Noen ganger, eller veldig ofte om dagen, så kjennes dørterskelen ekstra høy å komme over. Da er det egentlig en stor fordel å ha hunder, og noen som må ut okke som hva jeg tenker og orker.
Og aldri har jeg opplevd at å komme seg ut gjør noe verre. Det er bare litt lang vei til døra innimellom.
Høsten er den fineste årstiden, høst og vår egentlig. På våren så våkner alt til liv, det blir grønnere og livet våkner litt også. På høsten så er det litt tid for å gå i dvale. med deilige inne-kvelder og det å leve litt saktere er fint. Og ute 🙂 Ingenting er finere enn en fantastisk høstdag i sol.
Jeg var 17 år da jeg fikk mitt første barn, mamma var 17 når jeg ble født. I dag er det 17 oktober, og det er 17 mnd siden mamma døde på 17 mai.
Og jeg tror det har tatt nesten like lang tid for at jeg skal skjønne hva som har skjedd.
I følge artikler på nett så varer sorg i 3-9 mnd. Det har jeg googla, for noen ganger har jeg lurt på når det skal bli bedre, og jeg skulle så gjerne hatt en klar oppskrift. Men nå har jeg innsett at sorg er så forskjellig fra menneske til menneske, det er ingen oppskrift på sorg. For min del har dette året vært verre enn det første året.
Mamma døde av eggstokk kreft, bare 63 år gammel. Hun døde brutalt, med mye smerter, og uten at helsevesenet hørte henne den siste tiden. Det er en traumatisk tid jeg tenker mye på. Jeg skulle så gjerne orka å ta tak i det, sånn ordentlig, for det hadde ho ønska. Mamma hadde ønska at ingen andre skal oppleve den samme utryggheten hun gjorde på livets siste dager. Hun sa det også, flere ganger.
Kanskje jeg klarer det snart, jeg vet ikke.
Mamma var flink til å si i fra for andre, da var det ingen “kjære mor”. Hun slo i bordet og var den første til å stå opp for urettferdighet. Men hun hadde fortsatt en naivitet, og en tro på mennesker helt til det var helsevesenet som påførte henne ( og oss) traumer de siste mnd av livet hennes. De som skulle være hennes trygghet.
Det er så mye horribelt som skjedde at jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men kanskje en dag. Mulig det kan hjelpe både meg og andre.
Imens øver jeg meg på å starte skrivingen igjen, fordi jeg vet det er bra for meg. Jeg vet det er bra å dele, og jeg vet at flere kan kjenne seg igjen. Jeg heier på å dele tanker og følelser, men noen ganger er det litt vel vanskelig å få det ut..
Nå er det helg, og vi skal nyte høsten som er på utsiden av døren. For penere enn det her blir det ikke <3
Det har vært rolig på meg lenge. Jeg har mange ganger begynt å skrive her inne, men så har jeg ikke vært klar, så bokstavene har blitt fjernet en etter en igjen. Å skrive har alltid vært min terapi, min måte å få ut følelser jeg ellers ikke er så flink til å sette ord på.
Men det siste året har vært brutalt. Og litt mer enn jeg har klart å sette ord på. Men det som skjer når man ikke setter ord på ting, er at det vokser seg enormt på innsiden og til slutt presser seg fram. Enten i form av utmattelse, fysiske smerter, virus eller noe annet. Jeg tror jeg kan huke av de fleste der nå.
For halvannet år siden så mistet jeg mamma. I en alder av 63 så døde hun av eggstokk kreft med spredning. Det var en opplevelse med en brutal sykdom, og til tider et brutalt helsevesen. Et helsevesen hvor vi opplevde dårlig kommunikasjon, feilbehandling og en enorm utrygghet. Det er vondt og vanskelig å tenke på i ettertid. I år, nesten akkurat 1 år etter, så døde mormor. På et blunk ble jeg den eldste jenta i familien, og det er rart å tenke på. Det er rart å ikke ha de menneskene her som uforbeholdent har kastet seg rundt når det har vært noe. Som jeg har snakket med hver eneste dag, opptil flere ganger om dagen.
Jeg har løpt litt hele livet egentlig, og er kanskje best på å være i alarmberedskap- og i noe som skjer. Hvor jeg kan være praktisk, løsningsorientert og konsentrere meg om andre enn meg selv. Under sykdomsperioden så ble det enkelt, da hadde jeg hele tiden en oppgave. Gjennom begravelsen så gikk det bra, men så kom tomheten, og den bisarre virkeligheten som ble snudd på hue. Ikke skulle jeg våkne å ringe for å høre hva jeg kunne gjøre i dag. Ingen oppgaver, bare tomhet. Og den tomheten er her enda.
Det som blir en pauseknapp av livet for mennesker i sorg, er bare livet som går videre for alle andre. Til tider så føltes det som alle kjørte karusell mens jeg sto på siden og så på, ute av stand til å skjønne hva jeg skulle gjøre for å delta igjen.
Jeg skal prøve å skrive litt igjen, prøve å sette ord på livet- og jeg vet jo det er mange som vil kjenne seg igjen. Ingen av oss vil gå gjennom livet uten å miste mennesker man er glad i, og som utgjør mesteparten av livet man kjenner.
Jeg starta bloggen i utgangspunktet fordi jeg googlet og googlet etter noen å kjenne meg igjen i, når jeg sto fram som skeiv. Og fordi jeg gjorde det, så sitter jeg nå med en bok foran meg. En bok skrevet av Tone Vik, som jeg skal bruke høstferien til å lese meg rolig gjennom. Jeg skal ta med meg Tone metoden, hvor hun blant annet skriver; ” Bruk fem minutter hver kveld til å notere kort om hva som skjedde i livet ditt i dag, stort eller lite. Ikke glem å notere hva du er takknemlig for”.
Når boken er ferdig lest, så skal gi dere en oppdatering:)
Ellers tar jeg en dag om gangen, noen ganger en time om gangen og øver på å være her og nå.
Håper dere alle har en vidunderlig høstferie <3
Da var det gjort, det første innlegget på lenge- og jeg velger å trykke publiser:)
Dette armbåndet fikk jeg av mamma, to måneder før hun døde. Og det minner meg stadig om at hver dag teller. Uansett hvor mye det er å tenke på, hvor mye som skjer i verden og hvor dårlig dagen kanskje starter- så teller hver eneste dag. Hver dag er en del av livet.
For mitt liv er det bare jeg som kan gripe. Ingen andre kan gripe øyeblikkene for meg. Jeg kan gripe dem sammen med folk, og det gjør jeg- hver dag. Mine folk. Øyeblikk som hjernen tar en screenshot av hele tiden. Jeg er heldig, og har mange bra folk i livet mitt.
Solen skinner også i dag 🙂 Det hjelper både på nattevaktshelg og at verden er skummel på alle måter.
Glutenfrie lavkarbo rundstykker
I dag bakte vi enda en runde med rundstykker, for jeg var nok litt optimistisk på hvor lenge de ville vare:P Ikke helt inne i den porsjonstellinga enda, men det kommer seg. Og at dem blir spist er jo bare positivt:) Det tyder på god bakst. Et tips er siden som heter omhelse. Her har jeg finnet mye bra de siste to ukene. Og tar gjerne imot tips på andre sider også. Vi spiser dette på grunn av sykdom i heimen, men resten av oss merker jo også de bra effektene av et sånn kosthold. Ikke minst hvor lenge vi holder oss mette 🙂 Så sammen med vår og sol, så tror jeg foreløpig at lavkarbo gjør noe med både hode og kropp 🙂
For ikke å gå lei så må vi prøve oss på flere muligheter, så denne uka lagde vi opp to forskjellige rundstykker og frøs ned. Lett tilgjengelig hele uka. Bare å varme litt i ovnen så smaker de som ferske.
Denne her var vel den enkleste hittil, med færrest ingredienser.
Glutenfrie havregryn
Havregryn er stort sett den eneste kornsorten vi har brukt til nå, og fungerer både til kjøleskapsgrøt og til bakst. I denne oppskriften som er Berit Nordstrand sin. Her er det altså et stort beger med cottage cheese, havregryn, en klype salt og bakepulver. Voila !
Vi har prøvd oss på mange gode middager de siste ukene, og ungdommene har likt det meste. I dag prøvde vi oss på noe nytt, nemlig lavkarbo-kebab. Kebab er noe alle er glad i her, så dette var vi spent på. Oppskriften finner du på omhelse.no.
Vi har lært oss at det aller viktigste er å ha mange ulike ingredienser i hus og dermed er det lett å lage middager vi ikke er så vant med.
Lavkarbo dressing
Det første vi gjorde var å lage dressingen siden den skal stå en halvtime i kjøleskapet for at smaken skal bli best mulig- og jeg må bare si det. Det her er den BESTE dressingen vi har smakt noen gang. Uavhengig av lavkarbo. Enkel å lage, eneste vi tilsatte som ikke er i oppskriften var en klype chilipulver- for å få den litt sterkere. Altså 10 / 10.
Her brukte vi samme lefsene vi lagde til indisk her om dagen, og jeg fikk streng beskjed fra ungene om å lage litt mer i dag enn sist gang.
Det betyr jo bare at lefsene falt i smak. Pannebrød heter det vel egentlig, og de stekes i stekepannen.
Eneste vi ikke hadde på oppskriften var havrefiber, men det går veldig fint uten.
Etter deigen er laget så skal den stå i 10 min så fibrene trekker seg godt inn. Så lager vi fire deler, og trykker dem godt ut. Så flate som mulig da de heves godt i panna.
Pannebrøda stekes noen minutter på begge sider, og vi lar dem hvile på rist til de skal spises.
Perfekte som nan brød og nå også som pitabrød!
Lavkarbokebab med pannebrød var alt i alt en veldig vellykket middag. Og dressingen? Den beste !
Hestehov reiser seg og gløder, og hele kroppen responderer. Lysere dager og sola som varmer gir enorme effekter, og kanskje det hjelper litt med lavkarbo også? Jeg kjenner det går mot en ny tid med båtturer, og sene kvelder på verandaen.
Thyra, vår Maine Coone, koser seg ute både dag og natt, og Charlie (labrador) og Enya ( cocker spaniel) bor på sitt beste sted med skogen som nærmeste nabo.
Mammaene har det ikke så verst dem heller;)
Våryr
Det norske akademis ordbok definerer våryr som «oppspilt på grunn av våren». Og forklarer at det kan føles som en forelskelse. Det må jo bare stemme. Man våkner litt til liv, og kanskje vi våkner litt ekstra nå på grunn av et tøft år vi har bak oss. Det å miste noen vil alltid være med oss, og det nærmer seg 1 år siden vi mistet mamma. Men vi lever videre, vi nyter dagene og vi har hjertet med oss hele tiden <3
For er det noe man lærer med årene, og med verdens galskap- så er det vel det å leve hver dag, gripe hver dag og ta vare på alle de bittesmå øyeblikkene som egentlig er veldig store.
Vi går inn i vår lavkarbo uke nummer to, og første uken har gått med til mye prøving og feiling. Vi fant en oppskrift på rundstykker som var en stor høydare så i dag har jeg laget dobbel porsjon og fryst ned. Enkle og varme og dem er virkelig kjempegode og metter lenge.
Oppskriften på rundstykkene fant vi på omhelse.no, og kan leses her.
Funker bra til både frokost og lunch, alene eller til ostesmørbrød.
Det jeg liker med den baksten her er at det er fort gjort, så lenge ingrediensene er i hus. To bakeboller, en til vått og en til tørt. Ikke heving eller knaing. Disse rundstykkene er både glutenfrie og lavkarbo.
Jeg kjører cottage cheese, egg og smør i stavmikseren for å få en jevn røre. Så blander jeg i det tørre og lar det stå i ti minutter så alt trekkes godt inn. Når jeg ruller dem så tar jeg vann på henda. Deigen er og skal være klissete.
Bedre form
Jeg har innbilt meg lenge at jeg ikke liker cottage cheese, men jeg tar det lett tilbake.
Min egen form har steget på en uke, og jeg er mindre oppblåst enn jeg kan være til vanlig. Humøret er lettere, men det kan jo komme av at jeg faktisk finner oppskrifter og mat som er enkle og lage og gode.
Prøv du også 🙂 Lavkarbo glutenfrie rundstykker som er kjempegode.
I huset vårt har et av mine barn vært plaget i fire år med sykdom. Han sliter med magesmerter, kvalme, magekramper, hodepine, utmattelse, og utallige dobesøk. Dette skjedde etter en hard mageinfeksjon i 2020. Etter det har han vært enormt mye plaget, og nå er det endelig svar å få. Gjennom dette forløpet har de aller fleste leger fokusert mest på det mentale. Prøve noen dietter, irritabel tarm og det å tenke seg frisk. Han har blitt gitt movicol på movicol uten effekt. Han har blitt anbefalt psykolog og prøvd. Magesmertene har vedvart og til tider økt. Etter en time med fysisk aktivitet så har han til tider fått feber og vært utmattet i lange tider etterpå.
Gjennom mange søk på google, så tok de til slutt utvidede prøver, som viste forhøyet bilirubin. Da googlet jeg masse igjen, og snakket med fagfolk jeg kjenner. Og jeg fant noe som heter Gilberts syndrom. Mange som har det finner det ut tilfeldig uten symptomer, og det norske helsevesenet mener det er såpass få som har symptomer at det glemmes litt. Testen ble tatt, og han har Gilberts syndrom. Det kan leses mer om her.
Han er fortsatt under utredning for å sjekke eventuelle andre mulige tilstander, men vi har fått et svar.
Og det henger så på grep når han så mange ganger har vært slått ut en uke etter trening.
Så nå må vi fokusere på behandling. De som har Gilberts syndrom skal ikke ha et kalorifattig kosthold, men mange kan reagere på karbohydrater. Sørge for å være godt hydrert og spise hyppige måltider. Så kommer fysisk anstrengelse og det andre. Derfor har vi nå startet et lavkarbo kosthold, og etter en uke så merker han allerede store forbedringer. I løpet av denne uken som har gått siden vi fikk beskjed om Gilberts syndrom så har vi hørt om flere med samme syndrom og samme plager uten at det blir tatt på alvor i helse. Derfor tenker jeg at jeg skal skrive litt om det her, samt maten vi nå lager og hvilke effekter det gir.
Så nå er det handlet inn for lavkarbo en uke til , og i dag skal det bakes. Jeg kommer til å legge ut hva jeg lager, og håper det er litt til inspirasjon til andre som kanskje trenger det samme. Og har du noen tips å dele med meg, så setter jeg utrolig stor pris på melding:)
8 mnd etter at mamma døde så er hennes skrift for alltid på armen min. Dette sitatet fant jeg i hennes bok bare noen dager etter hun døde, og bestemte meg allerede da for at dette skulle tatoveres. Som en tro kopi av hennes skrift.
Sorg er noe som tar tid, og jeg tror det er enkelte ting som vi være sårt hele livet. Det er ikke alt man kommer over, men kanskje mer lærer seg å leve med. Det er fortsatt en dag om gangen, og det vil det nok være lenge. Samtidig så er det den ene dagen, akkurat nå, som er livet <3
