Heges lille rom

Jeg fikk mitt første barn som 17 åring. Verdens vakreste lille gutt, og allerede da var på en måte standarden litt satt for meg følte jeg.  Så ble det fire gutter til over de neste 14 årene med til sammen tre forskjellige menn. Jeg var i lange forhold og jeg ble gift.

Det var på en måte slik det skulle være, selv om det alltid har vært et tomrom som jeg ikke har tillatt meg selv å tenke på. Det var hele tiden noe som ikke stemte. Jeg flyttet mange ganger, og fant aldri roen noe sted eller med noen. Jeg levde livet som det var forventet , og det hadde jo heller aldri vært snakk om at noe annet var et alternativ. Selv om tankene ofte levde sitt eget liv, så ville jeg ikke gi næring til det.  Jeg ble flink til å grave ned ting jeg ikke ville kjenne på.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Kroppen min sa i fra til slutt, med prolapser på prolapser og mye muskelsmerter. Jeg ble på et punkt lagt inn på nevrologisk hvor jeg faktisk mistet følelsen i beina og jeg slet en lang stund med å komme meg opp igjen. Og psykisk var jeg veldig sliten, men ikke utad. Jeg var sterk for alle andre, alltid blid og positiv og ga alt for å hjelpe andre rundt meg. Jeg ble hard og det var ingenting som egentlig gikk inn på meg. Og jeg gråt aldri. Hvert fall ikke for min egen del. Jeg var tilstede for alle andre, men ikke for meg selv. Aldri for meg selv.

Andre så på meg som en som alltid strakk seg til det ytterste for å hjelpe andre, og jeg kvelte vel nesten ungene med omsorg til tider. Hvis jeg bare gjorde alt for andre, og holdt meg i gang hele tiden, så ville det ikke bli noe tid til overs til å tenke på meg.

Så startet jeg hos en helhetsterapaut. Jeg begynte hos henne i all hemmelighet og i ren desperasjon da alt kjentes helt håpløst ut. Hun tok meg imot med så mye godhet og varme at jeg blir rørt bare ved tanken. Men jeg var langt i fra noen enkel pasient. Jeg nektet å innrømme noe som helst. Jeg snakket om meg selv i tredje person og hun sa det virket som jeg snakket om noen andre. Jeg var så distansert og hadde bygd opp en mur så hard. Den var bygget opp over så mange år at ikke en byggmester kunne revet den ned.Den var så møysommelig gjort så ingen skulle få trenge igjennom den og jeg ble livredd når det begynte å slå sprekker. Det var utrolig skummelt, for inni meg så viste jeg at det ikke var noen vei tilbake om jeg lot muren falle. Og til slutt så falt den. Med et brak og jeg ble sittende hos henne i timevis og bare gråt. Det kjentes ut som om jeg aldri ville klare å stoppe. Og jeg gråt videre når jeg kom hjem. Og jeg klarte selvfølgelig å stoppe.

Så var tiden inne for å kunngjøre det. Fembarnsmora som fikk barn tidlig, som har hatt flere forhold med menn. Nå var det noe igjen. Jeg følte meg så egoistisk og annerledes som gjorde dette for meg selv. Det var det jeg følte da. Nå vet jeg bedre.
Tanken på å fortelle det til venner og familie var så vanvittig skremmende og det tok nattesøvna fra meg i flere uker. Jeg følte at jeg hadde lurt alle rundt meg så lenge, men jeg hadde jo også lurt meg selv.

Også gikk det så bra. Alt i alt så tok alle det fint, selv om det ikke var noe moro  å såre.  Det var en vond prosess, men samtidig en så utrolig god prosess og tid.

Og så kom følelsene. For noen følelser. Det bobla og det brusa i hele kroppen av glede og jeg var helt euforisk.  Jeg var meg, fullstendig meg. Det tok 35 år, men den følelsen var verdt hvert enenste år. Og alle barna mine, og erfaringer… jeg ville ikke vært noe eller noen foruten i livet mitt for det er det som har gjort meg til den jeg er i dag. Men den følelsen av at alt faller på plass, inni deg selv, det er helt ubeskrivelig.

Så nå, som 41 åring og 5 år etter så ser jeg tilbake på noen begivenhetsrike år. Og jeg kan si, uten å føle noe skam, at jeg er meg. Lesbisk og det er helt greit . Barna mine har en mamma som er trygg på seg selv og trygg på å vise dem at et forhold skal handle om kjærlighet. Jeg vil ikke at dem skal nøye seg med mindre. Livet er for kort til å ikke ødsle av kjærligheten vi har fått tildelt. Jeg holder i massevis.

I år skal jeg være bare meg, og jeg satser på at det holder .

Det er tydeligvis vanskelig for mange å tro at jeg er lesbisk. Mange har sine meninger om det, og det kommer vel kanskje av at jeg har gitt noen litt pusteproblemer opp igjennom årene …

Jeg vet at mange har meninger, for jeg har overhørt mange av dem. Både utenfor skolen, på ferja og på butikken. Jeg er vist ikke så synlig. Godt over 70 kg usynlig lesbe…

Og jeg blir både såret og lattermild på en gang, for det er jo utrolig hvor spennende livet til frøken Hansen har blitt. Det syns jo jeg og for så vidt, men jeg var ikke klar over hvor mange andre som skulle delta i det. Og ha sine meninger om det. Men sånn blir det kanskje når vi på en måte fortsatt blir «Tvunget» til å komme ut av et skap.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og det er flere som får seg til å spørre om det utroligste angående sexlivet mitt, og det er ikke mennesker jeg kjenner godt. Så da er det jo bare å påpeke nok en gang at det er jo ikke bare det det dreier seg om. Det er kjærlighet.

Enkelt og greit. Hvis man noen gang kan kalle kjærlighet enkel.

Jeg har jo ikke blitt lesbisk. Jeg ER lesbisk. Det tok bare ca 35 år å gjøre noe med det. Det har vært en lang trapp å gå, med erfaringer på alle steg, men det er verdt hele reisen. Jeg måtte bare bli voksen først. Jeg måtte bli trygg nok først.

Nå er jeg det. Jeg er trygg på meg selv, stolt av meg selv og god på å være den jeg er.  Jeg har fått kjenne på mange aha opplevelser de årene her. Mange positive og flere ikke fullt så positive.

Jeg har fått kjenne på redselen når jeg har kjørt hjem fra nattevakt, hvor hele byen har vært pyntet med «KNUS HOMOLOBBYEN» bannere. Jeg vet ikke helt hva homolobby er, men om jeg har forstått det riktig så er det at homofile skal ta over landet og ingen barn vil bli født.

Men ja, uansett så er det skremmende at noen ønsker meg vekk fra denne jorda fordi jeg er meg selv.

Jeg har også fått deltatt på et miljø så inkluderende og varmt og jeg har fått oppleve at de jeg trodde var mine nærmeste, ja de er mine nærmeste fortsatt.

Jeg har også en sønn som er homofil, som på mange måte banet litt vei for mammaen sin. Han er en fantastisk flott målbevisst gutt som jeg er så stolt av. Han er trygg på seg selv. I dag er han det. Men han brukte også sin tid på å finne seg selv. Han var igjennom mange faser på barne og ungdomskolen hvor livet kanskje ikke alltid var like lett. Og det var heller ikke så lett å vite. For det blir jo ikke snakket om.

Her kommer min fanesak inn.

KUNNSKAP! For jeg tror bestemt at mye av redselen og hatet bygger på en uvitenhet.

På barneskolen snakkes det så lite om lesbiske og homofile, at min tiåring sa at ikke læreren viste at jenter og jenter kunne være kjærester. Hvorfor snakkes ikke det om ?

Når til og med kongen tar med i sin nyttårstale så må det være innafor å snakke om på skole og i barnehage også. Det er så mange ulike kjernefamilier og vi må hylle alle.

Det må læres om ulike samlivsformer og det må læres om sex og samliv på en mye høyere skala.

Fortsetter vi som nå, så vil det alltid sitte et eller flere barn som føler at de ikke passer inn, og det barnet får da en bekreftelse på at følelsene hans, ikke er normale.

Barna våre er teknisk langt framme og de finner det meste på nett. Derfor må det snakkes om. Det er ikke på en eller annen pornokanal de skal lære. Kunnskap er makt, men det er også følelser.

For et par år siden så intervjuet jeg en del ungdom om psykiske problemer. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye av det. Vi har så flott fin ungdom og jeg ble nysgjerrig på hva som gjorde at de sliter sånn.

Hvorfor de har så mye angst og hvorfor de er så presset. Jeg sier ikke at alt dette har med legning å gjøre, men noen av de jeg snakket med torde ikke å stå fram. Og hovedgrunnen var familien.

Ikke fordi de ikke trodde familien ville godta det, men fordi de trodde familien bare tenkte på det som sex. Og det var for flaut å bære.

En ung gutt fortalte at faren hans ofte snakket nedsettende om homofile. Sønnen var homofil i skjul og drømte om å gå i pride. Men det ville han aldri gjøre. Han hadde hørt faren kalle en kjent homofil for » han rumpepuleren», og tok deretter for gitt at han aldri ville bli godkjent av far som homofil.

Vær forsiktig med hva dere sier. Vær forsiktig med hva dere tenker. For unger har ører som hører veldig godt. Også ting som ikke alltid stemmer.
Vær forsiktig selv når dere tror dem er ute av syne.

Holdninger kommer fram selv om vi ikke bruker ord. La nå ikke vi være skyld i at de ikke tør å være seg selv. Vi som skal elske dem ubetinget og gi dem styrke til å takle livet. For livet er ingen dans på roser. For noen.

Vi må gi de unge redskap til å takle det på best mulig måte. Og tenk så mye lettere ting vil være å takle, om man ikke på toppen av det hele må late som man er en annen enn den man er.

Dessverre er verden på vei til å snu, og det føles som om man går noen skritt tilbake og det må vi sørge for at ikke skjer. Det er flere som syns det er vanskeligere å stå fram i dag, enn for 20 år siden, og det er en skummel endring som MÅ snues!
Ta vare på hverandre og la ungene være den de er. Fortell dem at det er normalt og at du elsker dem uansett. Så håper jeg det etter hvert blir mer tema på skolen også. Fra barneskolen av.

Kjærlighet er aldri feil å snakke om, og det kan ikke starte for tidlig. For det er jo det livet vårt dreier seg om, er det ikke ?

Nå er det ikke så mange årene jeg har vært åpen lesbisk, men ørene har jammen hørt mye rart likevel. Og under litt intervjuer ( Som senere kommer i ei bok), så tenker jeg det er på sin plass med litt fun facts. For fantasien til folk er enda større enn jeg trodde ?

Jeg har skjønt det som at jeg er manges verste mareritt, og noen er faktisk reelt redd for å bli smittet. Men jeg tror faktisk ikke smitterisikoen er så stor . Og om du blir smittet, ja da er jeg vel bare veldig sjarmerende ?

I løpet av de årene her så har det florert mye rykter, spørsmål og jeg har ofte tatt meg i å tenke at vi vet så altfor lite. Og hvor vanskelig det er å spørre de spørsmålene man tenker på.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

De som istedenfor er stilt er blandt annet disse.

Hvordan gjør dere det ? – Vel, jeg spør vel ikke deg hva dere gjør i senga, så det er vel strengt talt ingen annen sin buisness? Men lurer du på generelt om sex og samliv så skal jeg svare så godt jeg kan.

Kan vi dusje sammen eller blir du forelska i meg da? -NYHET! Vi blir ikke forelska i ALLE av samme kjønn, og siden du spør på den måten så blir jeg nok ikke bittelitt betatt engang.

Kanskje du skulle gått på guttedoen du nå? -Samme for meg det, bare jeg får tissa egentlig…

Hvem av dere er mannen i forholdet? – MÅ det være en mann med uansett?

Jeg kjenner en som er lesbisk fra Østfold, kjenner du ho ? – Ja det er jo nesten ingen av oss …IRONI! Jeg kjenner en som liker brunost fra Moss, kjenner du ho?

Skal du ha lesbesveis og ring i øyenbrynet nå? – Ja selvfølgelig, ellers kan jeg vel ikke kalle meg lesbisk. Eller?

Jeg syns du er blitt mere mandig .- Jeg er faktisk ikke ute etter å bli noen som helst annen enn meg selv.

Dumme spørsmål får vel ofte dumme svar, men når det er sagt så er det egentlig aldri dumt å spørre. Og det er godt at noen spør om de er oppriktig interessert. Mye av homofobien bygger på kunnskapsløshet og uvitenhet. Mange er fortsatt faktisk redd for smitte, men vi smitter faktisk ikke. Vi gjør virkelig ikke det. Vi er vanlige normale mennesker som elsker noen. Samme følelser og samme liv.

Så spør i vei , og jeg skal svare så godt jeg kan. Men et lite filter er vel kanskje innafor noen ganger ?

#det er bare kjærlighet

Det er så mange masker vi bruker i dag for ikke å vise alt ved oss. Alle har alltid noe man vil skjule. Enten psykisk eller fysisk. Noe man ikke klarer eller noe man ikke tør. Noen laster man ikke vil andre skal vite om.

Jeg har gode venner. Virkelig gode venner? Og flere av de har vært mine gode venner før jeg sto fram. For dem er det kanskje ikke noe forskjell men for meg er det en veldig stor forskjell. Jeg er glad i andre på en helt annen måte nå. Jeg har ikke lenger den muren jeg hadde og for meg så viser det seg i følelsene til alle jeg har rundt meg. Ikke bare kjæresten, men også venner og familie. Jeg er ærlig og jeg har ikke lenger den store jobben med å hele tiden skjule hvem jeg egentlig er. Og det er en utrolig lettelse. Og jeg blir så takknemlig for å ha så mange som jeg er så glad i , rundt meg.

I starten så var det skummelt med alle disse følelsene. Jeg var helt overveldet og viste egentlig ikke åssen jeg skulle forholde meg til det. Det var en storm av alle følelser, både positive og negative. Men etter tiden har gått litt så setter jeg utrolig pris på å kunne møte andre på en måte hvor jeg føler jeg er ekte. Jeg tok imot klemmer uten å egentlig kjenne på klemmen og jeg viste vel omsorg for andre best på avstand.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg tror vi ødelegger litt av våre nære forhold når en skjuler så mye av seg selv. Det er jo kjærlighet vi lever for. Både med partner, venner og familie. Det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke ?

Før passet jeg vel litt mer på hva jeg sa. Ville helst ikke ha noen diskusjon som kunne avsløre at følelsene mine ikke var helt på nett med meg selv og var alltid, både bevisst og ubevisst , påpasselig med hva jeg sa og hva jeg gjorde. Det er nok noe jeg mest har merket selv , men kan hende andre merker forskjell på meg nå.Jeg er tryggere, og har lettere for å snakke om ting. Om ekte ting som betyr noe for meg. Jeg har sikkert lettere for å diskutere og , fordi jeg har så mye følelser. Og det å få en klem betyr så mye mer nå, fordi jeg gir tilbake og jeg mener det.

Og jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener. Jeg er meg selv.

Pernille Øiestad har en sang som heter hjertevenn, hvor hun har en strofe som sier; «Husk på alt du er, det er nok å bare være. Du er bra nok som du er». Og vi er jo det , Bra nok! Uansett hvem vi er glad i og med alle våre feil og mangler for det har vi alle sammen.

Og med alt presset ungdommen har på seg i dag, så tenker jeg at det viktigste de kan lære , er å være seg selv. Og å LEVE. Følge sin egen drøm og være den man er.

Og det er ikke så nøye at man ikke er perfekt :)Det vil være shitty dager hele livet men det kan hjelpe å være trygg i seg selv.

Vær deg selv og vær sammen med mennesker som er glad i deg som den du er. Det er mer enn bra nok .

Det er lett å skrive at man er bra nok. Og det høres så riktig ut. Men hva skal til for at vi føler oss bra nok ? Bra nok for oss selv.

Grunnen til at jeg er litt opptatt av dette er vel at jeg og har jo også kjent på følelsen av å ikke være bra nok. Og det jeg gjør jeg jo til tider enda og , selv om det er for småting å regne nå. Jeg har blitt trygg i meg selv , jeg er snill og jeg bryr meg om andre mennesker. Det mener jeg er bra nok. Sommerkroppen gir jeg blanke i , og skifter gjerne på stranda eller hvor som helst. Kropp er kropp!

Jeg bryr meg ikke så mye om lenger om andre er enig med meg eller ikke. Det er lov å være uenige og jeg må ikke late som om jeg er enig med noen for å bli likt. Jeg er den jeg er og vil omgi meg med mennesker som det holder for. For jeg holder faktisk som jeg er !

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og det gjør du og .

Vi må starte med barna våre. Bygge en god selvtillit som gjør at de føler seg bra nok selv om de ikke får en 6 på skolen. De er bra nok om de velger realfag istedenfor høyskole. De er bra nok som de er . Om de er homofile, om de er norske eller har en annen etnisitet. Ved å være seg selv , så er de bra nok. Jeg tror livets utfordringer er enklere å takle om man er trygg i seg selv.

Og det skremmer meg at så mange unge sliter med seg selv og sitt eget selvbilde. Hva er det vi påfører dem som gjør at dem må være så vellykket i alt? Og hvem bestemmer hva som er å være vellykket ?

Jeg er hjelpepleier av yrke og jeg har i alle år hørt at jeg burde blitt sykepleier. Men hjelpepleier passet bedre for meg og jeg trengs jeg og. Nå går jeg på skolen igjen for å videre utdanne meg , men det er fordi jeg ønsker det selv og dette er min vei å gå. Det som passer for en , passer nødvendigvis ikke for en annen. Heldigvis! Og kvaliteten på livet ditt går ikke ut på hvor godt utdannet du er eller hvor flott bil du kjører. Det går på om du er lykkelig med det du er og har.

Være seg legning, yrke, etnisitet eller venner man har. Hvorfor er det så vanskelig for oss å føle oss bra nok ?

Godta at vi er som vi er. Og det holder det. Om du har krøller eller slett hår, for mange kilo eller for få kilo . Gjør ting som føles bra for din egen skyld.

Klart vi skal ta vare på oss selv både fysisk og psykisk men det må gjøres fordi man ønsker det selv. Også er det kanskje greit å slutte å fortelle andre hvordan de bør leve livet sitt ? Man kan støtte , hjelpe og oppmuntre hverandre men til syvende og sist så gjør man sine egne valg her i livet. Og man må lære av sine egne feil. Og få styrke av sine egne egenskaper. Ingen andre er bra på å være deg , det er det bare du som er.

Og det holder… i bøttevis ..

Vi lærer av de eldre rundt oss , fra vi er små. Vi hører det de sier og vi hører det de ikke sier. Vi hører holdninger.

Hatet i Europa mot lgbt personer vokser seg større og det er en skummel utvikling. Vi er gått mange, mange skritt tilbake på bare noen få år. I Polen er det nå flere såkalte «frie soner» hvor lesbiske, homofile og transpersoner ikke får være. 1/3 av Polen er nå dekket av de frie sonene.Og det er også mange her i Norge som ønsker det skal være sånn her . Dette er realiteten! Og vi må stoppe den utviklingen.

Hva tror dere skjer med de barna til de som vil bo i «frie soner «? De vil utvikle hat mot mennesker som ikke er som de selv. Og jeg tør ikke én gang tenke tanken på hvordan det vil være for de stakkars barna som er homofile der. Det er i allefall ikke selvmordsforebyggende arbeid.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Som barn er vi født til at alle mennesker er like mye verdt. Men så lærer verden oss noe annet. Sakte men sikkert læres det at vi ikke er like og noen lærer at de som har en annerledes religion eller legning , ikke er like mye verdt.

Og hvor kommer det hatet fra ? Hvor forsvant aksepten for andre mennesker? Og respekten , ikke minst. Og bunner det ut i frykt eller kunnskapsløshet ? Kanskje begge deler?

Alle, spesielt de  som har barn, bør tenke over hva de sier.  Tenke over hva som blir sagt rundt middagsbordet og hvilke holdninger som blir ført videre til neste generasjon. Tenk på hva de kan si videre til sine klassekamerater. Lær dem aksept og at alle er like mye verdt. Uansett! Det handler ikke om hvilken farge man har , hvilken Gud man tror på eller hvilken merkebukse man går i. Eller om man spiser first price…. Det betyr ingenting. Et menneske er et menneske uansett. Med samme verdi.

For å bekjempe mobbing, så må det starte hjemme. For at vi skal unngå » frie soner » i Norge så må vi lære den neste generasjon noe mer. Og vi må synliggjøre problemet. Vi må synliggjøre at pr dags dato så er det mange som fortsatt ikke tør å være seg selv i Norge.

De må læres at det som betyr mest , er å ta vare på hverandre. Bry oss om og å være glad i hverandre. Se de som ikke har det så bra og melde fra om bekymringer. Vi kan ikke bruke opp livet vårt på hat. Ingen er tjent med det. Hverken den som hater eller den som blir hatet. Og det er bare kjærlighet. Det er ingenting å være redd for. 

Livet suger noen ganger. Det kommer dager i livet ditt hvor du egentlig bare vil sove, og som du vil låse døra og bare ha det kjipt. Det kommer til å skje dere alle. Dager hvor det å våkne opp føles som å våkne til et mareritt istedenfor av et. Hvor det enkleste er å sove og drite i resten av verden. Det kommer dager du vil være så lei deg at det føles helt uoverkommelig og det kommer dager da alt kjennes meningsløst.

Da bør du finne frem din hær.

Og forvent ikke at livet skal gå på skinner, for det gjør det absolutt ikke. Ikke for noen. Det vil bli kjærlighetssorger , det vil bli dødsfall og det vil bli vanskelige dager med venner , skole og jobb. Men du kommer deg gjennom.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Selv om det ikke føles sånn , så kommer du deg gjennom. Ha tro på at du gjør det og bruk din hær for alt det er verdt. Charlie er en vidunder medisin for meg og den klønete , rampete valpen min får et smil på selv de mørkeste dager.

Jeg har vært så dårlig på å bruke folk som er glad i meg. Jeg har ikke ville være sårbar eller svak for noen og det har kosta meg noen vennskap opp gjennom. Jeg har skjønt nå at de som er glad i meg, gjerne vil stille opp for meg og gjøre hverdagen litt lettere når ting er kjipt og leit. Og det hjelper så mye. Jeg elsker diktene til Trygve Skaug og syns det her sier så mye.

Det er alltid noen som vil ta vare på deg. Men da må du våge å si at du ikke har det så bra. Du må våge å slippe maska og ta i mot.

Det hjelper med en klem og et smil. Og det hjelper å tenke på andre ting. Om ikke annet for en liten periode.

I dag er det så mange som sliter psykisk , som får en smell og som er langt nede.

Kanskje man skal senke forventningene til livet litt ? For å leve , å fullt ut leve er å kjenne på alt av følelser. Og for å virkelig ha det bra tror jeg man også må kjenne på de følelsene som ikke er bra. Og din historie er din. Det er ikke noe oppskrift på sorg og savn, du må gjøre det som faller deg naturlig og du må ta tiden det trenger for deg. Og det kan være like ille å miste et dyr , som en venn eller kjæreste eller et familiemedlem. Sorg og tristhet kommer og jeg tror det på en måte må omfavnes litt det og. Livet siler desverre ikke ut de kjipe tingene. De kommer. Og da gjelder det å ha mennesker rundt deg som finner deg når du en periode mister deg selv.

Det finnes folk som vil løfte deg opp når du faller og som vil plukke sammen bitene av deg sånn de der ment til å være. Det finnes folk som forstår puslespillet deg.

Og som får deg til å le når du ikke engang tror du klarer å le.

Og de menneskene skal du ta vare på ?

Livet er flott på mange måter og opplevelsene står i kø. Det vil være glede, latter , kjærlighet og moro. Men det vil også være sorg og savn og tristhet. Så gjelder det bare å ha redskapene du trenger for å komme igjennom. Og det gjelder å klare å ta i mot en klem. Det vil nemlig alltid være noen som bryr seg.

Vi lever nå. Gjør det beste ut av dagen og lev som du ønsker å leve.

Jeg jobber med døden og reflekterer ofte over hvor fort et liv kan være over. Hvor fort ting kan snu og hvor hverdagen som vi kjenner , ikke er sånn vi kjenner den lenger. Hvor mye vi tar for gitt , og hvor mye i hverdagen vi glemmer å sette pris på.

Jeg jobber på en lindrende enhet og jeg studerer kreftomsorg og lindrende ved siden av. Altså mye alvorlig sykdom og død. Og desverre ikke bare eldre mennesker som er mette av dage. Vi vet virkelig ikke hva livet bringer og noen ganger kan det slå oss helt av banen. Og enda viktigere blir det å leve mens vi lever . Og for å gripe dagen så tror jeg vi må alle ha i bakhodet at vi én gang skal dø. Det her er livet vi har fått utdelt. Gjør det beste ut av det og ta vare på de små øyeblikk. Og er du skjult homofil eller lesbisk eller lever på en løgn av en annen grunn så tenk over hvem du lever for. Lever du ditt liv for alle andre eller for deg selv? Du får så utrolig mye mer ut av livet ditt ved å være tro mot deg selv og ved å være den du er innerst inne.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg har vel aldri følt så mye som etter jeg ble åpen om hvem jeg er. Jeg har aldri vært så sårbar før heller , men det er jo en følelse ved å leve det og. Det er godt å kjenne at en lever med absolutt alt av følelser livet har å by på. Og for å kunne ha det skikkelig bra så tror jeg kanskje man må ha kjent på det kjipe og. For lettere å sette pris på alt det fine i livet.

Det har vært en lang vei å komme ut , men nå er jeg meg. Og det holder det. Ha en strålende høstferie og nyt alle fargene i naturen og verden ellers. Mangfold er fint og det er faktisk rom for at du kan være akkurat hvem du er .

Det hagler inn med meldinger på innboksen min til bloggen. Flest hyggelige men det er masse som ikke er hyggelige også.

«Er du en flatbanker «?

«Du skulle hatt k…»

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

«Brenn i helvete «

«Du smitter»

» Jeg tar livet av noen hvis barna mine blir homofile »

Dette er bare noen få utdrag av hva innboksen min inneholder om dagen.   Hva er det som gjør at noen sitter hjemme og tenker at det er helt greit å sende til en annen ? Jeg blir så perpleks og oppgitt over at det går ann. Alle er voksne mennesker og når jeg av nysgjerrighet leser profilene deres så er det vanlige folk . Med familie og mye av det samme som jeg har .

Lurer på om kjæreste , ektefelle og barn vet hva en av deres kjære sitter å skriver til andre ? Jeg er bikka de magiske 40 og bryr meg ikke nevneverdig. Jeg sletter og blokkerer og rapporterer det som er trusler . Jeg er trygg nok i meg selv. Men kjenner jeg blir ekstremt bekymra for de unge bloggerene og de andre unge engasjerte i Norges land. Det må da gå ann å si meningen sin uten å bli kalt for puledokke, flatbanker, soper osv.

Innboksen min minner meg så veldig om hvorfor jeg har den bloggen her Hvorfor jeg vil synliggjøre og ufarliggjøre. Det er så altfor mange som skriver til meg som har det vondt pga legningen sin og det er mange som skriver og snakker stygt om homofile. Det er desverre fortsatt et altfor stort behov. Mye større enn folk flest tenker. Og det er så utrolig trist. Men det minner meg om at kampen er verdt å kjempe. For hver melding så minner det meg på at det her er det riktige å gjøre.

ALLE bør kunne få være seg selv i Norge. Uten å bli hetset eller plaget eller mobbet eller utestengt. Og skal det noen gang bli slutt på mobbing så er det min generasjon som må starte med å tenke seg om. Mobbingen av Gretha Tunberg sier det meste. Så utrolig mange voksne mennesker som har mye stygt og nedlatende å si om den unge jenta. Det er greit å være uenig men det er veldig ugreit å være ufin.

Så begynn med deg selv. Om du er politiker eller den «vanlige mann i gata». Alle har et ansvar.

Vi alle har vel sagt noe engang som har såra eller gjort noen andre vondt. Uten mening eller med mening. Tenk på at det du sier , det kommer også barna dine til å si. Det du tenker , vil barna dine tenke og holdninger går i arv.

Bruk litt vett og husk at du er et forbilde. Det er vi alle voksne. Det er noen som kommer etter oss og vi ønsker vel alle det beste for dem ?

La det ikke være typisk norsk å mobbe !

Ikke dem du føler du må imponere ..

Jeg syns det sitatet er så fint og så treffende i dagens samfunn. Og det speiler seg igjen litt tilbake til hvem vi lever for. Hvorfor er man så opptatt av hva alle andre forventer og ser i en? Skal vi ikke være litt mer opptatt av hvordan vi ser oss selv ? Og om noen ikke liker den vi er , så er vel strengt talt ikke det vårt problem?

Vær deg selv. Jeg tror du får det best da. Når du er den du selv kan stå inne for , og gjøre ting du selv kan stå inne for. Hvor mange ganger har vi ikke tenkt, hvorfor orker jeg det her ? Bare for at andre skal være fornøyd med den jeg er.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi mennesker er jo ikke like , og det er jo litt av gleden i det fantastiske mangfoldet vårt. At vi er så ulike individer som ønsker forskjellig og oppfører oss forskjellig. Om naboen kjøper ny bil så skal den andre naboen også kjøpe ny bil. Man skal ikke være » dårligere » enn andre på noen måte. Det har blitt et samfunn som higer etter status, til å ha det fineste huset og de dyreste klærne. Hvor man skal være sammen med de riktige folka og bli likt. Det er så viktig å bli likt . Men er det viktig å bli likt av alle ? Eller av dem nære du bryr deg om og er glad i. Bør man ha 3000 venner på Facebook for at det skal se bra ut ?

For en stund siden møtte jeg en face book venn på butikken som ikke hilste på meg , og som jeg heller ikke følte noe behov for å hilse på. Og da gikk jeg hjem å ryddet vennelista. Jeg bør ikke være fb venn med noen jeg ikke hilser på.

Det var i allefall en liten tankevekker for min del.

Jeg har en stor hær av mennesker jeg er så utrolig glad i rundt meg. Familie, venner og kollegaer som gjør meg oppriktig glad. Og det er det som teller.  Jeg har fått mye spørsmål og rynker på panna av andre fordi jeg velger å leie et hus og fordi jeg ikke har bil. Men jeg bor på drømmeplassen min og ville ikke bodd noe annet sted. Jeg kommer meg dit jeg skal og jeg har det bra. Så da er det vel ikke så nøye hva andre mener jeg burde hatt … Jeg er glad i ekte mennesker. Mennesker som er seg selv . Som gir av seg selv og gjør meg glad. Og jeg er heldig som har så mange av dere. Noen treffer jeg ofte , noen sjeldnere, men felles er at det er alle mennesker jeg kunne ringt til om jeg trengte noe ekstra. Og dem kan ringe meg, når som helst. Og som får meg til å le og smile kun fordi de er seg selv.

Konklusjonen min i dag er ; Å være glad er undervurdert. Så gjør mer av det som gjør deg glad?