Jeg og ungene trener litt tre ganger i uka nå, og det er så koselig å gjøre sammen med dem, selv om jeg er heeeeelt ferdig etter endt økt.
Ungene heier på mora si, og det har blitt en litt artig greie og dem er spent på hvordan formen min forandrer seg:P Så i dag tok vi badetøy under treningstøy og etter ferdig økt så kasta vi oss uti. Friskt og godt og en så utrolig vakker september kveld.
Hele livet vårt handler om relasjoner til andre mennesker. Til partner og til barn. Til familie og til venner. Av alle meldingene jeg får av dere, så er dere mange som skriver at det er egoistisk å tenke på seg selv. For hva vil alle rundt si? Det er vanskelig å skulle såre noen i prosessen, og det er vondt å være redd for hvordan reaksjonene vil bli. Det er vondt å lure på hvordan andre vil reagere for at du velger deg.
For noen år siden satt jeg i samme situasjon, å skulle stå fram som lesbisk. Den biten er jeg igjennom, men mange ganger befinner jeg meg på litt samme sted følelsesmessig, hvor jeg må velge å velge meg. For det mønsteret med å bry seg mer om alle andre, det er ikke enkelt å bryte. Jeg sier ikke at man ikke skal bry seg om andre, men at man ikke skal glemme seg selv.
Det blir litt halvhjerta det vi gir til andre, om vi ikke samtidig setter oss selv først.
Det er lett å si, det vet jeg. Fordi jeg hører ikke alltid på det jeg heller. Men at det er lurt- det vet jeg. Og jeg jobber med meg selv hele tiden for å lytte til hva jeg selv vil og ønsker.
Mange ganger er det utrolig vanskelig å finne ut av. Nye veier er skummelt, uansett om det dreier seg om forhold eller jobb eller noe annet. Vi vet alltid hvordan vi har det akkurat nå, men vi vet ikke hvordan vi får det ved å velge annerledes.
Men kommer vi noen gang til å vite det om vi ikke tar sjansen? Er det ikke bedre å hoppe litt ut i det, og heller trekke seg tilbake og kanskje angre litt om ikke det går ? For det er vel tross alt verre å sitte å angre på alt man burde ha gjort, men aldri hadde mot til å gjennomføre?
Og hvorfor er det så vanskelig å være den rette for oss selv? Være den som er glad i seg selv, og bry seg om seg selv.
Jeg tror virkelig egenomsorg og kjærlighet til seg selv er undervurdert, og det burde vært et eget fag på skolen. Det burde vært mer læring om seg selv, og hvor viktig jeg er for meg i mitt liv. Og hvor mye godt du kan gjøre for andre hvis du har det bra selv. Det er veldig lett å bare kjøre på i samme spor, uten å ta tak i ting som er viktige i livet.
Det burde vært et fag som handla om å være bra nok, til å finne de gode egenskapene med seg selv og til å stole på seg selv og gjøre det beste ut av det man er og kan. Isteden så er samfunnet blitt til at det er en a4 boks som alle skal passe inn i. Både med vekt og høyde kurver, lærekurver og utseendemessig. Det er skjemaer til foreldre ved skolestart som alle er med mors underskrift og fars underskrift. Og i dag så er ikke det typisk for alle familier.
Er du litt utenom boksen så er det ting overalt som minner deg på at du er litt annerledes, og et litt mer fleksibelt samfunn tror jeg vi hadde hatt godt av.
Et samfunn som bidrar til å vise at ulikhetene våre er en styrke, og tenk hvor sterke vi da kunne blitt sammen? Et samfunn som hyller ulikheter og annerledeshet. For ingen av oss er like, men mange streber etter å være like. Og da tror jeg det mistes litt av seg selv på veien.
Tenk hvor sterk du kunne blitt, hvis du hadde lært at det er greit å være deg?
Jo takk for det, og det er jo det jeg vil vise fram.
Jeg vil ikke vise fram meg selv liggende på sofaen med smerter som ikke gir seg uansett om jeg ligger eller står. Jeg vil ikke vise deg når jeg går i den skitne joggebuksa andre dagen på rad fordi jeg ikke har orka å gått ned i vaskekjelleren. Jeg vil ikke vise tårene som kommer om natta fordi jeg ikke klarer å finne rett stilling å sove i, og jeg vil ikke vise deg hvor lei meg jeg blir når jeg ikke orker å være samme deg i dag.
Jeg vil ikke si høyt at jeg har fibromyalgi, og jeg vil vel kanskje ikke helt innse hva det har gjort og gjør med hverdagen og livskvaliteten min.
Derfor er jeg så bra på facebook. Derfor ser du meg på tur med hund, og treningsøkter. Du ser meg sminka og med rene klær, glad og fornøyd sammen med venner. Det er det du ser, fordi det er det jeg vil du skal se. Det er det som er bra i livet mitt, og det jeg skal ha fokus på.
Jeg har fibromyalgi! Det føles som å erkjenne noe katastrofalt, og det blir ikke lettere å si det. Det blir ikke lettere å skrive det , og det blir ikke lettere å godta det. Men sånn er ståa. Siden mitt forrige innlegg Alle er ikke bare det du ser, så har responsen vært enorm og mange kjenner seg igjen. Og jeg tror at erkjennelsen av at jeg har den sykdommen, er det viktigste her.
Og det ligger jo mye i mitt hode. Det er ingen andre som kan ta bedre vare på meg selv enn meg selv. Det er ingen andre som går i mine sko, og det er ingen andre som faktisk helt vet hva som er best for meg. Ved å takke ja til noe når formen ikke er der, så er det noe jeg tar med meg i dagesvis etterpå, og det er det ingen som ser. Og det vil jeg ikke du skal se heller.
Da gjelder det å tenke på meg opp i det her, og det velger jeg å gjøre. For på den måten så er livskvaliteten så mye bedre for meg, og det jo tross alt livet mitt det her?
Så unnskyld om du blir fornærma for at jeg ikke takker ja til den kaffen eller lunchen i dag heller. Unnskyld om jeg velger meg, den personen som er hovedpersonen i mitt liv. Det kan hende jeg syns det er like trist å måtte takke nei, men jeg gjør det fordi følgene de neste dagene vil bli for store hvis jeg presser meg i dag.
Det er ikke enkelt å forstå for andre, som med mange andre “usynlige” sykdommer. Kanskje vi skal gjøre det litt mer synlig? Første bud da er kanskje å erkjenne og akseptere selv, så kan vi ta grep som gjør at dagene kan bli så bra likevel. For livet er fullt av gode øyeblikk, og det er å gripe dem.
( Til meg selv, fra meg selv)
Jeg er ikke plagene mine, og jeg vil ikke du skal se meg sånn heller.
Noen dager så er ingenting greit , og det eneste som hjelper er å komme seg ut. Alle har vi kjipe dager og ting som skjer i livene våre, og da gjelder det å ta vare på seg selv. Uansett hvor mange du har rundt deg, så hjelper ikke det om du ikke setter deg selv først også.
Hvordan kan vi være bra for andre, om vi ikke er bra for oss selv?
I dag sitter jeg her, og funderer og grubler om mange av livets veier. Frokosten ble pakket i sekken og jeg dro avgårde hit tidlig for å kjenne den deilige snikende høstluften som er på morgenen nå. Høsten er spesiell for meg, og jeg elsker den tiden framover nå hvor alt blir så fargerikt og fint. Den skarpe, friske lufta som gjør det virkelig godt å være ute på tur.
Noen ganger er det vanskelig å gjøre det som er best for bare meg, og sånn er vi vel alle. Litt redd for hva andre sier og reagerer og setter gjerne andre mennesker før oss selv. Og det er vel egentlig ikke så lurt, for hva kan vi være for andre om vi glemmer oss selv?
Å bli voksen, og å finne seg selv og det å vite hva man ønsker i livet, og trenger – det tror jeg vi alle har gått av å finne ut. Hvem av menneskene du har rundt deg, gir deg noe, og hvem bare tar noe fra deg.
Det er greit å bestemme selv, over seg selv.
Men lett er det ikke. Janteloven lever i stor grad, og man skal vel helst ikke tro at man er noe. Men det er vi jo. Vi er jo så mye, hver og en av oss. Og hver og en av oss teller og betyr mye.
Jeg er nok kommet litt dit at jeg er min egen beste venn. Når formen ikke bra, og jeg sliter med ting, så er det jeg som vet best hva jeg trenger. Vennene mine er gode som gull, og innimellom så ser de hva jeg trenger bedre enn meg selv. Men jeg velger også å høre på det jeg sier til meg selv.
Vel, siden jeg blogger og er ganske synlig så er det noen som mener at jeg er en influenser. Det er jo litt artig, for jeg ser ikke på meg selv som det. Men om jeg skal være det, så er det greit det. Det jeg brenner for og engasjerer meg i er at mennesker skal få være seg selv, og være bra nok, og det tror jeg er sunne verdier å lære ungdom.
Jeg reklamerer veldig lite, og aldri for ting som går på utseende og kropp, ene og alene fordi jeg ikke er noe tilhenger av å fortelle andre hva som skal til for at de er bra nok. Du trenger ikke silikon eller lange øyenvipper, eller brunfarge året rundt for at andre mennesker skal godta deg.
Vær snill, så tiltrekker du deg de rette menneskene. De menneskene som vil være rundt deg fordi de liker hvem du er, ikke hvordan du ser ut.
Dette er en overskrift fra Vg i dag;
Og da tenkte jeg… det gjelder jaggu ikke alle influensere, for er det noen som hverken tar solarium eller sprayer seg i sånn brunspraytelt- så er det meg. Så dette er influenseren som ikke har en brunfarge året rundt 😉 Tipsa du kanskje håpa å finne her, de finnes altså ikke.
Om ikke gulrot kanskje, jeg har hørt man kan bli litt gulbrun av det, så kanskje spise et par gulrøtter mer da.
Jeg er så lei av sånne reklamer og kjendisprofiler hvor alt hele tiden går på utseende. Hva gjør det med en usikker ungdom som fra før av strever med å finne seg selv i den store verden her? Hvorfor skal alle passe inn i en boks hvor det blir mer og mer falskt på kroppen? Er ikke det aller viktigste å trives med seg selv?
Så fra en noen og 40 åring, som har levd noen år, erfart noen ting og truffet mange mennesker opp igjennom. De som er igjen, det er vennene som er glad i meg fordi jeg er Hege. Og som fortsatt er her selv om jeg sagger i joggebukse og har ettervekst. Som går sammen med meg på byen med en sandal i rød og en i gul, for humøret mitt var sånn den dagen:) Det er venner å ta vare på.
Vær sammen med dem som gjør deg glad, ikke dem du føler du må imponere. Fordi, som jeg sier igjen og igjen – DU ER BRA NOK !
Nå har Levi Jensen lagt ut en video om at han trenger pengestøtte til å kunne gjøre det han gjør.
Og hva er det han gjør? Han reiser rundt og “misjonerer”, skremmer unge mennesker til å tro de ikke er bra nok som de er, og bruker området rundt skolene som en møteplass.
Han har 17000 følgere på youtube, mesteparten er barn og ungdom, og det er der han spør etter penger. Han sier han er i nød, og at han må fortsette med det han gjør, og derfor trenger pengestøtte. Til å gjøre hva ?
Jo til å dra rundt på en “turne”, som han kaller” after school”, og gjøre det han kaller- “å frelse ungdom”. Om du fortsatt lurer på hvem denne mannen er , så les her .
Er du klar over at når ungene dine er ferdig med skolen for dagen, så kan denne mannen her stå på utsiden. Han roper og gauler for å tiltrekke seg oppmerksomhet, alt i Jesu navn. Han roper hallelujah og glory, og sånn det ser ut så tar han ikke et nei for et nei og får ungdommene til å stoppe og høre på han.
Og de fleste tror jeg ser på han som en “artig” original, og ikke mer enn det. MEN…Og det er et så stort men her. Hva med den jenta som går hjem og vet hun er lesbisk, eller den gutten som kanskje kyssa en gutt for første gang i helga… Hva når dem går ut av porten, og hører Levi sine ord og helvete, om homofili, pedofili og dyresex i samme setning, og hvis dem velger å følge Gud og velger å ikke praktisere sin homofili, så kan de også komme til himmelen. Om ikke, så er de Satans verk.
Er det den type skremselspropaganda vi vil at ungene våre skal bli utsatt for ?
Det gjør meg så utrolig sint at han kan slippe unna med det her. Tydeligvis så kan man slippe unna med det meste, om en bare gjør det i Jesu navn.
Er Norge så balleløse at vi ikke kan ta et standpunkt om at dette ikke er lov? Det er ikke greit, og kommer han hit- så skal jeg være den første til å stå der for å la ungene gå forbi han og hjem.
Og jeg anmelder. Det koster meg ingenting å anmelde en mann som prater så mye til unger om helvete, så grovt språk om noe som bare er kjærlighet, tigger om penger og står på utsiden av skolen for å fortelle dem at dem ikke er bra nok som dem er.
Det er så lavmål og gå på barn og unge for å få inn penger til å drive som han gjør. Og her er bakdelen med sosiale medier og barn, vi foreldre har ikke alltid kontroll- selv om vi ønsker å tro det…
Jeg håper dere alle snakker med ungene deres om han her, og følg med vippsen til barna så ikke noen gir han penger. Mange av ungene deres følger nok han her på youtube. Tik tok er han blokkert fra nå.
Og før han kommer på utsiden av deres skole, fortell ungene deres at de er bra nok, før Levi Jensen kommer og forteller dem noe annet..
I dag er det igjen Sian demonstrasjon i Oslo, og igjen er politiet klare for å hanskes med mennesker som kaster steiner og egg. Og det er så feil, så feil!
Jeg og blir provosert at det Sian sier, og jeg syns den ytringsfriheten de gjemmer seg bak, balanserer på en hårfin grense til å være hatytringer. Men saken er at de har søkt, og de har fått lov.
Jeg skjønner at mennesker blir så frustrerte og lei seg, og støtt over ordene Sian bruker, og da er veien kort til å bikke over til å gå til angrep. Men det hjelper ingenting. Vold løser absolutt ingenting.
Ord kan gjøre vel så vondt som fysiske angrep, og jeg tror mange føler på det når Sian prater. Jeg tror mange føler på et hat fordi de er født som den de er. Og er frustrerte fordi de blir satt i bås hvor Sian kjører alle over en kam. De snakker om voldtektsmenn og drapsmenn, på samme måte som noen snakker om homofile og pedofile i samme setning. Og vi vet bedre, sant ? Vi vet bedre enn å la de ordene sette seg.
Hentet fra nett
Rasisme fins i våre gater. Diskriminering fins i våre gater, og hat og hets og mobbing fins i våre gater. Og det hjelper ikke med alle de grupperingene av mennesker som har så mye imot andre mennesker, kun fordi de er som de er.
Vi kan ikke møte hat med hat, eller vold med vold. Det kommer ingenting ut av det, enn at demonstrasjonene mister sitt formål, og vi får ikke fram det vi ønsker. Vi får ikke fram at vi ønsker fred og inkludering med å ty til vold.
For å få slutt på hatet, så må alle slutte å hate. Mennesker som blir rekruttert i sånne grupperinger som Sian og den norske motstandsbevegelsen, tror jeg ofte er unge mennesker som ikke føler tilhørighet noe sted. Eller som de kristne ekstreme grupperinger . Det er barn og unge som ofte ikke føler at de hører hjemme noe sted, og som ønsker en tilhørighet og en “familie”.
Det må vi bekjempe. Vi må vise at vi er inkluderende, og at vi har et samhold og en beskyttelse for hverandre. Vi må vise at vi står opp for hverandre, og vi må kjempe for det samfunnet vi ønsker. Derfor er det så viktig å demonstrere mot de som har så mye hat. Men ikke med vold!!!
Ord er mektig, og når vi ser hvor mye Sian sine ord skader, så tenk på hvilke ord som kan brukes tilbake.
Det aller viktigste av dem alle, er kjærlighet. Love, frihet til å være seg selv, og aksept! Det er ord å slå tilbake med. Det er ord vi alle ønsker oss, og det er sterke ord som gjør inntrykk.
Demonstrer for et fritt og inkluderende Norge, et samfunn med plass til alle, og med en respekt for hverandre. Demonstrer med ord, og med kjærlighet. Hat kan ikke slå hat, men kjærligheten kan vinne!
Mange som går forbi stopper og tar bilder, så jeg skjønner jo nå at dem er litt over gjennomsnittet store:)
Så har du noen store og fine solsikker, så sleng gjerne ut bilde i kommentarfeltet. Inspirasjon til neste år. Bortsett fra solsikker, så gror også tomater, mais og gresskar godt her i år.
Gresskar som gjør seg klar til halloween.
Mais og masse masse deilige tomater.
Det er jo moro med selvdyrket, og ekstra moro når det gror så bra 🙂
Når man plutselig får en god ide etter leggetid, og absolutt må stå opp igjen for å skrive litt . Da sitter jeg her da, natt til fredag og må le litt av meg selv når klokka blir 05.30. Plutselig er det tidlig fredag morgen og jeg lurer på hvor de siste timene ble av.
Å skrive er jo min greie, og det er noe jeg gjør om jeg har kjipe dager og gode dager. Jeg blir inspirert av begge deler, og undrer meg mye over egne følelser og tanker. Så det er det noe med å sette ord på dem tankene. Det er så mange ord og bruke og det er ingenting som å skrive, egentlig uten å tenke.
Mange ganger så leser jeg over etterpå og husker ikke halvparten av hva jeg har skrevet. Og det er de beste skrivestundene mine. Når jeg på en måte bare kan tømme hjernen for ord, og skrive akkurat det som faller meg inn der og da.
Ord er jo en fantastisk oppfinnelse. Tenk hvor mye vi kan gjøre med ord. Vi kan forklare hvor glad oss vi er, eller lei oss. Kommunikasjon mellom mennesker, i alle relasjoner, er superviktig, og kjernen for det meste i hvordan forhold vi har til hverandre. Ord kan være skummelt, og spennende, og ord kan gjøre mye med meg. Noen ganger så er det bare små ord som skal til for å gjøre hele dagen bra. Og andre ganger er det lite ord som skal til for å gjøre meg usikker og lei meg.
Har du tenkt over hvor mye misforståelser ord kan forårsake? Og hvor mye måten du uttaler et ord på har å si. Tenk at vi kan beskrive så mye som vi kan. Høst, for eksempel. Ved å lese ordet høst, så ser du kanskje for deg høstfarger, sterke fine farger og kanskje du til og med kjenner den lufta som begynner å bli frisk og kald og lukter sånn som bare høst kan lukte.
Et ord er ikke bare et ord. Ord er også følelser.
Det er et ordtak som heter; ” Munnen renner over av det hjertet er fullt av”…
Tenk på det når munnen kanskje sier noe hjernen ikke er med på;) Kanskje hjertet prøver å gi deg noen ord å tygge på.
Nå lysner det utenfor her hos meg, så da er det bare å sette på kaffen før en tidlig legetime 🙂 Mulig trøtten kommer etterpå. Satser på at elgen er gått hjem før jeg skal gå ut 🙂
God fredag og god helg. Bruk noen gode ord på noen i helga 🙂
» Jeg tar livet av noen hvis barna mine blir homofile »
Dette er bare noen få utdrag av hva innboksen min inneholder om dagen. )
Da var jeg helt fersk i bloggverdenen og hadde nettopp delt min personlige historie om å komme ut av skapet. Resultatet var så mye positivt, men også en del negativt, og til tider skremte det meg skikkelig. Det skremte meg at så mange mennesker kan hate noen de ikke kjenner , fordi de elsker feil person. Det skremte meg at hatet var rettet mot meg.
Fersk ut av skapet, og nesten bare stolt og euforisk og lykkelig.
I utgangspunktet så startet jeg denne bloggen for å være synlig for de som trengte å finne noen når de googlet etter å stå fram i voksen alder. Jeg ville være et synlig bevis på at det kan gå bra. Jeg vet hvor tøft det kan være, og hvor mye tanker vi selv sitter med, og hvor mye frykt vi har. Og jeg begynner å få en anelse om hvor mange av oss det er.
Jeg har fått mange meldinger og historier fra mennesker som har takka for det, og som også har sagt at de har tatt skrittet etter å ha lest bloggen min. Og det varmer så utrolig mye<3
Samtidig så har målet mitt forandra seg litt underveis. Det er ikke bare derfor jeg har bloggen lenger.
Hat meldinger har fortsatt hele veien, og jeg ser at det er utrolig lite kunnskap om homofile fortsatt, og det vil jeg synliggjøre. Jeg vil synliggjøre fordommer og trakassering, for det er det så mye av. Mer enn mange tror. Og hvis det ikke synliggjøres, så vil heller ingen ta tak i det.
( Det var en av de første jeg fikk)
Det forundrer meg jo fortsatt, halvannet år etter, hvor mange som har et behov for å sette seg ned og skrive en melding til meg, kun for å fortelle meg at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke har rett til å hverken å elske eller leve, bibelsitater og dommedagsprofetier… you name it. Jeg blir kalt pervers, ekkel, kvalm, motbydelig og unormal. Noen er redd barna deres skal lese min historie, og bli smittet..
Og det som skremmer meg aller mest av alt det her, er at mange av disse menneskene har barn. De har barnebarn. De har små vesener rundt seg som vokser opp med de holdningene til andre mennesker. Og de barna som sliter med sin egen legning, de vokser opp til å få høre at de ikke er bra nok, de er syke og de er ekle.
Hvis de vokser opp… For hvor mye kan barn og unge takle om de ikke har noen som støtter dem på veien? Om ikke de har noen som tror på dem, og ser de som de er?
Det gjør meg så utrolig sint og kamplysten!! Det her er ingen stor greie, eller det burde ikke være en stor greie og være homofil, lesbisk eller trans i Norge i dag. Men dessverre, det er det. Og det er resultatet av hva hat gjør. Når grupperinger med mennesker får lov til å demonstrere å hatytre seg, nesten helt uten skrupler, så er det her det som skjer. Når “misjonærer” som gjemmer seg bak tro, skremmer unge homofile til å tro de er syke, så er det her hva som skjer.
Derfor er det så viktig at vi synes! Alle vi som aksepterer og heier på kjærligheten og at mennesker skal få være seg selv, og å være stolt av seg selv. Akseptere seg selv. Det er så utrolig viktig !
Jeg lurer jo på om jeg har sovna et sted på veien, og våkna opp i 1940? For verden føles ut som den går bakover….
Men når det er sagt, jeg er fortsatt stolt over hvem jeg er, og det kan ingen ta fra meg.
