Heges lille rom

Det står en liten notis om Prinsesse Martha og hennes Durek i dagbladet i dag. Når jeg leser kommentarene under så skremmer det vettet av meg. Hva er det som går av folk ? Hvordan i all verden kan noen tenke at det er greit å skrive så mye stygt om andre ? Det spys ut onde kommentarer og kommentarfeltet er fullt av mennesker som mener de kan si akkurat hva de vil om andre. 

Det er ikke lenge siden Ari Behn tok sitt eget liv. Når det sto noe om han, så var kommentarfeltene akkurat det samme. Hvor mye skal et menneske tåle? 

Hvorfor er det greit, og hvorfor tillater media det her ? 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det får meg til å skjønne bedre de som ikke tør å være seg selv , når jeg leser kommentarfeltene. Det er så mye ondskap, og det er så mange som tror de har lov til å si hva de vil om et annet menneske. Fordi man er en offentlig person så skal man tåle alt ? Glemmes det at det er mennesker? Med tanker og følelser som alle andre? 

Jeg fatter ikke at det går ann. 

I en verden du kan være hva du vil, så velger du å være et nett troll? Er det for mye fritid? Er det en følelse av å rakke ned på andre som gjør at du føler deg bedre selv ? Det er rasistiske meldinger, og så ondskapsfulle meldinger at jeg ikke har ord.  Det vekker et så sinne i meg og jeg syns det du driver med, er så unødvendig. Og det bekymrer meg hvilke holdninger du viderefører til dine barn. 

Du har absolutt ingen rett til å fortelle andre om hvordan de skal leve livet sitt. Du har ingen rett til å sitte på en pidestall og fortelle mennesker om hva du syns er rett og galt om den personen. Fei for din egen dør. Ingen av oss er perfekte og tenk  om det var din familie som ble snakket om og hetset.

Når kjendiser står fram som homofile, så er kommentarfeltene fulle av ytringer som jeg ikke engang trodde var lov å si til noen. Og det tar lang tid før media fjerner dem. Er du stolt av det? Er du stolt av å si så mye ondskapsfulle ting til et annet menneske som du ikke engang kjenner ? Hva er det du sier til deg selv som rettferdiggjør det?

Jeg får en annen forståelse for hvorfor mennesker ikke tør å være seg selv. Hvorfor noen er livredd for kommentarer og hets. Ved å lese kommentarfeltet under ulike medier så kan det skremme vettet av dem fleste. Og da tenkes det kanskje at det er mange som mener det samme. 

Og det er ikke greit ! Det er så langt unna greit som det kan bli. 

Du vet at det her ikke er ytringsfrihet? Det er mobbing, hets og personangrep.

Så kjære nett troll. Kanskje du skal tenke litt på konsekvensene som kan komme av ordene dine? Kanskje du bør finne noe annet å bruke all den energien på. Noe som ikke rammer andre… Jeg håper du gjør det.

Bli med i kampanjen jeg har gående på Facebook nå som heter ” du kan regne med meg”. Det er en motpol til netthets og hatytringer og jeg ønsker med den å synliggjøre hvor mange mennesker som i dag ikke tør å være seg selv. 

Oslo er en fantastisk by, på mange områder. Og det merker jeg også selv når jeg er der. Det er veldig enkelt å være helt seg selv. Ingen som titter rart på meg, eller snakker bak min rygg, fordi de ikke aner hvem jeg er. Det er regnbuer og det er farger og tekst i butikkvinduer og på hotell hvor det ikke er noen tvil om at alle er velkommen. Det er rørende. 

Det er vanskelig å ikke kunne være seg selv, og det er vanskelig å være redd. Å måtte skjule en så stor del av seg selv, gjør noe med en. Det gjør noe med en person og konstant være på vakt. På vakt for hva man sier, og på vakt for å ikke avsløre seg selv. 

Det er hardt å hele tiden passe på å ikke være sårbar, av frykt for å avsløre seg. Samtidig så er man kanskje på sitt mest sårbare, og kanskje mest ensomme. Uten å dele dette med noen. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg elsker gay barene i Oslo. Selv om jeg ofte kan føle meg for “gammel” for en tur ut på byen, så er Oslo fantastisk der. Et salig mylder av lesbiske og homofile og dragqueens i de flotteste antrekkene. Og ingenting er unaturlig. Folk er seg selv og det blir en utrolig god stemning av det. Og jeg tenker på alle de som ikke er seg selv før de tråkker over terskelen på et gay utested, og de som aldri tør å komme dit heller. Men som sitter hjemme og håper at man en dag tør. 

Jeg skulle ønske jeg kunne love dere at det vil gå bra. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke er noe å være redd for. At du ikke vil få negative kommentarer på grunn av legningen din. Men det kan jeg dessverre ikke. 

Det jeg kan gjøre er å fortelle deg at det kan gå bedre enn du frykter. Det kan gå mye bedre. Du kan være deg selv, og du vil få nærere forhold til andre ved å ikke beskytte deg så mye. Du vil kunne oppleve en befriende følelse, til tider kanskje euforisk. Jeg kan fortelle deg at du vil leve livet på en annen måte, med både sorger og gleder. Det kan føles trygt å beskytte seg, samtidig så går du glipp av så mye som jeg skulle ønske du fikk oppleve. Og forhåpentligvis vil du da være så trygg i deg selv, at de negative tingene vil få mindre plass. 

Holdningskampanjen jeg har laget på Facebook nå, skal bidra til å sette lys på det. Det skal vise oss som faktisk støtter og kan gå ved siden av. Kampanjen heter ” du kan regne med meg”. Søk gjerne opp å delta. For uansett hvor alene du føler deg, så er vi mange som kan gå ved siden av deg.

Og det er mange veier ut … Det sa prest Jens Fredrik Brenne.

Så sjelesorg skal hjelpe oss ut av homofilien? Har det ganske greit  jeg, og det skulle jeg ønske de fleste andre homofile hadde og, men sånn er det dessverre ikke. Kanskje vi i steden skal investere i litt tid og terapi for å la mennesker føle at de er bra nok som de er ? 

Til helhet, er et kristent forum som tilbyr hjelp til mennesker som strever med ulike sider av sin seksualitet. De tilbyr å formidle tro på at den enkelte kan leve et fullverdig liv som seksuell avholden. De har et slagord på nettsiden ” du er ikke alene”, og under står det at alternativet til bibelens syn på seksualitet er sølibat.  De refererer også til en organisasjon som kalles “Changed, oncegaystories”. På Brønnøysund registeret står de registrert med C/O menneskeverd. 

Hele nettsiden dreier seg om seksuell orientering og å hjelpe mennesker som sliter med det til å leve seksuelt avholden.

Jeg vil si en ting. Det er ikke VI som har et problem her. Vi er født sånn. Det er dere som har et problem med å ikke akseptere oss som vi er. 

Og menneskeverd? Seriøst? 

Definisjonen på menneskeverd ;”Menneskeverd er den iboende verdien et menneske har, altså at verdien er i mennesket selv, ikke hva mennesket gjør eller hvem det er”. 

Det skremmer meg at Tilhelhet pakker sine skremmende syn inn i en pen pakke. Hadde dere kommet til meg på mitt mest sårbare, så vet jeg ikke hva som kunne skjedd, men heldigvis så krysset ikke våre veier seg da. Og det er jeg ekstremt takknemlig for. Men jeg vet det er mange sårbare usikre mennesker der ute, som ikke klarer å forsone seg med å ha en annen legning. Og hvorfor kan de ikke hjelpes til å bli trygge i seg selv isteden? Alle mennesker fortjener vel å oppleve kjærlighet ? 

Å skjule en så stor del av seg selv, det gjør noe med personen som et menneske. Når samfunnet stadig forteller deg at du er en feilvare, at du må skjule følelsene dine og ikke leve som den du er. Hva det kan gjøre med et menneske ? 

Tilhelhet reklamerer med at sjelesorg er omsorg for sjelen, men er det bare for den delen som de kan akseptere? 

Kristne verdier for meg, er aksept og toleranse og ubetinget kjærlighet for hverandre. Det her går i mot alt jeg tror på, selvfølgelig pent pakket inn. Kristne skoler i Norge ønsker ikke lærere som er samboere, eller som er homofile. Norges eneste veiledningsnettsted for ungdom, anbefaler homofile sølibat.  Overalt finner jeg ting som skal fortelle meg at den jeg er, holder ikke. Jeg er ikke bra nok. 

JO! Det er nettopp det jeg er, og jeg skal kjempe kampen for at andre også skal få føle den tryggheten i seg selv. Det er ingen skam å være homofil, det er en skam i å være fordømmende og det er en skam i å skulle fortelle andre hvordan de skal leve sitt liv. 

#ja til mangfold og inkludering

#du kan regne med meg

#vær stolt 

#du er verdt det 

Dette her er historien fra ei voksen dame som har kontaktet meg, og som gjør meg så trist. Jeg håper så inderlig at den dagen kommer hvor hun kan føle seg stolt av hvem hun er.

“Jeg bor i en liten bygd, er 54 år, og tror aldri jeg kommer til å stå fram som lesbisk. Jeg har på en måte godtatt at jeg skal leve resten av livet alene. Familien min er kristen, og jeg har alltid fått høre at homofili er synd.

Det skremmer meg så veldig at jeg skal bli snakket om, og at det skal være fokus på meg”                            L, 54 år.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Dette er i Norge i 2020. 

Dette kan du lese mer om i kampanjen som kalles ” du kan regne med meg”. Den finner du på Facebook under Heges lille rom. 

Her vil jeg legge ut historier om mennesker som ikke tør å stå fram og som har og har hatt en vanskelig vei for å være åpen homofil. 

Det er fortsatt vanskelig for mange i dagens Norge.. Dessverre..

På internett i dag så florerer det av hets og hatytringer mot lesbiske og homofile. For oss som er litt synlig og åpne så merkes det kanskje ekstra godt. Innboksen min er i allefall ganske full av mennesker som føler at de bør fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv, til invitasjoner til ulike former for terapi. Og det bør bekjempes . 

Vi lever i et fritt Norge, hvor retten til å være seg selv bør stå høyt. 

Jeg får så mange meldinger fra mennesker som skulle ønske de klarte å være åpne om legningen sin, men som er så redde for hva omverdenen vil si. De lever i skjul som den de er, og dette gjelder både unge, voksne og eldre. I Norge i 2020. Etter en del intervjuer så sitter jeg igjen med inntrykket at det nesten er vanskeligere å komme ut som homofil eller lesbisk i dag enn det var for 20 år siden. Noe er i ferd med å snu, og det må stoppes. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nynazister er mer synlig, og det virker som det er lov til å skrive hva som helst til en annen på nett. Men ord svir og sårer, uansett om det sies direkte eller via en nett kanal. Det er skremmende å få trusler om at noen ønsker deg vekk fra jordas overflate. Det er skremmende å tenke på at noen syns livsstilen min er så forferdelig. Kun fordi jeg elsker “feil kjønn”.

Hverdagsrasisme er så mangt . Det bunner i hovedsak ut i frykt og fordommer, og kunnskapsløshet. Rasisme man blir utsatt for av helt vanlige mennesker i hverdagen. Både voksne og barn. Jeg tror hverdagsrasisme er en forherligelse av ordet rasisme, men at det menes den litt mer dagligdagse formen. Kommentarer som kan bli slengt ut hvor sender kanskje ikke alltid oppfatter hva det betyr. Ord som kanskje i utgangspunktet ikke betyr så mye, men som sårer mer enn noen forstår. Og som skremmer mennesker til å leve på en løgn.

Hva vi voksne sier hjemme rundt middagsbordet, bør tenkes over. Når en gutt roper jævla homo, til en annen på fotballbanen, så kommer det fra et sted. Barn er ikke født til å være dømmende. Det læres. 

Du kan regne med meg, er en holdningskampanje for å sette fokus på hatytringer og netthets mot mennesker med andre legninger. 

Ved å delta så vil du vise at du støtter opp om at alle mennesker kan være seg selv, og vise at vi kan regne med deg. Og det trengs. Du vil vise at du aksepterer mangfold, inkludering og at du kan være en venn. 

Vi aksepterer ikke netthets, hatytringer og hverdagsrasisme!

Hegeslillerom på Facebook. Bli med. Søk opp arrangementet som kalles ” Du kan regne med meg”.

Kan vi regne med deg også?

Ja det tør jeg påstå. 

Etter innlegget mitt om Nav så har jeg fått flere kommentarer og meldinger fra mennesker som er helt utslitt. Som kjemper en kamp de føler de aldri kan “vinne”. 

Kan man egentlig vinne en kamp om man er blitt syk ? Er ikke kampen på en måte allerede tapt? Er det ikke da man skal lene seg på støttespillere og få den hjelpen man er i behov for ? Er ikke det en av grunnene til at vi betaler skatt?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Er ikke den verste kampen å bli syk ? Og måtte forandre hele livsstilen sin og sørge over  det som har vært og som  kanskje aldri kommer tilbake …

Eller har jeg misforstått? Inntrykket jeg har etter mange meldinger, er gjennomgående det samme. Syke mennesker, være seg en kronisk sykdom eller kreft, så føler de seg helt utslitt av kampen for å bli trodd. Kampen for å bevise at de er syke. Til og med en kreft diagnose er ikke “enkelt” nok. Kreft pasienter snakker om møter på møter for å se om det muligens er noe de kan gjøre på jobb. Og dette midt oppi en situasjon hvor alt føles som det rakner. Hvor man kanskje egentlig ikke har hodet over vannet engang. Hvor man bruker all sin energi på å bli frisk, tenke litt gode tanker og håpe at sykdommen skal overvinnes. Hvem skulle trodd at det er så mye annet som også må overvinnes? Og at det skal være en kamp i seg selv og føle litt livskvalitet og verdi oppi alt. 

Mennesker føler seg skamfulle og tråkket på fordi de har fått en sykdom som de mer enn gjerne skulle vært foruten. Kanskje spesielt de med en usynlig sykdom hvor omverdenen ikke ser.

Ja, jeg vet fortsatt at det er mange gode historier, men… det er et stort men her. Det er fordi det er altfor mange som føler seg dårlig behandlet og uten respekt.  Tenkes det nok over at det er et menneske bak søknadene som behandles?  Det handler om penger, makt og om å spare. Det er min påstand, og jeg tror ikke jeg tar så feil.

I helsevesenet så er vi opptatt av etikk og moral, og av å se hverandre. 

Hva er viktig for deg? Det er kanskje en kampanje som også burde blitt tatt med inn i de offentlige tjenestene, ikke bare på sykehjem og sykehus. Men i alle instanser som omhandler mennesker?

Jeg tør påstå at vi bor i et rikt land med et helsevesen som er godt over gjennomsnittet bra. Men er det blitt så bra at det går en automatikk i å tro det blir utnyttet? Lover og regler er bra og skal sørge for en forsvarlig og riktig helsehjelp, men blir det fulgt? 

Jeg tror ikke alltid det gjør det, og flere skulle vel antagelig lagt inn klager i ettertid. Men så er det vel sånn at etter å ha kjempa en så tøff kamp, ofte i årevis, så er det ikke mer kampvilje igjen og klagene blir ofte nedprioritert. 

Og man blir vel stort sett ikke friskere av å være psykisk nedbrutt. 

Det er noen som skriver at ; Jeg må være frisk for å klare å kjempe for sykdommen min. 

Sånn er det jo ikke … Og ikke kan vi bestemme hva som skal ramme oss og når.. Livet skjer og vi har ikke alltid noen valg .. 

Jeg tror de aller fleste syke , er syke . Så gjelder det å finne en vei å leve med det og ressursene man er i besittelse av. Noen lurer systemet og sånn vil det alltid være dessverre . Men for de som er syke , virkelig syke , så kan dette være en stor kamp. Og det trengs ingen skam på toppen av det …. 

Noen ganger så må det vel sies om og om igjen. Det er ikke alle dager jeg føler meg bra nok. Men bra nok for hvem? Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, men en mer generell følelse av å ikke strekke til. Og det kan likeså godt være for min egen del som for andre. Så da må jeg minne meg på det.

Det er ingen andre som bestemmer hvem eller hvordan jeg skal være. Jeg har det med å trekke meg litt tilbake fra ting når jeg ikke har det helt bra, og det fungerer for meg. Jeg setter utrolig stor pris på min tid og noen ganger er det bare det jeg trenger. For jeg har det stort sett bra med meg selv. Andre ganger er det en klem fra noen jeg er glad i som hjelper. Hver og en må finne det som funker. 

Alle dager er ikke like bra, for noen. Det er ikke alle dager vi syns oss selv er like bra. Da må vi minne oss på det. For vi er virkelig bra nok. Både jeg og du. Og heldigvis så har vi den muligheten her i livet, at det kommer nye dager. Blanke ark og det er lov å starte på nytt. Flere ganger. Hva som har vært kan vi ikke gjøre noe med, og vi kan heller ikke bestemme alt med fremtiden. Hva som er her og nå derimot, det kan vi velge hvordan vi tar og hva vi gjør med det.

 Livet er en rar ting. Det er mye vi skal lære og det er mye vi skal oppleve. Hva vi gjør av erfaringer former oss som mennesker, men det er hva vi velger å gjøre med det som betyr noe. 

Nå føles det i hver celle i kroppen at våren er på vei, og jeg elsker det. Jeg elsker at det begynner å spire og gro. At det er lenger lyst og å kjenne hva sola gjør med et litt vintertungt sinn. 

Så i dag var det dette som gjorde dagen min. En liten time med helt fred og ro, alene på stranda med verdens vakreste utsikt. Det kan ikke bli stort bedre enn det.

Så heldig jeg er som bor sånn til at bare en rusletur kan gjøre at jeg kan nyte det her. Sjøen er spesiell og det gir meg en ro jeg ikke finner mange andre steder. Jeg kan sitte i timesvis med egne tanker og stillhet. Husk å se det vakre.

 Det er så mye rundt oss som kan glede. Og som er helt gratis. Den pausen fra stress tror jeg er så viktig. 

” Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.

Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er så treffende. Det er alle hverdager som teller. Alt man gjør hver eneste dag, som kanskje er et slit og ork til tider. Men det er det som er livet vårt. Ikke vent med å lev, lev nå. Altfor mange venter på noe hele tiden. På bedre tid, bedre lønn, at ungene skal bli større… Hva om den dagen aldri kommer? Eller når den kommer, er det kanskje livet som er nå som vil savnes? Alle de hverdagslige tingene? Klemmen fra ungene hastende ut døra på morgenen? Småkranglingen som man vet bunner ut i trygghet for hverandre. 

Jeg vet ikke. Jeg har ingen fasit, men en ting vet jeg. Og det er at vi er bra nok ! Og for å leve, virkelig leve , så kanskje vi må akseptere og godta oss selv først og fremst. Og at du da vil se alt rundt på en annen måte ? Vi er så små i det livet her, selv om tanker og sorger kan bli så uendelig store. Vi er så små, men samtidig så viktige . Og la ingen fortelle deg noe annet.

Du er viktig , du er bra nok og du er verdt å leve som du ønsker. 

Jeg går inn døra, og skuldrene senker seg. Det fylles en ro i kroppen som jeg ikke alltid har alle steder. Og det merkes fra første sekund at dette er en plass for alle.

Det er mange som spør hvorfor vi fortsatt trenger Pride og hvorfor vi trenger “egne” kvelder. Jeg tror kanskje det ikke er så lett å forstå om man ikke er skeiv selv, men jeg skal prøve å forklare. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er ikke alltid jeg slapper av alle steder. Det er ikke alle steder jeg føler meg trygg. Spesielt etter jeg startet bloggen og hvor jeg har fått trusler og meldinger som ikke egner seg på trykk. Det er mange som føler et behov for å si noe om min legning, og å fortelle meg at sånn jeg er , er ikke greit. Jeg har lært meg å se meg over skuldra litt, kanskje litt ubevisst, for jeg er fortsatt ganske naiv og liker å tro det beste om folk. Men så får jeg stadig bekreftelser på at det ikke alltid er sånn dessverre. Det er mange som ikke er komfortable med hvem jeg er. Det er dessverre mange som reagerer på at to av samme kjønn holder hender og viser sin kjærlighet offentlig. 

Når jeg kommer på en kveld som i går, på Fredrikstad på skeiva, så storkoser jeg meg. Jeg slapper helt av og vet at alle som er der kan være seg selv helt ut. Og det er det et stort behov for. All ære til de som står på og arrangerer disse kveldene, og til dere som møter opp og sørger for å vise at behovet er der. Og som underholder oss hele kvelden med bra musikk og et vanvittig humør.

Det er et sted som jeg ikke trenger å se meg over skuldra. Hvor jeg kan føle meg trygg, helt trygg, og ikke være redd for kommentarer. 

Når du titter over rekkverket i topp etasjen så ser du disse ordene. Og det sier alt .

På andre siden av vannet så lyser et hjerte opp.

Jeg er stolt og takknemlig over å få lov til å oppleve det mangfoldet og inkluderingen og fellesskapet. 

Tusen takk til dere ivrige engasjerte flotte mennesker som gjør sånne kvelder mulig . Som ser og bryr seg. Jeg tar av meg hatten og ser frem til neste gang. 

Og i dag det sofaen som gjelder ..

Og ikke fordi jeg ikke tenker det kunne gjort noe godt, men fordi jeg tenker at det kan føre til at mange som føler seg utenfor allerede, ville følt seg enda mer utenfor. 

Her er jeg fullstendig enig med Trine Skei Grande , og her kommer noen tanker om hvorfor.

Vi mennesker er i mange kategorier og ulike raser og legninger. Noen bærer hijab, noen jenter kler seg i maskuline klær og gutter i feminine. Og det har vi heldigvis lov til. Ta ikke fra ungdommen det. Det snakkes om frihetsfølelse, og at ungene godt kan ha mindre av det, men ikke på denne måten. Demp det heller med å ikke kjøp de dyreste klærne. Det er vi som foreldre som har ansvar, og vi som betaler. Her kan det gjøres mye. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

For ved å tvinge alle jenter til å gå i skjørt, eller å være den eneste som må søke om å gå i bukse… Jeg grøsser av tanken. 

Barne og ungdomstiden er ofte en tid hvor mange prøver å finne seg selv. Og i det inkluderer det klesstil og ulike hårfarger etc. Det er en viktig del av det å bli voksen. Og den friheten skal man ha. Vi har mange som sliter psykisk og det er, tro det eller ei, mange i Norge i dag som ikke tør å stå fram som lesbisk eller homofil. Å tvinge en som ikke er komfortabel selv med hvem han/hun er til å gå i en spesiell type klær syns jeg er vondt å tenke på. Det kan føles som et overgrep, og det forsvinner en grunnleggende rettighet til å få være seg selv.

Vi har et mangfold vi skal ta vare på , og som vi skal støtte og hylle. Det skal være lov å være seg selv, og det skal være lov å prøve seg fram for å finne sin personlighet. Klesstilen er mange ganger en stor del av hvem man er.

Jeg skjønner altså tanken angående klespress, men jeg er så imot skoleuniform. Nettopp pga alle de som dette vil være helt forferdelig for. Og vi skal ikke dempe mangfoldet. Klespress tør jeg påstå det er vi voksne som skaper. Vi må si nei, og vi må lære barna våre hva som er det viktige her i livet. Om de spiser first price mat eller går i klær fra Hennes og Mauritz…( Som for øvrig mine barn gjør), det har ingenting å si. Det er altfor enkelt å tro at en skoleuniform skal forandre alt. 

Det er hjemme verdiene kommer fra! 

Og hvem setter den? 

Vi er bare mennesker, og mennesker gjør feil. Om og om igjen og gang på gang. Men de fleste av oss er såpass heldig at vi får en ny sjanse, ofte flere ganger. Men når er det nok ? Hva avgjør at du ikke får en ny sjanse?

Det er fortsatt mye snakk om IS damen og hennes to barn som ble hentet hjem fra Syria hvor mange “krever” å få vite om barnet virkelig er sykt, og hva hjemreisen koster og hvem som betaler den. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Krever man å få vite om barnet er sykt for å rettferdiggjøre hjemreisen hennes? Eller er det for å ha rett, og for å kunne si ” hva var det jeg sa”? Jeg vet at jeg hadde løyet hvis det betydde at barna mine ville få en trygg fremtid. Gutten og hans søster får nå en mulighet til en god oppvekst, til utdanning og til nødvendig helsehjelp. De har nå muligheten til å bli gode samfunnsborgere med alt det innebærer.

Ingen barn skal måtte stå til rette for hva foreldrene har valgt. Om alle barn måtte det, så tror jeg det er mange her til lands også som er langt ute å kjører. Barn har ingen valg. De ber ikke om å bli født og de ber ikke om å bli dratt med i avgjørelsene til foreldrene. Men de blir det og da er det vår jobb som medmennesker å hjelpe dem ut av det. Og det er gjort nå, etter altfor lang tid, og det burde vært så mange flere som ble hentet ut derfra. De har levd under forhold som vi ikke klarer å forestille oss. 

Hva om det her hadde vært en av dine kjære? Din datter eller ditt barnebarn. Hva hadde du sagt om en ny sjanse da?

Vi har en plikt til å hjelpe barn og sørge for at de får det best mulig. Den plikten har vi alle sammen.

Moren får en fair rettsak her i Norge, og må ta ansvar for sine avgjørelser og forhåpentligvis en dag komme ut som et menneske som kan bidra og kanskje hjelpe med å hente flere ut av det krigsrammede området.

Kanskje vi burde vært skapt sånn at vi klarte å forutse alt? At vi kunne bestemme hvem våre foreldre skulle være ? Men sånn er det jo ikke, og feil vil vi gjøre. Men la det ikke gå utover de små som er fremtiden vår. Vi må heller hjelpe de så de har muligheten til en fremtid…