Heges lille rom

Vi mennesker er rare. Og vi er sosiale. Stort sett. Til og med jeg som ikke er den mest sosiale kjenner på ensomheten nå om dagen.  Jeg har kjent på angst symptomer og redsel, og gjør det til tider enda. Men jeg tror det er en sunn og naturlig frykt jeg kjenner på. Jeg føler at vi er litt alene i flokk, uten å kunne være fysisk sammen om det.

 Vel, de av oss som holder seg hjemme og for seg selv i allefall. 

Det er mange som ikke følger rådene. Som må være sosiale og som ikke klarer tanken på å ikke se andre mennesker. Eldre mennesker som fortsatt samles på kafeer og barn og ungdom som treffes. Noen i smug. Venner som ikke klarer å la være å treffe hverandre. Hvorfor er det så viktig for oss å treffe andre mennesker ? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Er det fordi vi ikke får lov som gjør det ekstra attraktivt, eller er det at tanken på å være alene er for tung ? Vi er vant med mye ytre stimuli til enhver tid, og kanskje tanken på å være alene er for tung, nettopp for da blir det fokus på en selv.. Det tror jeg kan være vanskelig for mange. 

Det var det en tid for meg og. Det var jo en helt annen setting, men jeg kan jo tenke meg at det kan ha noen likhetstrekk. Jeg var sammen med andre hele tiden i en periode jeg hadde det veldig tøft , for å slippe å tenke på meg og mitt. Det var mye enklere å la tankene få konsentrere seg om andre mennesker. Og det finnes mange som har det sånn , og som nå skal bli tvinga til å være alene. 

Mulig vi skal tenke litt nytt. Det er vel ikke et menneske i Norge som ikke har fått med seg at rådene er å unngå sosial kontakt, i alle fall med flere, og så langt det går holde seg hjemme. Og nettet flommer over av eksempler på mennesker som gjør alt annet enn det. Skiløyper og populære turområder flommer over av mennesker i alle aldre og til og med utepilsen var det mange som tok sammen nå. Og hvorfor ? Alle vet jo nå hva vi blir bedt om. Og hvorfor… 

Kan det være at de som ikke klarer å være hjemme har en grunn til det? Kan det være at det er for tøft å håndtere for mange ? Ensomme eldre som føler seg avhengig av det lille nettverket dem har, og som kanskje ikke har like lett for å holde kontakten med andre med nymotens elektriske duppeditter. Ungdom med utfordringer, enten med seg selv eller med foreldrene og som faktisk har det verst hjemme. Kanskje noen av de, med å bryte retningslinjene, til og med prøver på et rop om hjelp? Er det der vi bør tenke annerledes? 

Jeg snakker nå ikke om de som absolutt må dra på hytta eller som rett og slett gir faen, for det er nok mange av dem og. Og der er det rett og slett bare å skjerpe seg!  Men i mylderet av mennesker så glemmer vi kanskje at det er mange skjebner.

Om du vet om en som gjør det motsatte av hva han skal i disse tider, kanskje du kan våge å tenke litt annerledes? Er det noe i han eller hennes situasjon som gjør at vedkommende faktisk ikke klarer å være hjemme hele tiden? 

Alt dreier seg om dette viruset om dagen. Det er nesten ikke plass til andre nyheter og det er der fokuset til de fleste ligger nå. Og sånn kan det være en stund framover. Hva da med de som sliter fra før? Ungene som er utrygge hjemme, og som nå ikke får en eneste pause fra å være redd. Eller voksne som sliter så med angst og som er redde for å være alene. Mennesker som får hele livssituasjonen sin snudd opp ned med tanke på økonomi og utrygghet for framtiden. Det her får store ringvirkninger i form av at vi ikke ser dem. Vi ser ikke bak Corona viruset. Men de er der fortsatt. 

De som hadde det vondt og leit før det her skjedde, har det nok mest sannsynlig ikke noe bedre nå. Mulig dem er blitt enda mer usynlig bare … 

Kanskje vi skal bry oss istedenfor å kjefte? Viruset skaper mye frykt og engstelse og vi får vel alle noen reaksjoner på det, og opptrer muligens ikke alltid like rasjonelt. Og når vi er redde, så blir det lett å bruke pekefingeren. Og vi som følger rådene , blir provosert av de som ikke gjør det. Vi kjenner jo isolasjonen på kroppen vi også. Alle kjenner på det. Og kanskje er det de som ikke gjør det de skal, som kjenner mest på det ? 

Jeg vet ikke, men jeg tenker det er verdt å ta med i diskusjonen og tenke litt over . Er vi så blindet av Corona viruset at vi ikke ser mennesker som sliter foran øynene på oss ? Kan det være at noen av de trenger at vi ser dem ? 

Jeg blir rørt av mye om dagen. Av dugnadsånden og av konserter og arrangement på nett som gjør at jeg føler at vi står samlet om det her i en vanskelig tid. Vi tar vare på hverandre pr telefon og med meldinger, og vi bryr oss om hverandre. Det er noe med følelsen av å være samlet i en vanskelig tid som berører oss alle. Vi får øynene opp for hva som betyr noe for oss og vi finner en felles trøst i at dette gjelder alle.

Det jeg derimot ikke blir rørt av, er alle som velger å ikke følge rådene og som fortsatt gjør som dere vil. Som syns det er livskrise å ikke få dra på hytta. I en tid hvor vi prøver å stå samlet å holde oss hjemme og fra hverandre, for å holde mennesker vi er glad i friske, så er det fortsatt mange som velger å drite i andre mennesker fordi man må jo få lov til å “kose” seg litt ? Hva betyr det å dra på hytta eller få ta en utepils sammen med andre, om du mister noen av dine kjæreste i prosessen? Hva er det med egoismen i Norge? Er det så vanskelig å ta i mot en beskjed om hva du må gjøre ? Det er liv og helse for mange som står på spill. Hvorfor i alle dager kan du ikke skjønne det ?

Noen skriver på Facebook, ” Nei jeg kan ikke holde ungen hjemme, vi må alle gjøre det vi selv føler for i denne situasjonen”. NEI!!  Hvis det å holde ungen hjemme er ditt største problem så skjønner du virkelig ikke hva vi står ovenfor. Og da har du heller ingenting å klage over. Jeg vet det er vanskelig for mange, men har du tenkt over at dem ukene her kan vedvare til å bli veldig mye lenger fordi du ikke har lyst til å gjøre som du får beskjed om?? Eller for at du ikke orker å ha dine egne unger i hus hele tiden?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I verste tilfellet så kan det ende opp med at den ungen din som er ute og fyller seg med en haug andre nå, trenger helsehjelp. Og hva da om ikke helsevesenet har kapasitet til å hjelpe? Blir det en annen lyd da? Jeg vet du ikke tror at det kan skje, men det kan det. Det her handler faktisk om deg også. Det handler om oss alle. Og det handler om ungene dine. Om foreldrene dine, og besteforeldrene dine. Vil du virkelig ofre noens liv og helse for at du skal få gjøre som du har lyst til ?Er vi så vant med å gjøre hva vi vil til enhver tid at det er helt umulig å følge råd?

Det er mange som ikke vet hvor ungene sine er om dagen. Det ser vi når vi er på tur eller kjører bil. Skateparken og fotballbaner og skoler vrimler av ungdom som er tett klynget sammen. Hva med når de kommer hjem med smitte? Kanskje du ikke vet de er smittet engang, fordi de ikke har symptomer. Samtidig lar du den samme ungen dra på butikken eller til bestemor, for stakkaren må jo få gjøre som han vil ? Skjønner du konsekvensene det kan få ? Vil du være ansvarlig for at andre mennesker blir syke for at du ikke har fulgt rådene du har fått?

Jeg skjønner ikke tanken. Og det provoserer meg veldig. 

Jeg er veldig glad det er den tiden på året det er, og ikke oktober og november. Men samtidig så hadde det kanskje vært enklere å holdt folk hjemme om det var en annen tid på året. For nå er det vist så viktig med en utepils og det virker som det er liv om å gjøre å treffe folk. 

Et tips; sett deg i hagen hjemme, tenn grillen og åpne ølen din der. Nyt sola og gjør det beste ut av en situasjon som er vanskelig for oss ALLE! Og tenk litt på at dette ikke handler kun om deg og dine behov. Majoriteten av oss andre gjør det, så hvorfor klarer ikke du? Det er snakk om en bitteliten periode i ditt liv. Ditt liv som tydeligvis er mye viktigere enn alle oss andre sine liv. Gjør det for at helsepersonell og andre samfunnskritiske jobber fortsatt skal få Norge til å gå rundt. Gjør det i solidaritet med de rundt deg. Bry deg om de rundt deg!

Du dør ikke av å ikke få dra på hytta eller få treffe venner, og ved å la vær kan du hindre at andre dør også. 

Så jeg ber deg, vær en venn og bidra. Gjør ditt du også!   

Det er ganske absurd. 

Jeg sitter her på kjøkkenet nå. Det er fortsatt lyst ute selv om det er tidlig kveld og fuglene kvitrer. Våren høres gjennom veggene og livet kjennes så normalt, samtidig så er det så langt unna normalt. Det er en ventetid hvor livet blir satt litt på pause. Som sønn min sa; Vi lever sakte. Det går et rådyr på utsiden her nå, og mon tro det er helt uvitende om hvor forandret verden har blitt i løpet av noen dager. 

Selv om livet føles som om det er satt på pause, så må vi ikke glemme at det er dager av livet det her og. Det er fortsatt lov å lage gode dager , og gode minner den tiden her også. Vi må ikke glemme å leve selv om hverdagen er blitt forandret.  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er nok mange som kjenner ekstra på ensomhet i disse dager. Jeg kjenner det jeg også. Kjenner på å savne de jeg ikke får treffe og klemme. Kjenner på hvor mye jeg egentlig setter pris på dem stundene jeg har med folk jeg er glad i. På hvor mye jeg setter pris på å slå av en prat med noen på butikken. På hvor mye det jeg ellers tar for gitt betyr for meg.

Vi blir tvinga til å tenke litt og til å tenke over livet vårt. Jeg tror det er mye godt som kan komme ut av det her tross alt. Nå må vi bremse og vi må stresse ned. Vi har tid til å kjenne på hvordan vi har det, og hvordan vi vil ha det. Kanskje lærer vi å sette mer pris på det vi har? På naturen og på å leve litt saktere med dem som betyr mest for oss. Vi blir tvinget til å tenke på andre enn oss selv, og forhåpentligvis så er det noe alle tar med seg videre når verden igjen blir “normal”. Dette her er vel den nye normalen for en stund framover. Gjør det beste ut av det du kan, og vær med på dugnaden for at de vi er glad i skal unngå å bli smittet. God helg ! #Holdavstand #Tavarepåhverandre #Dugnad  #nestekjærlighet #Følgrådene

Det snakkes om å stenge grenser fullstendig. Stenge for asylsøkere og flyktninger. Her skal ingen inn, og vi skal redde oss selv. Kun oss selv. Akkurat som om Corona viruset er kun noe som berører Norge. 

Hvorfor er vi blitt så opptatt av jeg”et? Hva med oss og vi? Det er jo det denne dugnaden prøver å formidle. At vi skal tenke oss og vi. Men gjelder det bare innenfor landegrensene? De utenfor .. de bryr vi oss ikke noe om. Er det sånn det skal være ? Er det det vi mener med “VI” .Bare oss innenfor grensene til Norge? 

Hvorfor er vi så egoistiske? Jeg har tenkt mye på denne krisa vi kjenner på kroppen nå. Det er en rar og alvorlig tid og jeg er bekymret for helsepersonell og risikogrupper,  og har satt oss selv i karantene for å følge rådene. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men det som undrer meg når jeg leser på nett er…. De som ikke vil ta imot flyktninger og asylsøkere for å begrense smitte, som de så fint skriver, er også de som blåser av rådene vi nå har fått. Som drar på hytta, som samles til bursdager og karantenefester. Det er de som er mest redd for smitte fra andre ? Og de andre landa er tydeligvis bra nok så lenge vi kan feriere der ? Bare vi ikke ser de som har det vondt og som trenger vår hjelp. Hva skjedde på veien fra å være et folkeslag som hjalp hverandre til å  å verne om kun seg og sitt eget? 

Er det smitten man frykter fra andre som får komme til Norge, så er det  lurt først og fremst og føle rådene? Hold deg hjemme!! Den hytta er der når det her er over og. Gå tur , hold avstand og vær ikke sammen med folk om du ikke må nå. Å kjede seg går helt fint en periode. Hvis det er det største problemet, så har du i alle fall ingenting å klage over.

Alle barna Erna savner i Norge , og som vi blir anbefalt å få flere av.. Vel i Moria er de. Ennå i live, med et håp om at noen skal bry seg. Og av alle de som flykter, så er det mennesker som har jobbet som sykepleiere og leger. Og dem kunne vi hatt god bruk for nå. Vi kan ikke bli så selvsentrerte å tro at det er bare oss det dreier seg om. Vi må bry oss om hverandre. Vi er mennesker alle sammen. Jeg avslutter med en hilsen fra min yngste sønn og håper ikke vi blir et folkeslag som stopper etikken og omsorgen på grensa. Ta vare på hverandre. 

Det er rart. Jeg er ingen stor klemmer, selv om jeg kan klemme litt. Jeg er heller ingen supersosial person, og jeg er ofte glad i å være i mitt eget selskap. 

Men så er det noe med at nå er den muligheten fratatt oss for en periode. Og hva skjer da? Jo jeg har jo nesten lyst å klemme den som går tur forbi huset, og jeg har lyst å prate med folk. Med mange folk.  Jeg får lyst til å gå ut å spise, være megasosial og til og med en tur på byen kunne vært helt greit nå.

Og det etter noe som er mindre enn en uke. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sånn reagerer vi når vi mister muligheten.  Får vi kanskje en vekker nå om hva som er viktig i livet? Hva vi bør ta vare på, og hva vi ellers tar for gitt ? Kanskje livet kan gå litt saktere ellers og, så får vi tid til å kjenne på dagene på en annen måte. Vi får tid til å se hverandre mer, og å lytte til hverandre.

Vi ser hverandre som mer sårbare den tiden her, og selv uten klem så er det nok mange av oss som kommer hverandre nærmere. Det er noe med å sette ord på ting til hverandre, og denne gangen er vi faktisk helt i samme båt. Hele Norge er oppi den samme båten. Hele verden faktisk. Noen med bedre utgangspunkt enn andre, men vi kjemper sammen. Og vi deler den samme frykten. 

I dag har jeg vært med på en begravelse som har vært livestreamet, og det var en spesiell opplevelse. Det er mange rundt om nå som opplever å ikke få dra i kirken å ta farvel med sine kjære. Og det er bare en av konsekvensene av denne krisen. Men sånn er det nå, og det må vi akseptere. Og vi må ha lov til å si at det er vondt. Det er lov å si at du er redd, lei deg og bekymret.

Samtidig må vi mobilisere alt vi kan for å hjelpe hverandre, og å stå sammen. Det her skal vi klare. Det vil gå over, og dette vil bli noe vi en dag tenker tilbake på.

Håpet mitt er at vi alle går ut av dette sterkere, og med mer toleranse, respekt og aksept for hverandre. Kanskje ikke lenger legning, rase eller religion  betyr så mye. Det som da betyr mest, er at vi er kommet ut av det sammen. Håpet mitt er at vi kommer ut av dette med et større ønske om en varmere verden. Hvor vi er mer opptatt av hverandre og de nære ting, enn materielle og overflatiske ting. Nå viser det seg for alle at det er ikke hvordan du har det som gjelder, men hvordan du tar det. Og hvem du har rundt deg. Og jeg håper hele Norge får med seg at vi trenger alle yrker her i landet, og hvem yrker vi er totalt avhengig av nå. Det er ingenting som heter “bare en butikkansatt”, eller bare en “sykepleier”. Det her er blant noen av yrkene som nå får Norge til å gå rundt. Og som jobber fremst i krigen mot viruset. 

Det er mange ensomme hjemme nå, og det er mange som har vonde tanker og som synes dagene er fryktelig lange.

Jeg håper dere som sliter, tør å ta en telefon. Det er greit å si ; du, jeg har det ikke så bra akkurat nå. Kan du hjelpe meg?  Ikke sitt med angst og tanker alene, ring noen du bryr deg om eller en hjelpetelefon. Jeg tror dugnadsånden treffer de fleste i hjertet nå, og det er mange som ønsker å bidra med det de kan for å lette hverdagen til noen.  

Om ikke vi kan klemme hverandre akkurat nå, så er det så mye annet vi kan gjøre for hverandre. Også kan vi også tillate oss å glede oss til mange klemmer etter denne jobben er gjort. Og den jobben, den gjør vi sammen.

Hele Norge lever sakte, og vi blir utfordret på en måte vi aldri har opplevd før. Vi blir tvinget til å senke tempo, og til å ta en dag om gangen. Det er mye ringvirkninger av denne krisen, og det er mange som er redde og frykter fremtiden. Men oppi alt det skumle og utrygge så er det positive ting å finne.

Vi får ha en annen hverdag med ungene. Vi har muligheten til å sette oss mer inn i hvordan skolehverdagen er, og mest sannsynlig lærer vi foreldre noe vi for lengst har glemt. Vi har allerede fått brukt oss godt på brøk og ligninger her i huset .Og jeg er fryktelig glad for google. 

Det er sol og det er vår. Vi har heldigvis muligheten til å være ute i sola , og gå turer i skogen og ved vannet. Og nå er det så vakkert ute og det blir jeg så glad av. Hele kroppen våkner til liv i en ellers vanskelig og bekymringsfull tid. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror vi må godta at sånn er livet en periode nå, og gjøre det beste ut av dagene. Vi har tross alt de dagene her. De fleste av oss er friske , og vi må gjøre det vi skal for at det forblir sånn for oss selv og alle rundt oss. Vi lider ingen nød her i Norge. Verre er det å tenke på alle de barna i flyktningsleirer som blir glemt nå når alle har nok med seg selv og sitt. Om den krisa her oppleves tung for oss, så har vi fortsatt så uendelig mye å glede oss over. Verre er det for alle hjemløse som lever fra dag til dag av slantene de får av å sitte på gata. Nå er gatene folketomme.

Vi kan ikke klage over å måtte leve sakte,  vi som har så mye å glede oss over. Og snart er hverdagen som vi kjenner den tilbake igjen. Mest sannsynlig med noen erfaringer rikere, og muligens mer lærdom. Ta hensyn, følg råd og hold avstand, men ikke slutt å bry deg. Vær med på konserter på nett og betal en slant så kanskje vi kan bidra til at ikke kulturlivet kræsjer fullstendig. Ring en venn, eller noen som trenger en oppmuntring og er du frisk så hjelp til der du kan.

Dugnad er et norsk ord, og den ånden må komme fram nå hos alle. Alle må takle utfordringer nå, men glem ikke å glede deg over det du kan på veien. Det vil gå over. 

Nå blir jeg så provosert. Jeg blir jo det til tider, og jeg er ikke så god på å holde det inn i meg heller, men nå må folk ta seg en bolle og ti still. 

Det er sutring over en lav sko over at ungene skal være hjemme i ukesvis. Og hvem sutrer? Jo , foreldrene!! Det er ikke ungene som tar det her verst, det er foreldrene. Gud forby at du nå må leke lærer og faktisk lære de noe.  I en hverdag som går fra skole til SFO til fritidsaktiviteter for både små og store, så blir du faktisk tvinga til å være sammen med ungene dine hele tiden. Herregud så fælt det må være. Tenk det, dine egne unger…

 ” Ungene mine må jo leke med noen, ellers blir jeg gal”. Nei, dem må ikke leke med noen. Det er ingen krise om dem ikke leker med noen på en stund. Aktiviser dem litt du. Ellers er det ingen krise å kjede seg litt heller. Og vi har tv, vi har internett og netflix og spill. Det er virkelig ingenting å sutre over i den tiden vi er inni nå. Det her gjøres for å unngå at mennesker vi er glad i , skal dø. Da er det å kjede seg ekstremt ubetydelig. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skjønner ikke at folk får seg til å si det høyt, eller skrive det på Facebook. Og det etter et par fridager. Det her er bare starten.

Ja barn krangler, og de høres. Og det skal de vel? For det er vel tegnet på at du har et sunt og friskt barn? Det er ikke bare solskinnsdager med tre unger hjemme her heller, men sånn er det. Og sånn skal det vel være. Jeg holder dem heller inne og hjemme og beskytter de og samfunnet enn at de skal fly rundt og utsette andre for smitte. Og seg selv. 

Jeg leste i dag om at det er opprettet en hjelpetelefon for foreldre som ikke takler  å være hjemme med ungene sine ?? Hva er det for noe? Hvorfor i alle dager har du fått barn om du ikke takler å være sammen med dem? Ungene dine er ditt ansvar, uansett hva som skjer i verden. Vi kan ikke forvente at samfunnet skal gjøre det meste for oss hele tiden. Nå må alle ta ansvar for seg og sitt sånn at det her kan gå over. 

Joda det her er en spesiell situasjon, for alle, og det er mye tanker og frykt og redsel rundt omkring. Men glem ikke at det gjelder for ungene og. Nå er det vår jobb som foreldre og gjøre ungene trygge og å lage en så naturlig hverdag som mulig i den unntakstilstanden som er nå.

Klag ikke på at du må være hjemme med de kjæreste vi har. Vær glad du har noen å være hjemme sammen med!! 

 Friheten vår har blitt krenket . I et land hvor mennesker stort sett føler seg lett krenket, så er det nå den ultimate testen. Vi blir fortalt hva vi skal gjøre , friheten er sterkt innskrenket og det vil gå utover mange bedrifter og enkeltpersoner. 

Vi er vant med å tenke på oss selv, for noe annet har ikke vært nødvendig. Vi er vant med å verne om det livet vi har, med de friheter vi har. Men er vi så vant med det at vi ikke vil bli fortalt hva vi skal gjøre ? 

De siste dagene har jeg fått spørsmål om jeg vil være med på fest, og ungene har fått meldinger om å treffes for å leke. Noen bryter karantenen fordi de kjeder seg, og andre syns uker hjemme sammen med ungene blir uholdbart.

Det er en tid for alt . Nå er tiden inne for å vite hvor ungene og ungdommen vår er. Det er tiden for å lytte til rådene vi blir gitt . Det er tid for å legge arrogansen til side. Den dugnaden her den gjøres for deg og meg, og for våre venner og familie. Det er tiden for å være kjedelig å takke nei til fest og tiden for å prioritere annerledes. 

Min mormor sa i går; – Vi har opplevd krise før, men det er så tydelig at deres generasjon ikke har det. Vi har opplevd før å få friheten truet, men dere er så vant til at myndighetene fikser det meste så dere kan konsentrere dere om å tenke på dere selv. Mormor mente at det her trenger vi, for å kjenne på hva som er viktig. Hva som betyr noe, og hvor like vi er når alt kommer til alt .

Jeg tenker jo at ho har rett. Vi trenger ingen alvorlig sykdom, men kanskje vi trenger å oppleve at vi ikke er frigitt alt her oppe i trygge Nord. Og at for å løse problemer så må vi stå samlet. Uansett legning, rase eller religion. Mitt inntrykk nå er at vi ikke står samlet. Mange føler seg krenket, og nekter å følge råd og advarsler. Noen drar på hytta, til utlandet og er sammen i store folkemengder selv om det sterkt frarådes.  Er vi så vant med å gjøre som vi vil at vi nekter å bli fortalt hva vi skal gjøre?

Det er jo dermed ikke sagt at denne tiden ikke kan brukes godt. Sett familien øverst på prioriteringslista nå. Kjenn på hvordan det er å virkelig være sammen. Å kjede seg er en liten pris å betale for at mennesker du er glad i skal holde seg friske. Vi har en mulighet til å være med å bekjempe dette her, og vise hvor glad vi er i Norge og medmennesker. Vi har en mulighet til det nå, sammen. 

Det betyr jo ikke at du må sitte i sofaen i ukesvis. Hold på i hagen, eller mal det rommet du lenge har tenkt på. Spill spill, les bøker, se filmer og gå i skogen.

Og trenger du enda flere grunner nå, så gjør det for vårt helsepersonell som står klare til å gjøre sitt livs innsats. Fortsatt med lav lønn.  Gjør det for leger og kirurger, sykepleiere og hjelpepleiere som jobber mye nå for at vi fortsatt skal få den behandlingen vi trenger.  Det gjør de for deg og meg. Og å følge rådene er da det minste vi kan gjøre tilbake. Det gjøres for deg og meg. Ikke glem det. 

Ta en ekstra telefon til noen som sliter. Det vil bli mange psykiske konsekvenser av det her, og mange er redde for fremtiden.  Ta vare på hverandre. Heldigvis kan vi snakke sammen på telefon. Bry deg om deg og dine, og dine medmennesker og gjør nå som du blir bedt om. Kanskje ukene ikke blir så mange og lange hvis alle gjør en stor innsats nå. 

Når du leser at noen blir utsatt for homohets i Norge i dag, hva tenker du? Berører det deg? 

Hva tenker du når du ser to menn kysse? Blir du pinlig berørt?

Hva tenker du når jeg forteller deg at jeg er lesbisk? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og ikke minst, hva sier du? Hva sier du til andre rundt deg når du tenker det du gjør ? Er du bevisst på hvilke holdninger du viser, og er du bevisst på at den du snakker med kanskje blir lei seg? Og at dem ordene til og med kan bidra til  at den personen aldri tør å være seg selv? 

Trøndelag teater har opplevd homohets nå etter et teaterstykke som avsluttes med at to menn kysser. Mennesker i salen har ropt ut sin avsky og blitt provosert. Hatefulle ytringer har blitt slengt mot scenen og dagbladet skriver at flere av skuespillerne syns det har vært vanskelig å være på jobb. Hvis dette kan ropes ut i en sal full av andre mennesker, hva sies da til det paret som holder hender på Karl Johan? Når det her sies på et teaterstykke, så sier det litt om hvordan det er på gata og. 

Hvilke fordommer har du som roper ut dette? Hva er det med kjærlighet som provoserer deg sånn?  Tenker du noe på at ordene dine kan treffe hardt? Kanskje hardere enn du har ment. Mulig du ville tøffe deg, men husk at du sårer noen. Du har så mye valg . Du velger oppførselen din og av alle valg du har så velger du å være en som sprer hat? 

Jeg har jo hørt mange kommentarer av mennesker som ikke har sett at jeg har vært i nærheten. Og det har vært kommentarer som at jeg burde tenke på ungene mine, at det er en 40 års krise, at jeg burde skamme meg. For ikke å snakke om meldingene på innboksen. Det jeg har hørt, er av mennesker jeg kan navngi. Ikke venner, men bekjente. Og mennesker jeg fint kunne slått av en prat med på butikken. Noen av oss har barn i samme klasse. Og det får meg til å lure på alt det andre dere sier. For garantert så er ikke jeg den eneste skeive dere snakker om. Vi er jo, til noens fortvilelse, overalt. 

Hva sier du når du hører noen snakke nedsettende eller rasistisk om andre? Sier du noe ? Snakker du med ungene dine om hva som er greit og ikke? Det ropes homo på fotballbaner og i skolegårder og det blir brukt som et skjellsord. Og hvordan skal vi få bukt med det om ikke voksne kan foran som gode forbilder. 

Vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder toleranse, aksept og medmenneskelighet i Norge. Det finnes enkeltmennesker, religiøse miljøer og høyreekstremister som har svært homofobe holdninger. Og det finnes mange som snakker uten å tenke seg om. Det er ikke alt man tenker som bør sies høyt. Kanskje du egentlig ikke mener det, men at du vil være litt tøff og kul. Vel, jeg ønsker å si deg noe. Det er ikke kult å være slem. Det er ikke kult at noen blir lei seg av det du sier. Og det er ikke kult at du tror at du har makten til å fortelle andre mennesker hvem dem skal være, og hvem de skal være glad i . Hvis vi klarer å stå sammen og se det gode i hverandre, så tror jeg vi kan gjøre verden litt varmere. 

Det som er kult , det er å behandle andre med respekt. Det er tøft å anerkjenne andre mennesker og å godta at vi er ulike og vi er født ulike. Det er så mye tøffere å være en som løfter opp andre , enn å være han som tråkker på. Kanskje det en dag er du som trenger å løftes? Jeg sier det igjen ” det er bare kjærlighet”. Og i en verden hvor du kan være absolutt hva du vil, så vær snill! 

I dag overhørte jeg noen snakke om flyktningskrisen , og jeg hørte han ene sa han skulle ønske Corona viruset slo  ned i leirene der så var vi kvitt hele problemet. Damen han snakket med, var helt enig og svarte med at da hadde de fått som fortjent. 

Jeg angrer så på at jeg ikke sa noe der og da. Det var så vondt å høre, og jeg har gått med en klump i magen siden. Hva er det som skjer med oss? Og hvorfor tenker noen sånn om andre mennesker. Det er jo det vi er alle sammen, mennesker. Født til det samme, men noen har trukket gull loddet om hvor vi har blitt født. 

Når statsministeren vår i går sa offentlig, det er ingen desperate flyktninger i Moria nå. Da lurer jeg på hvem verden ho lever i, eller hvem som har overtalt ho til å si noe sånn. I Moria nå så er det 13000 flyktninger, 7500 barn. Og leiren rommer egentlig bare plass til 3000. Hva er det med det regnestykket her som ikke går opp? Ja vi sender telt og klær, men det er jo ikke plass til å sette opp telt lenger. Dem små plassene som er “til overs”, er dekket av søppel. Når Sylvi Listhaug lagde en lik og del post på siden hennes på Facebook, med et bilde av flyktninger med påskriften; ja til en enklere hverdag… Det skremmer meg…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Er det derfor det kan være så enkelt å ønske dem døde av et virus, så hadde det vært et problem mindre? Da hadde vi fått bodd i fred her oppe i nord, uten noen som hadde truet velferden vår ? Jeg skjønner det ikke.. 

Jeg skjønner ikke at oppi all politikken og konfliktene, så virker det som det glemmes at det er mennesker det er snakk om. Levende menn og damer og barn. Barn som har fått en så tøff start på livet at vi ikke klarer å forestille oss det. Noen alene, og noen med en forelder igjen. Barn som ser ting daglig som barn ikke skal se, ei heller vite om. Barn med erfaringer større enn et voksent menneske bør ha. 

Foreldre som har tatt med seg det kjæreste de eier, på en farefull ferd over havet for å prøve å skape et bedre liv. Vekk fra lyden av bomber og skyting og utrygghet. De tror de kommer til trygghet, men de kommer til helvete. Før de kommer til land , kjører kystvakten rundt dem for å hindre at de kommer inn. Følgene er at båtene kan velte og flere mennesker dør. 

Ikke desperate flyktninger ?? Hvordan kan du si noe sånn ? 

Hva er det som gjør at empatien og medfølelsen med andre mennesker forsvinner? Hva er det som gjør at noen føler seg så truet av å hjelpe andre i trygghet, til et liv med muligheter. Er du redd dem skal ta fra deg godene, at de skal gå på Nav? Som forresten halve Østfold gjør fra før? Er du redd skattepengene dine skal gå til å gi andre et bedre liv? Hva bedre kan dem egentlig brukes til? Det er ikke bare flyktninger, eller migranter . Det er MENNESKER! 

Ofte står det i media;  Jeg vil verne om landet mitt. Det betyr ikke at jeg er rasist. Nja… kanskje ikke, men det betyr kanskje at du ikke vil dele dem godene med noen som trenger det så sårt ? Jeg tolker det som at du er redd for at det skal komme mennesker inn, som skal ødelegge dine gode norske verdier . Og hvilke er det? Hva er de verdiene som er så viktig for deg? For vi er et land som er i stand til å hjelpe. Vi er et land som generelt har en god standard, og vi hyler høyt av å bli satt i hjemmekarantene i 14 dager. Vel disse menneskene her i disse leirene, har vært i karantene i årevis. Blant søppel, rotter og kloakk. I telt hvor det regner inn prøver de alt de kan for å holde motet oppe og verne om sine kjæreste. Og håper at noen skal rekke ut en hånd. Men nei, det gjør vi ikke. Det kan jo true det landet vi er så glad i . Også tenker noen at det hadde vært bra med noe som utsletta dem så hadde vi vært kvitt problemet? Skam dere! 

Jeg lurer på om dette kommer fra ordbruken til politikere, som ikke engang kaller de for mennesker. Som tenker at de ikke er desperate ? Hvem i alle dager hadde ikke vært desperat under slike forhold ?

Stor respekt til alle frivillige som gang på gang drar ned, og til Marthe Valle som roper høyt om ståa der nede. Dere har fått mange av oss til å våkne, selv om det er en lang vei igjen. Jeg er så glad dere kjemper og at dere viser en medmenneskelighet som dessverre ikke er så vanlig lenger . Og jeg er så glad dere roper såpass høyt at de fleste får det med seg, selv om mange fortsatt velger å ikke se det . Jeg er lei meg for alle menneskene dere aldri kommer til å glemme, og til at synene som vil følge dere i drømmene i lang tid. Men dere gjør en så verdifull jobb. Norge burde sette pris på dere, i stor grad. 

Karin Andersen fra SV dro selv til Moria. – I Moria går folk til grunne, ganske enkelt. Og det skjer medan Norge nesten ikkje mottek flyktningar. Me har pengar, me har kapasitet, så her bør regjeringa trø til. Hjelpeorganisasjonar bør få norsk støtte direkte slik at fleire kan få det betre her på Lesvos – og dei mest sårbare, særleg einslege mindreårige, kan hentast til Norge.

Erna roper etter at vi skal få flere barn. Vel, her er barna Erna. Her er barna som Norge trenger, og barna som trenger Norge. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.