Etter en uke med covid, så er det godt å ha heklenål og nytt fint garn. Denne uka ble en jakke ferdig, og jeg er superfornøyd med både garn, farger og resultat. Hekla med bestemorruter og strikka armer.
Jeg er rett og slett veldig dårlig på å være syk, og selv om ork og utmattelse er på topp så er jeg nødt for å ha noe å gjøre. Da er hekletøy godt å ha i sofaen under pleddet. Og da ble det egentlig heklet et pledd til å ha rundt seg i steden.
Jeg er dårlig på å hekle etter oppskrift og finner de fleste ideene i mitt eget hode. Flaks så både passa den og ble ganske så fin syns jeg. En til er på gang nå, så da vil det etter hvert også komme en oppskrift. Denne er hekla i mohair garn og er både myk og god og kløfri.
Charlie er også fornøyd 😉 Spesielt fornøyd med å ha hatt oss i sofaen en uke, men nå ser det ut som at formen sakte men sikkert er på vei tilbake.
Forhåpentligvis er smaken snart tilbake også, så vi kan ta helga med sjokolade og noe god mat som faktisk smaker:P
Høstferien kom til Østlandet med nydelig vær og skitne vinduer;) Vi starta å hangle på lørdag, men kom oss igjennom en dag på Hamar likevel på søndag. fordi vi har vært så heldig å få vært med på å lage et spill gjennom Escape City Game med to av guttene våre. Nå var det klart for lansering, så selvfølgelig måtte vi være med på generalprøve. Syk eller ikke. Hen som oppfant paracet, burde forresten hatt gullmedalje;)
Spillet, som nå er ute, er et spill som tar deg gjennom en morsom tidsreise på Hamar- med start på Domkirkeodden.
Spillet går ut på å komme seg tilbake til nåtiden ved hjelp av spørsmål underveis. For hvert riktig spørsmål vil du få en bokstav som til slutt skal være kodeordet du trenger. Et morsomt spill som passer alle aldersgrupper og det har vært så morsomt å få være med på å lage dette.
Vi var utrolig heldig med været og det var en fin rute å gå. Generalprøva gikk strålende, og lanseringa gikk som planlagt på mandag.
Spillet er pr nå ute i Gamlebyen i Fredrikstad og på Hamar, og passer for alle. Om det er familietur, teambuilding eller noe å drive med mens du er turist. Du kan lese mer om det her.. på Ecapecitygame.
Når vi kom hjem, så sank formen enda ett hakk og på kvelden testa vi positivt på Covid.
Og i skrivende stund er vi fortsatt sofaliggende, febersyke, uten smak og ork, men superfornøyd med å ha klart generalprøva før sofaen ble et must !
Så befinner du deg i Fredrikstad eller på Hamar i høstferien, så prøv gjerne spillet 🙂 Sånn helt objektivt asså, så er det et helt fantastisk spill 🙂 Kos dere, og gi gjerne tilbakemelding om du prøver det.
Og er du en av alle oss som ligger flekt på sofaen nå, så god bedring:)
Nå sitter vi hjemme igjen, det regner og høsten er i anmarsj for fullt. Hver årstid har sin sjarm syns jeg, og jeg er vel egentlig i overkant glad i høsten. Vi har nettopp kommet hjem fra en nydelig tur til Gaustadtoppen og når jeg ser ut nå så skjønner jeg hvor ekstremt heldig vi var med været.
De lokale mente det var once in a lifetime vær opplevelse, og det føltes også sånn.
Tre hunder, unger og oss begynte å gå mot toppen fra Stavsro. Og den magiske utsikten slo oss fra første sekund. Det gikk fint å gå lenge, og det ble mange stopp underveis så kamera gikk varmt.
Mye stein oppover så hundene hadde gode potesookker på, og underveis ble det bada i bekk og det som kunne bades i 😉 Superflinke hunder og unger i det varmeste høstværet. Vi kom et godt stykke på vei, men etter hvert måtte vi kaste inn årene med Charlie. For bratt, for mye stein og altfor varmt så det var ikke forsvarlig for han å fortsette den siste biten. Da snudde noen av oss og fikk en like fin opplevelse på vei ned.
Sistemann var så liten at han fikk sitte i en sekk, så de gikk helt til toppen. De små potene satt seg fast mellom steinene så her var det absolutt best å sitte trygt oppe i sekken.
Vi som snudde og gikk ned tok turen til gaustadbanen og møtte resten på toppen. Etter bittelitt klaus hos ho meg, og en anelse panikk inni fjellet så gikk vi ut til å nyte den flotteste utsikten. Til og med Charlie og Enya klarte seg bedre enn mamma inni banen:P Men opp kom vi !
Helt fantastisk tur med fantastisk reisefølge <3
Norge er helt sjukt vakkert, og på en dag som dette så kunne vi egentlig se helt hjem til Fredrikstad.
Turen anbefales på det sterkeste, selv om den siste biten kan være litt drøy for hunder. Men da er banen et godt alternativ.
Familien min er det aller beste i hele verden <3 Og i helga skal vi nesten alle sammen på hyttetur på fjellet. Vi skal pakke bilen full av bikkjer og unger, turtøy og god mat og vi gleder oss enormt mye.
Det å ta en pause fra hverdagen er innmari godt. Og vi har ikke vært noe sted siden mamma døde.
Vi kjøpte oss en liten båt tidlig i sommer og det har vært stedet vi har pusta. Vi var senest ute i går, med helt nydelig vær. Høsten er bare vakker.. og hvertfall på sånne dager.
Tror egentlig den båten har vært redningen for psyken min i sommer. Rart med sjø og bølgeskvulp og fred og ro.
En liten søt båt som samboer også har lært seg å mekke på i sommer, og det har blitt utrolig mange fine turer og vi satser på noen til før vinteren slår til.
Imens skal vi nyte helga på fjellet, med de aller beste jeg vet i hele verden.
De uskrevne normer og regler. De normene vi har blitt opplært med.. Det forundrer meg at vi har så mange innebygde normer og “regler” på hva vi kan si og ikke si. Og jeg tror det er lurt å være norm kritisk. Og å våge å ta de tøffe samtalene, de tøffe klagene. For hvis noen skal få forandret noe, så er det viktig å synliggjøre.
Saken om mamma, og hvordan hun opplevde helsevesenet satt langt inne for meg å fortelle, nettopp fordi jeg føler jeg bryter en taushetsplikt som helsevesen. Enda her er jeg pårørende, ikke helsepersonell. Men normen om å ikke klage, den sitter i meg. Om å ikke vite bedre, ikke tro man er noe.. Det er kanskje janteloven som innhenter meg litt .. Jeg har ingen autoritetsfrykt, aldri hatt, men likevel så er det vanskelig å forklare vår opplevelse når de som har utdannelse til å forstå bedre, ikke gjør det. Når de som har behandlet mamma, bare ser henne som et papir, og ikke et menneske.
Jeg vet at de vil forsvare dette så godt de kan, men det hjelper ingen. Det hjelper ingen at de vil bortforklare og synse og mene om hva de syns er riktig, når opplevelsen mamma satt med- var som den var. Men forhåpentligvis så hjelper det å synliggjøre.
Å klage på et helsevesen jeg selv har vært en del av i mange år, det er vanskelig.
Det å ytre hva jeg har opplevd sammen med mamma den tiden hun var syk, og spesielt de siste månedene av livet hennes, det er skummelt- samtidig som jeg syns det er så ekstremt viktig å få fram. Jeg vet at mamma hadde skrevet om dette selv, om hun hadde vært i live, hun delte mye offentlig og var opptatt av å gjøre en endring, en forskjell. Hun var opptatt av at ingen andre skulle oppleve det samme.
Og det mener jeg også. Ingen skal måtte oppleve på sykehus, det å være utrygg. Og helsepersonell som ikke følger loven, MÅ få beskjed om det. Når vi merker noe er ugreit og feil, så må vi si fra.
I dag er det fire måneder siden mamma døde. Det er rart på alle måter, og savnet er helt ubeskrivelig. Mamma var en jeg snakket med hver dag, ofte flere ganger om dagen. Det er rart og skulle venne seg til livet uten ho, og jeg har ikke helt klart det enda. Det føles som hun når som helst skal ringe eller komme innom. Fire måneder føles som i går… En hel sommer har gått uten at jeg helt forstår åssen vi har klart det. Jeg løper litt fra savnet, holder meg opptatt, men det innhenter meg stadig. Det er ensomt å miste en nær.. Og det er vondt å tenke på at hennes siste uker kunne vært helt annerledes om hun hadde hatt kompetent helsepersonell rundt seg.
Mamma delte mye offentlig, og jeg vet hun ville sagt noe om dette. Hun var så opptatt av at ingen skulle oppleve det samme som hun gjorde, men jeg har ikke vært klar for det. Ikke før nå.
Jeg er klar til å si noe nå, om mammas opplevelse av helsevesenet. Det har vi ikke snakket med mange om, men vi har sendt en omfattende klage til Statsforvalter som vi begynte på mens mamma var i livet, etter hennes ønske. For hun ønsket ikke at noen skulle oppleve det samme.
Det var ikke sykdommen som tok fra mamma håpet, det var helsepersonell. Det var helsepersonell som tok fra henne tryggheten , viste lite kunnskap og en elendig kommunikasjon. Mamma var 63 ! år. Hun var alltid godtroende, trodde det beste om alle, og stolte på at helsevesenet viste hva de gjorde. Hun gikk inn i sykdomsforløpet med stort håp, og en stor tro på at helsepersonell kunne kommunisere og kunne skape trygghet. Men hun døde ikke i den samme troa.
Vi har opplevd sykepleiere med videreutdanning i palliasjon som snakker rundt grøten og ikke en gang tør å bruke ordet død. Vi har opplevd mange kommunikasjonsfeil, hvor mamma alltid ringte oss og spurte hva de mente. Til grove medisinske feil. Hun ringte oss for at hun ikke våget å sove siden noen ga henne smertestillende mens hun sov, uten hennes samtykke.
Hun skrev under på HLR minus uten at hun viste hva det betydde, hun levde i mange uker med en peg sonde med knekk på, uten at noen ville sjekke den. Hun fikk dødsdom på en tilfeldig visitt uten noen andre tilstede. Hun fikk 0,5 morfin istedenfor 5 , fordi ingen på avdelingen kunne den nye smertepumpa. Hun hadde ekstreme smerter, og fikk beskjed om at det må du regne med så langt kommen kreft som du har. Hun kastet opp avføring i ukesvis, og det er en liten del av den upynta sannheten.
Det her er en brøkdel… en bitteliten brøkdel av en helt horribel opplevelse av sykehuset og behandlere der. Det er vondt å innrømme at det var en lege som arbeider privat som måtte til for å se henne, og som så at hun var feilbehandlet og mangelfullt behandlet. Det er vondt å tenke på at det private overgår det offentlige så mye, i ren medmenneskelighet og kompetanse. Og jeg lurer på… hvordan hadde hennes siste uker vært i privat helsesektor isteden for i det offentlige? For det offentlige helsetilbudet feila, det feila stort og fikk enorme følger for mamma og for oss som sitter igjen.
Det her skriver jeg ikke for å skremme noen. Og ikke for å svartmale hele det offentlige helsetilbudet, for mange er bra. Vi har opplevd mange bra behandlere, men de kommer til kort i et tilbud som mangler kommunikasjon, tid, nok pleiere, og ikke minst- nok omsorg og omtanke.
Håpet er det viktigste vi har, og håp betyr ikke alltid at ting skal ende bra. Men håpet om en trygg og forsvarlig behandling, er et håp som ble tatt fra mamma. Og det er den groveste svikten her. Mamma lagde en egen liste over hvilke leger hun stolte på, og hvem hun ikke kunne snakke med. Hun skrev mye i bøkene sine, og mye handler om hvor utrygg helsepersonell gjorde henne. Hun var fullstendig klar og orientert helt til det siste, og snakket ofte om sykepleiere som snakket over henne som at hun ikke var tilstede… Tenk på det om du er helsepersonell.. Håpet er så utrolig viktig, og man er i livet helt til man ikke er det lenger. HVER dag teller.
(armbånd som jeg fikk av mamma)
Er du pårørende til noen som er alvorlig syk, så vær på. Våg å still spørsmål, våg å være tilstede og våg å si fra når noe føles feil.
Det å sitte igjen uten mamma, og vite hvor utrygg hun var de siste ukene hun levde.. det er det vondeste…
Vi kommer til å gjøre alt vi kan for at rutiner skal forandres, og for at tryggheten til alvorlig syke skal bli bedre. Det var mammas ønske, og det skal vi videreformidle.
De av oss som er skeive, vet hvor mye trygghet en regnbuemarkør gir. Om vi kommer inn et ukjent sted og ser et flagg, pin eller noe som markerer mangfold, så gir det oss trygghet. Det gir en rolig trygghet. Det viser holdninger uten ord, og uten at noen fysisk må si; jeg aksepterer deg.
Om foreldre hjemme viser sine holdninger, så kan ditt barn som lurer på sin legning eller kjønnsidentitet- kanskje våge å snakke med deg om det.
Om en alvorlig syk pasient møter helsevesenet med et flagg , så kanskje den pasienten forteller deg som ansatt om seg selv istedenfor å gå inn i skapet igjen.
Forskning viser at mange lever skjult som skeiv fortsatt. Eldre går inn i skapet igjen i møte med helsevesenet vårt.
Fagbladet har i dag ett innlegg om at Lyngdal kommune nekter sine ansatte regnbueflagg på kontoret, og kommentarfeltet der startet raskt. Det startet med å sammenligne nazisymboler med mangfoldssymbolet. I fagbladet, hvor de som leser stort sett er folk som jobber med folk. Som skal skape tillit og ikke minst være en trygg person.
Kommunale ansatte er mennesker som jobber på helsestasjon, med psykisk helsehjelp, sykehjem og institusjoner m.m Et sted hvor holdninger og verdier er svært viktig for å skape tillit og for at de som trenger hjelp, skal komme, og ikke minst komme igjen.
I 2020 gjorde SINTEF en undersøkelse om hvordan det er å være ung og skeiv i Norge i dag, og mange svarte at de er redde og bekymret for å være åpne om seg selv. Det viser at de er redd for stigma og det å være annerledes.
Et regnbueflagg på disken eller på kontoret kan gi trygghet, og en følelse av fellesskap. En følelse av å være trygg, og sammen med noen du kan snakke med.
Vi opplever godt voksne mennesker som gruer seg til sitt møte med helsevesenet, og vi opplever unge som ikke forstår hvor de skal få hjelp av noen som gir både trygghet og kompetanse.
Mens forskning viser høy selvmordsstatistikk , dårlige levekår og mer hatkriminalitet for de av oss som er skeive, så vil kommuner slutte å vise at byen er for alle. For mangfold og for trygghet.
Fra et skeivt perspektiv så er det både latterlig, skummelt, falskt, og jævla ironisk at på kommunale kontorer kan fortsatt ha bilder av familie, ektefelle, barn og bikkjer….. Hva hvis Datter er født sønn? Hva hvis ektefelle har på seg regnbue-jakke??? For en tåpelig vei cishet går mot. Det er sinnsykt at maktpersoner som er cishet skal MAKTE over de av oss som er skeive. Det har alltid vært slik. Historisk sett. Både for slaveri, etnisitet, hudfarge, religion og kvinnehat. Alt har måtte kjempes for og mot Hvit cishet mann som bestemmer over alle oss andre.
Tenk at mørkeste natta plutselig kan bli så lys og fin og full av farger. Vi er jo ikke akkurat bortskjemt med nordlys her nede i Østfold, men jeg har alltid hatt en drøm om å se det. Og plutselig så ser vi det.. og til og med to netter på rad. Vi kjørte oss en runde først for å komme til helt mørke steder, men det aller fineste og sterkeste fant vi over vår egen hage <3
Kult å tenke på alle mytene knyttet til nordlys. Fra død til livet, fra frykt til forundring. Før så var det en myte at man ikke skulle hviske, synge eller lokke til seg nordlyset på noe vis. Du skulle være stille under så ikke nordlyset fant deg. Andre mente nordlyset kunne helbrede sykdommer og at det bare gjorde godt.
Jeg henger meg på den siste, for så vakkert skue kan umulig gjøre noe annet enn godt;) I allefall helt nydelig for øya:)
Innimellom så kommer det meldinger fra noen som har lest bloggen min, og som har googla seg frem til å finne noen trygge likepersoner, som man kan kjenne seg igjen i. Og det varmer <3
Det er både fra unge voksne og voksne, og felles er søken etter noe / noen å føle tilhørighet til og med.
For det å være en minoritet, kan skape mye frykt og mye tanker som gir et stress å leve med. Det å ikke føle at man kan være seg selv, og hele tiden skjule en vesentlig del av livet, kan være vanskelig for mange. Og ofte er kanskje frykten aller størst i eget hode. Bekymringen for hva andre vil si, og frykten og kanskje også til og med forventningen om at de andre skal reagere negativt og ikke forstå.
Sosiale medier og nyhetssaker er ofte med negativ omtale av de av oss som er skeive. I form av debatt om flagg og pride, hva unger skal lære i skolen, og ofte med kommentarfelt som kan skremme hvem som helst inn i skapet igjen. Og i dag i 2024, så blir mange skremt inn i skapet igjen. På grunn av fordommer, angrep og også i møte med helsevesenet.
Jeg kjenner meg så godt igjen. Det å google og lete etter noen jeg kjente meg igjen i, ble nesten hver dag. Hvert ledige sekund jeg hadde for meg selv, så googlet jeg.
hvordan stå fram i voksen alder
lesbisk med barn
Hvordan fortelle de rundt meg at jeg er skeiv..
Internett ble flittig brukt, og det var vanskelig å finne noen å støtte meg til. Det føltes enormt ensomt, og jeg var alene med tankene mine. Og selvfølgelig var det ikke lett for andre i min omkrets å vite. De har jo ikke tilgang til mine tanker om jeg ikke deler dem. Og etter å ha levd et heteronormativt liv i 35 år, så følte jeg at nok en gang så ville jeg gi de rundt meg pusteproblemer og jeg trodde det ville være vanskelig for dem å takle. Jeg var redd for ungene mine, familien min og venner. Ville noe se meg annerledes, selv om jeg var helt den samme som jeg alltid hadde vært? Jeg hadde bare jobba hardt for å skjule en vesentlig del av meg selv.
Det er vanskelig for mange å være en minoritet. Det kan være vanskelig at andre ser deg som annerledes når du bare føler deg som deg selv.
Så hva kan vi gjøre for å lette den byrden hos andre? Hva kan vi gjøre for at det skal være lettere for de av oss som er skeive og ha tillit nok til å fortelle om seg selv?
Det som gjør oss trygge, og erfarer at også gjør andre trygge- det er så lite som en regnbuemarkør av noe slag. Et regnbuearmbånd, en pin, et flagg eller lignende. Da viser du dine holdninger og verdier uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Det at du forteller noen at du aksepterer dem, gir også en følelse av annerledeshet. Men å kunne vise det med handling istedenfor ord, kan gi god effekt.
Da viser du at du er en trygg person, som andre kan ha tillit til og kunne snakke med. Jeg går ikke med regnbuearmbånd for å vise at jeg er skeiv, men for å vise hvilke verdier og holdninger jeg har- og for å gjøre andre trygge.
Nå må flere leger komme på banen. Leger , psykologer, psykiatere.. Kom igjen og stå opp for noen av de mest sårbare i mangfoldet vårt. Nå må dere våge å ta grep selv om det for mange er en upopulær mening dere har. for i dag er det plutselig blitt upopulært å ta vare på hverandre. Det er upopulært å støtte mennesker i å være seg selv. Gjemmer det bak at de ikke vil kalles politisk og at de kan ikke behandle transpersoner, for noen vil jo angre. Javel! Hva med alle de som tar livet sitt da? Hva med å forebygge det? Selvfølgelig skal alle ha rett på lik behandling, men vi er langt i fra der i dag. Så lenge du ikke har midler til å betale privat helsetjeneste, så er det ikke et snev av lik behandling.
I dag er det klart at Espen Esther mister autorisasjonen sin som lege. Og det skremmer vannet av meg! En lege har hindret mange selvmord, og hva skjer nå??
Kommentarfeltet under saken er så hinsides at jeg blir helt kvalm. Til og med lesbiske aktivister som gir faen i at transpersoner og ikke-binære har en høy selvmordsrisiko. De sitter der fornøyde med rettighetene sine og glemmer at de har dem blant annet på grunn av noen som startet Stonewall opprøret. Nettopp- dine rettigheter har du på grunn av noen ekstremt tøffe sto opp for deg. På grunn av blant annet transpersoner som våget, så har du dine rettigheter.
Vi opplever psykiatere som blir fornærma over å bli kalt hen, som mener alle skeive har diagnoser. Og hvorfor tror dere det er sånn? Hvordan er det å leve med et konstant stress for hvordan omverdenen vil se på deg om du er deg selv. Hvordan er det å få en konstant påminnelse om at den du er, det er annerledes fra alle andre.
Hva skjer med Norge? Hvor kommer alt hatet fra, og alt det guffet som folk sprer ut i kommentarfelt? Alle ordene som blir ropt og trusler som kommer. Jeg fatter det ikke.
Jeg fatter ikke hvorfor ikke hele Norge brøler i sinne over behandlingen av skeive!! Det er så jævla urettferdig !!
