt forskjell på kan eller må om dagen. Du bør ikke gjøre alt du kan nå, og du må tenke på hva du må og hva du ikke må.

Om ikke du bryr deg mer om deg selv, så bry deg om andre rundt deg og vis den respekten det er ved å gjøre det du blir bedt om å gjøre.

Å sitte ved noens dødsleie er en vond ting. Det er en stor sorg å miste noen man er glad i, og tenk om det skulle vise seg å være noens skyld attpåtil. Hvordan skal man leve med det i etterkant? Pga noe så lite som en fest eller en fotballkamp. Hva betyr det i det store og hele når menneskers liv kan stå på spill?

Bruk litt sunn fornuft og hør på de som vet hva de snakker om så kan du heller si det du vil i etterkant når alt skal evalueres.

Gjør det for de eldre som har stått på hele livet for oss. Som er hele grunnen til at vi er her i utgangspunktet.

De er like mye verdt, og de er ikke “bare en eldre”!

Jeg skjønner at dere syns livet er en fest. Jeg skjønner at dere ikke tenker konsekvenser, det er ikke alltid heller deres jobb alene.

Jeg er den som skryter av all den flotte ungdommen Norge har. Dere er  unike, med en evne til å være inkluderende og åpne, og dere gjør en forskjell. Jeg er utrolig glad i å være rundt dere og å ha dere i hus. Dere har så mange fine tanker og ideer, og stråler av optimisme og livsglede.

Det gjør dere også nå.

Men kjære ungdom. Nå tror jeg dere rett og slett må lytte litt dere også. På mine turer nå om dagen i det fine været, så er dere overalt. I store klynger. Idrettskolen samler seg på vårt lille tettsted på noe som ser ut som arrangerte treff.

På stranda nå i kveld så var det over 20 stk tett samlet som grilla og drakk. Og lo.

Det var så godt å høre dere le. Det var godt å sitte i sola, og lukte grill og høre latteren deres. Livet føltes litt normalt et lite sekund. Men det er ikke tiden for det akkurat nå. Den tiden kommer igjen senere. Og den kommer kanskje fortere tilbake for oss alle om vi alle kan gjøre det vi skal nå. Dere også. Dere, kjære ungdom, er ikke frigitt de rådene og reglene vi har fått fra myndighetene nå.

Det er lett å tro at man er udødelig og at alt vil gå bra som ungdom. Vi har alle vært der engang. Det er lett at det å være samme venner frister mer enn alt, og kanskje med en kjæreste. Jeg skjønner det.

Samtidig så er jeg sikker på at om du tenker deg om, så vil du også at bestemoren din skal overleve denne våren. Jeg vil i allefall at min skal overleve og jeg håper at dere også kan gjøre det dere skal for at vi skal kunne beholde de vi har nær, litt til. Å miste en man er glad i er vondt på så mange måter, og tenk om du kan forhindre det nå.

Jeg har både venner og familie som er i risikosonen og jeg har både barn og ungdom hjemme. Som holder seg hjemme. Fordi jeg sier det, rett og slett.

Men det er ikke like lett å forklare dem hvorfor når så mange av vennene deres ikke følger det samme.

Foreldre må på banen. Dere må vite hvor ungene deres er. Og har du ikke foreldre som gjør det, så må du tenke litt sjøl nå. Er det verdt den festen på stranda i dag, om sykdommen rammer en av dine om en uke? Fordi du måtte være samme så mange akkurat i kveld?

Om du skal måtte ta avskjed med en du er glad i for godt, tror du det er verdt den fotballkampen da? Du kan smitte noen, og du kan være smittebærer selv om du ikke er syk.

Det er ikke verdt det!

De ukene her kan føles ut som en evighet, men i det lange løp så er det kun en bitteliten periode av livet ditt. Det er ikke en spøk det her, og det er litt trist at dere også ikke kan høre etter nå.

Vi spytter ikke på noen som ligger nede.

Så av respekt til dine besteforeldre, og kanskje du har noen i familien som jobber i helsevesenet? Vis dem den respekten og hold deg i tøylene litt nå. Ha det moro med en eller to. Festene blir det masse tid til senere. Vær med å begrens smitta dere også. Det er et ansvar dere har , på lik linje med resten av oss.

Dra hjem!  Gjør det for de du er glad i og gjør det for deg selv.

I dag er det transsynlighetsdagen og den blir markert for å rette søkelyset på diskriminering som transpersoner ofte opplever.

Norge i dag er mye. Det er varmt og kaldt på samme tid. Det er inkludering og avvisning. Det er mennesker som står sammen, og mennesker som står alene. Noen står mot hverandre og noen står fra hverandre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I denne situasjonen vi er i nå, hvor mange opplever isolasjon på sitt verste, så kan vi kanskje tenke over hva som er viktig for oss, og hva som skal til for at vi skal klare å stå sammen.

Folk må slutte å dømme hverandre for hvem man er. Livet er ikke alltid sånn at alt er et valg. Mye er man født med, og født til, og da er det om å gjøre at vi viser at det er greit. Det er greit å være den du er, og det er greit å elske den du gjør. Det er det samme om du heter Anne eller Anders. Det er greit om du vet det fra du er liten, og det er greit om du finner det ut senere i livet. Det er greit at du er glad i gutter, det er greit at du er glad i jenter. Det er greit at du er glad i begge deler og.

VÆR DEG SELV! DU ER BRA NOK !

Ikke la noen fortelle deg noe annet. Du teller og hvordan du har det, teller. Du har verdi og du får lov til å være deg selv. Ingen har lov til å bestemme hvem du er.

Jeg har opplevd at  homofile kjendisprofiler har fortalt meg at de ikke går ut offentlig etter det er blitt mørkt. De går helst ikke alene, og i allefall ikke ut på en fredag eller lørdag da mennesker mister enda mer hemninger. Noen tror de har en rett å si hva de vil til andre, og jeg lurer på hva de menneskene sier til seg for å rettferdiggjøre det. Hva er det som gjør at noen syns det er greit, til og med kult, å såre andre mennesker, ved å rakke ned på hvem de er som person?

Det her er noen av skjellsordene som mennesker får høre titt og ofte. Av de som føler de har en rett til å si sånn.

Og hva er det som får de som står rundt, til å ikke si fra?

Vi har et ansvar alle sammen.

På barneombudet sine sider så står det ; ” Voksne har et ansvar for å se, og å stanse de som plager andre. ” Det gjelder oss voksne for hverandre også. Det er ikke greit å mobbe voksne heller.

Hvis du lenge nok hører at du ikke er bra nok, hva tror du skjer da ? Jo da føles det heller ikke som at du er bra nok. Du begynner å lure på hvem du er, om du kan være den du er og det her kan gå utover livskvaliteten til enkeltmennesker i en altfor stor skala.

For at vi skal få slått ned på mobbing hos barn, så må det starte hos voksne. Vi har et ansvar for å si fra om vi ser noen som plager andre, uansett!

Det sitter mange barn rundt omkring som føler seg annerledes enn alle andre, og det er vår oppgave å la de også føle at de hører til på lik linje med alle andre. Om du føler du aksepterer homofili og andre legninger, så er det ikke sikkert barna dine vet det. Fortell dem det, og fortell dem at de er like mye verdt uansett. Fortell det, for sikkerhets skyld. Det kan hende de trenger å høre det.

Stå opp for hverandre, og gjør det klart at alle bør og skal få være den de er ment til å være. Respekter hverandre, og vær glad i hverandre. #Brydeg #ikkelukkøyafordetsomskjer

Og ikke minst, VÆR STOLT AV DEG SELV!

Er det noe oppskrift på hvordan vi skal reagere på den situasjonen vi er i nå ? Er det noe oppskrift på hva vi skal føle ?

Er det greit å føle seg redd og engstelig og bekymret ? Er det greit å føle seg litt alene?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og hvordan reagerer du på det?

Jeg får litt følelsen av at vi skal ta det her med knusende ro. Jeg skjønner at ikke hysteri gagner noen, men når noen skriver i media at det her er skummelt så hagler det inn med meldinger om å ta det med ro, det er hausa opp og at man skal være positiv. Og det er jo fint å være positiv, det må vi jo. Vi kan også tillate oss å se det gode og fine med det her, og finne de gledene vi kan. Det tror jeg er viktig.

.

Men jeg tror samtidig vi må ha lov til å kjenne på det som er skummelt og som vi er uvitende om. Det må også være greit . Det her er jo en helt ny situasjon for oss alle og vi er i samme båt .Men vi reagerer ulikt og vi har ulike følelser, og det er også greit. Noen sliter mer med isolasjon enn andre, men jeg tror vi alle har til felles å kjenne på en hverdag som er helt utenfor normalen.

Vi har en oppskrift på hva vi skal gjøre for å begrense og forhåpentligvis etter hvert, stoppe smitten. Men tenk så fint det hadde vært med en oppskrift på hva vi skal føle den tiden her og.

Jeg er jo en person som liker, og som er avhengig av å være en del alene. Men da er det på en måte frivillig. Nå er det en mulighet som er fratatt oss for en stund. Men vi må ikke glemme at det bare er for en stund. Jeg kommer sikkert ikke til å komme ut av den krisa her som noe mer supersosial heller. Kanskje jeg setter mer pris på de stundene med andre og de klemmene man ofte ikke tenker over.

For å leve livet sakte, det setter jeg pris på. Og kanskje det ender med at flere gjør det etter hvert?

Kloden vår får en pause, en etterlengtet pause til å forhåpentligvis få henta seg inn litt igjen. Imens kan vi passe på å nyte den fine naturen vi er så heldig å være omgitt med.

Vi bor i et trygt land med et godt helsevesen som gjør sitt beste i den situasjonen her, og det er vel en kamp som vår generasjon ikke har kjent på før. Det er viktig at alle tar sine forholdsregler og gjør det de kan for at helsevesenet skal få klare å gjøre jobben sin.

Samtidig vil jeg si at det er lov å være redd og bekymret, og det er lov å kjenne på de følelsene også. Snakk om det til noen, og takle det på den måten som er best for deg. Jeg er sikker på vi kommer igjennom dette og, kanskje sterkere og mer bevisst på ting enn før, men imens er dette dagene vi lever nå. Selv om livet på en måte føles som det er på vent, så er det jo ikke det. Vi slutter ikke å leve, og vi slutter ikke å våkne til nye dager og blanke ark. Ventetiden er også en tid for å leve.

Bare litt annerledes.

God lørdag

I går fikk jeg verdens søteste melding. Det var fra ei jente som flere ganger har sendt meg meldinger og fortalt meg om hennes liv som skjult lesbisk. Som har sendt meg meldinger kun for å fortelle hvor glad hun er for at jeg velger å være en synlig lesbisk, og en hun kan google for å lese om. En hun fant som kunne fortelle at det kan gå bedre enn du frykter. Det er så utrolig rørende å få sånne meldinger, og det er en god grunn til at jeg valgte å starte den bloggen her. Hun har fortalt mye om hvordan hun føler de lever som kjærester på avstand ute blant andre mennesker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg startet med den bloggen her, nettopp fordi jeg jeg i løpet av de fem årene jeg har vært åpen om legningen min, så har jeg fått kjenne på fordommer. Kanskje flere enn jeg trodde. Det har vært blikk og baksnakking , og ting jeg har blitt redd for som jeg aldri har tenkt over. Og selv om det var forventet på et vis, så har det tatt meg litt likevel til tider.

Denne jenta, som vil være anonym,  har levd i et forhold i 3 år, skjult for omverdenen og utad har de bare vært to gode venner. Hun har vært livredd for å bli oppdaget, og som følge av det har hun levd ganske isolert for at ingen skulle få komme nær nok til å avsløre henne. Du kan jo tenke deg hvor vanskelig det må være å holde en forelskelse skjult, når det som regel er noe man vil rope ut og fortelle hele verden. Å dele en glede gjør det jo enda mer fint.

Men nå tok hun skrittet. I en opphetet diskusjon med familien om Korona, så gjorde hun det. Hun fortalte at hun er lesbisk, at hun alltid har vært det og at hun lever i dag sammen med kvinnen i sitt liv. Og det ble enden på Korona diskusjonen den dagen.

Det var dessverre ikke bare positive tilbakemeldinger. Alikevel så skriver hun at hun aldri har følt seg lettere, og at den katta som nå er ute av sekken har føltes ut som en 50 kg katt å ha på ryggen.

Det er så godt å høre. Jeg blir så takknemlig for at mennesker tør å være seg selv, og å stå opp for seg selv. Ingen som ikke har vært i den situasjonen kan forestille hva det gjør å skulle skjule en så stor del av seg selv. Det berører hele livet, og det berører relasjoner til andre.

Jeg har vært der, og jeg var konstant på vakt. Jeg slapp ingen helt inn, og jeg brukte humor til å dekke over det meste. Det er tungt å leve sånn i lengden, og så er det en så befriende følelse å være tro mot seg selv , være ærlig og tilslutt bli så trygg i seg selv til å leve det livet man skal.

Mange snakker om at homofili er et valg. Det er det ikke.

Det som derimot er et valg, er å velge seg selv, og å være stolt av seg selv for den man er.

Ta med denne gladmeldingen inn i helga, og tenk etter om du kjenner noen du bør åpne opp for en samtale med. I disse tider er det mange i isolasjon, og det er mange som sliter. Ta vare på hverandre, og ring en venn.

Det her er jo veldig moro 🙂 Nå har jeg såpass med følgere at bloggen min kom over her . Og det er takket være alle dere som leser hva jeg skriver, og vil følge meg. Det setter jeg utrolig stor pris på. Og alle meldingene jeg får fra mennesker som har det tøft med legningen sin, bekrefter behovet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var en lang vei å gå før jeg tok mot til meg og startet bloggen. Det satt langt inne å skulle utlevere meg sånn, og jeg gikk mange runder med ungene og familien for å være sikker på at de syns det var greit . Og det var det jo. Grunnen som lå bak denne bloggen, er at jeg ville synliggjøre at det fortsatt ikke er helt enkelt å være homofil.

Etter fem år som åpen lesbisk så har jeg også fått kjenne på kroppen hvor mange fordommer det fortsatt er i Norge, og jeg har fått kjenne på en redsel over ting jeg aldri før har tenkt over. Jeg fikk kjenne på frykten for å miste noen når jeg skulle fortelle det og ikke minst så har jeg fått kjenne på hvor utrolig det godt det er å leve som den jeg er. 100 prosent. Det kan egentlig ikke beskrives med ord.

Navnet Heges lille rom, valgte jeg fordi det her er mitt lille rom. Det er mine tanker , mine opplevelser fra mitt liv og jeg håper at noen kan finne en trøst og forhåpentligvis litt styrke fra  rommet mitt.

Og jeg må jo bare gjenta at det er ingenting som å få være seg selv, fullt ut.

Nå i disse tider så blir det forhåpentligvis mer synlig for alle hvor like vi er. Vi er i den samme situasjon nå alle sammen, uansett legning eller rase og det er en fin ting oppi alt. For vi er jo bare mennesker alle sammen, og kjærlighet kan jo ikke skade uansett hvem kjønn man elsker.

Og jeg skal fortsette å blogge om ting jeg vil kjempe for, og er engasjert i og jeg vil fortsette å synliggjøre fordommer i Norge. Det skal bare gå fremover og kampen for å være seg selv er langt i fra ferdig kjempet. Og jeg håper det jeg gjør, kan bidra litt til å sette fokus på det.

Tusen takk til alle som følger meg <3 God helg alle sammen.

Ta vare på hverandre .

Hva gjør egentlig det som skjer nå med oss? Og nå mener jeg ikke hva det gir oss av symptomer om vi blir smitta, men hva gjør det med oss? Som mennesker? Hva kan vi lære av det her ?

Livet leves sakte nå. Alt er satt på vent, og det er rart hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er. Det her er en situasjon vi aldri før har opplevd. Noe som tar fra oss friheten vår, som gjør at vi blir redde og uvitende. Det her kan vi ikke kontrollere. Vi kan gjøre det vi blir bedt om å gjøre og håpe det holder. Vi kan prøve å finne en ny hverdag denne tiden og finne gleder i det vi kan. Det tror jeg er viktig. 

Jeg er redd for viruset. Det er skummelt og noe vi ikke helt vet hva er. Mennesker blir smitta i hopetall, og det viser seg fra forskjellig fra folk til folk. Viruset skyr ingen og vi er alle i samme båt. Uansett rase eller legning, rik eller fattig, statsminister eller arbeidsledig. Vi er alle like nå. Og vi jobber mot det samme målet, og få kontroll på dette som truer vår hverdag. Og som truer noens liv. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Finn noe eller noe å hold deg fast i . Finn noe eller  noen som kan hjelpe deg gjennom, og som kan gå veien med deg. Jeg syns det diktet her fra Trygve Skaug sier så mye.

Det er noe som er litt fint oppi alt. Vi er like nå. Alle sammen, og det må vi huske på. Når det først gjelder så handler det ikke om åssen bil du kjører eller hvem øst eller vestkant du bor på. Det handler om oss, som mennesker, og det er vel det som betyr mest. Det er deg og meg. Nakne og sårbare mennesker i samme situasjon. Hele Norge er i samme båt nå. Hele verden faktisk. Vi forenes over noe så skummelt som et virus. 

Mitt håp er at når dette er over, så har vi forandret oss litt. Vi får et annet perspektiv på livet og menneskene rundt oss. Vi ser at når stormen først kommer, så er vi like alle sammen. Uansett utgangspunkt og status. Uansett legning og uansett hvem land du er født i. Det er nå vi står sammen, selv om vi står fra hverandre. Vi står sammen ved å være fra hverandre. 

Vi blir satt på prøvelser, og noen kjenner mer på ensomheten enn andre. Finn.no flommer over av mennesker som tilbyr seg å hjelpe og det er rørende å se samholdet. Digitalscenen og brakkesyke på Facebook samler mennesker til flotte konserter og lager et lys i mørket. Et lys som vi griper med begge hender nå. 

Selv om jeg er redd for viruset, så er jeg nesten mer redd for ringvirkningene det har hos oss. Mennesker står uten jobb, med en usikker framtid. Vi kjenner på hva isolasjon gjør med oss, og det folket som er kjent som ” det kalde folket fra nord”, kjenner nå på hvor sosiale vi egentlig er, og kanskje hvor mye vi i dagliglivet tar for gitt. Hvor mye vi ikke setter pris på at vi har, fordi vi er så vant med det.

 Jeg er redd for alle hjemløse, alle som er avhengig av en slant penger av forbigående for å få dagen til å gå opp. Nå er det ingen som går forbi. Ingen som ser. 

De som sliter fra før, blir etterlatt til seg selv. Og de blir enda vanskeligere å se. Forebyggende selvmordsarbeid blir hardere, nettopp fordi vi ikke ser. 

For ting som har vært blir jo ikke slettet av viruset. Mennesker som sliter fra før, sliter ikke mindre nå. Men de er mer usynlige, og det vil bli flere som sliter. De som hadde kreft fra før, har fortsatt kreft, med samme utfordringer og redsel. Alt dreier seg om Korona, så andre ting blir satt litt vekk. Og vi må ikke glemme å være her for hverandre. Det er så mange måter å stille opp for hverandre på, og i en tid som nå så har vi kanskje tid til det også? Tid til en ekstra telefon, en gavelevering på døra, facetime med noen du savner eller et godt gammeldags brev?

Mormor fikk den her på døra av meg, og det ble en oppmuntring i en ensom tid for dem. Og det aller verste var at jeg ikke kunne klemme ho, men sette den på utsiden av døra og dra. Men det var en glede, og det fikk tankene over på noe annet. Så min utfordring til deg er å se andre selv om det ikke er fysisk. Ta heller en telefon for mye enn en for lite. Lytt og hør hvordan den i andre enden har det. For vi er vel fortsatt det folkeslaget som uansett sier ; Det går bra. 

Det er lov å si at det ikke går bra. Det er lov å kjenne på de vonde følelsene, redselen og anerkjenne at dem er der. Så bør du også finne noe positivt å holde fast i. Vi har mye vi kan glede oss over, det gjelder bare å finne noe som gir deg glede. Finn deg et anker og bruk det. Hold fast. Vi kommer oss igjennom dette.