Jeg undrer meg over mye, og i dag så lurer jeg på situasjonen med helsearbeidere i Norge. På mangelen av helsearbeidere.
Mine tanker er at i et rikt land som Norge, så burde vi ikke hatt mangel på smittevernutstyr, eller helsearbeidere. Vi burde kunne hatt et lager. For at det kom en epidemi ( Pandemi) bør vel ikke komme som noe stort sjokk det heller? Det skal ikke være nødvendig at man i et land som Norge, må gå med smitteutstyr i fire timer om gangen fordi det skal spares.
Vi burde øka lønn til helsearbeidere på et tidspunkt hvor man så at det er mange som ikke orker å jobbe i det yrket, og som finner seg andre jobber etter endt utdanning. Nå er det mangel på utstyr , og det er mangel på folk. Og helsevesenet som et yrke, har mistet statusen sin for lenge siden. Det er ikke lenger attraktivt å bli sykepleier. Og mange snur etter endt utdanning, og kommer seg vekk fra helse, nesten før de har startet. Måtte det en så stor krise til for at vi skal skjønne hvor mye vi trenger de, hver og en?
Hvor mange ønsker seg vekk nå etter den krisen her?
Sykepleiere/ hjelpepleiere i karantene, blir beordret til å komme på jobb selv om de har vært i en aktiv smittesituasjon. Smitta sprer seg på sykehjem i Norge, som ild i tørt gress. Ikke her nede hos oss ( enda), men det er vel dessverre bare et spørsmål om tid. Sykepleiere, som egentlig er i karantene, har jobbet 60 timers uker, og endt opp med full isolasjon fordi smitten nådde de også. Som helsepersonell nå så har man ingen ting å stille opp med, og det de får til takk, er en klapp… og kanskje Covid-19.
Det skremmer meg at flere mener beredskapen i Norge er mer enn bra nok. Og de som sier det i media, har de grunnlag for å si det ? Hadde vi hatt en bra nok beredskap så hadde vi vel ikke manglet helsepersonell og utstyr allerede nå? Vi hadde vel ikke behøvd å beordre mennesker i karantene , på jobb, for så å spre smitten enda mer? Eller handler det om dårlig lederskap? Og dårlig kommunikasjon?
Det finner vi vel mest sannsynlig ikke ut av før denne situasjonen er avklart og skal evalueres.
Og da håper jeg vi er bedre rustet til neste epidemi, med nok utstyr og nok folk….
Jeg meldte meg inn i gruppa på Facebook som heter ” Mitt barn skal ikke være prøvekanin for Covid-19″, men i går meldte jeg meg ut. Jeg er, som mange andre, usikker, og ville få flere synspunkter og høre hva andre velger å gjøre. Men….
Skremselspropaganda hjelper ingen. Det er ingenting annet enn skremsel fra ende til annen hvor det blir sagt at barna våre sendes i krig. Det blir sagt at ingen bryr seg om det kjæreste vi har, og vil ha de som prøvekaniner. Det blir for voldsomt for meg.
Folk får huden full av kjeft fordi de sier at de vurderer å sende ungen på skole og i barnehage, og motsatt, og blir anklaget for å være en dårlig mor. Skjerp dere! Hvis vi alle mister tilitten til landet vårt og hverandre, hvordan vil det gå da ?? Det er sagt at de som har familie i risikogrupper kan holde barna hjemme, så den saken er jo klar. Det handler om å beskytte de mest sårbare i samfunnet fortsatt. Og i denne situasjonen, som er ny for alle, så må vi respektere at vi reagerer ulikt og har ulike forutsetninger for hva som velges.
Det er lov å tenke sjøl! Det er lov å finne ut hva som er best for din familie, uten å bli anklaget for å være dårlig foreldre. Uansett om du velger å ha hjemmeskole eller ikke.
Vi bor i Norge, og vi er så langt unna krig som mulig er. Vi har ledere som ønsker vårt beste, og som ønsker at helsepersonell til enhver tid skal ha kapasitet til å behandle oss alle som trenger det. Hvis vi alle skulle mistrodd systemet, så tror jeg ikke vi hadde klart å bremse virusutviklingen. Helsepersonell er avhengig av å tro på systemet med smitteregler og retningslinjer de får utdelt. Barnehager og skoler må velge å stole på smitteregler de får utdelt. Det samme med frisører, fysioterapauter etc… Vi må ikke miste tillitten med å tro at noen ønsker våre barn vondt. De blir ikke sendt ut i krig. Men fakta er at vi har fått et virus, som er over hele verden og som uansett ingen kan regjering kan fjerne på et blunk. Det vil bli en del av vår nye hverdag, lenge.
Det er lov å vær redd, det er lov å stille spørsmål og det er lov å ha hjemmeskole, for den som ønsker det. Men å hause opp til panikk, det hjelper ingen. Og angripe hverandre, hjelper ingen.
Hvis smitten stiger igjen nå, så er jeg ikke helt sikker på om det har sammenheng med skolestart. Da tror jeg heller det har med alle vennegjengene som fortsatt møtes, hvor foreldrene har null aning om hvor ungdommen er og hva de driver med. Jeg tror det kan være pga alle som drar til Sverige, fordi de må ha øl og røyk, og driter i karantene tiden når de kommer hjem. Det kan være de som har de skjulte festene, eller de som velger å gå på butikken når de er i karantene eller isolasjon. Eller så kan det være alle de som nå tenker at det løsner opp litt, så da kan det igjen være fri flyt.
Fortsatt!
Det er visst utrolig vanskelig i Norge å skulle ta i mot en beskjed, og følge den.
Jeg er ikke sikker på hva som er det rette, dessverre, og det er vel usikkerheten med det her som plager oss mest. Og frykten. For hva vil skje dersom atte. Og det er forståelig. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker heller, men jeg ønsker absolutt ikke å bli hysterisk. Det kommer verken meg eller ungene til gode.
Jeg må velge å tro på at landet vårt gjør det som er best. De sitter tross alt på mye mer informasjon enn den vanlige mann i gata. Kan det være at det ble stengt ned så mye som det ble for å få oversikt over en kaos situasjon? Ikke for at barna i utgangspunktet utgjorde en stor risk?
Jeg vet ikke svaret, og jeg er bekymret jeg også, som mange andre. Men hysterisk, det ønsker jeg ikke å bli.
Jeg har ingen tro på at barna skal på skolen nå for å sendes i krig, og være prøvekaniner. Jeg har tro på et system som til nå har vist seg å fungere, og jeg håper det fortsatt gjør det. Men spørsmål har jeg mye av også, og skeptisk er jeg, men det tror jeg er følelsene mine som styrer. Jeg ønsker ikke Corona i hus, da jeg har familie i høyrisiko sonen, og kjenner vel mest på tryggheten ved å vite hvor alle er til enhver tid og hvem de er sammen med. Men jeg vet ikke helt hva som skal til for at det skal kjennes helt trygt og riktig med skolestart heller. Uansett når skolen ville startet, så tror jeg at jeg kommer til å kjenne litt på den frykten.
Alt hittil er gjort for å beskytte de sårbare, og hvis alle kan følge de retningslinjene som fortsatt gjelder, så kanskje det funker ?
De som får de vanskelig nå, er lærere og barnehageansatte som skal ha kontroll på en haug unger som er vant med å være oppå hverandre og som er vant med å leke som de vil . De som må nesten dele seg i to ( Eller 3), for å kunne undervise alle sammen. Vi har ikke akkurat fått flere lærere i den tiden her, og det tror jeg blir en stor utfordring for mange. Jeg sliter litt med å forstå hvordan logistikken skal gå opp.
Og enda viktigere er det at alle vi andre, gjør det vi skal. Holder avstand, vasker hender, begrenser hvem vi er sammen med og ikke slipper opp alt det andre for at skolene er litt i gang. Gjør det for de som ikke har noe valg. Som må stå klare til å ta i mot barn i barnehager og på skole. Som må tørke snørra, og som må trøste. Hold ungene hjemme hvis de er syke, og gjør det du skal.
Så får vi alle krysse fingre for at vi klarer å fortsette som nå.
Det som startet som liten drøm i magen, fra å knapt ha mot til å legge ut noen små innlegg, til å være meg selv hundre prosent .Helt åpenlyst. Det har vært en bumby road med mye følelser. Fra å aldri ha mitt eget navn på ting som ble publisert, og som jeg nesten ville slette med en gang etter et innlegg kom ut..Det var så skummelt..
Det er jo en liten drøm som går i oppfyllelse siden å skrive alltid har vært en stor lidenskap for meg. Jeg har bare ikke hatt nok tro på meg selv. Jeg vet ikke helt hva som har forandret det, men kanskje alderen har litt å si ? Også det at jeg har stått fram som lesbisk. Det var en så tøff prosess hvor jeg ble kjent med meg selv på så mange nye måter, at jeg tror nesten jeg ble litt uovervinnelig i etterkant. Sånn føltes det i allefall.
Den følelsen av å være seg selv, og å være fornøyd med det på en måte… Det er det ingenting som slår. Virkelig.
Og etter jeg slo meg litt løs og begynte å skrive fra hjertet så har mye blitt publisert i aviser og fagblader, og da under mitt eget navn. Og jeg har funnet ut at det går bra. Jeg er ikke ute etter at hele verden skal være enig med meg, men jeg vil synliggjøre at det fortsatt er mye hat og hets rundt homofile i Norge i dag. Og det tror jeg helt ærlig at de fleste ikke tror.
Jeg tror de fleste tenker at det ikke er noen stor sak å ha en annen legning i Norge i 2020. Og det skal sies, at alle de som har kjempet før oss, de har gjort så vanvittig mye. Fra å være en diagnose, til å være kriminell til å faktisk kunne være seg selv. Men kampen er ikke ferdig. Vi er langt fra i mål.
Når jeg velger å være synlig så får jeg masse meldinger og det er ikke måte på hva jeg blir kalt av enkelte. Men jeg får så utrolig mye bra og. Så mange meldinger av mennesker som kjenner seg igjen, som sier takk, og noen som trenger å snakke med noen som forstår. Det gjør meg så takknemlig og ydmyk og gjør hele reisen verdt det.
Jeg er jo litt over gjennomsnittet glad i ord og fascinert over hvor mye følelser et lite ord kan fremkalle.
Som ordet homofil.
Det får mange mennesker til å føle mye. Noen blir sinte, noen blir redde, for noen er det helt naturlig, og noen føler faktisk på et hat ved å høre ordet.
Noen syns nok jeg maser litt mye om det her, men det får så være. Så lenge jeg får meldinger om at jeg er skitten, pervers, unormal etc etc.. og andre blir trakassert og hetset pga legningen sin, så vil jeg fortsette å “mase”. Jeg vil fortsette å synliggjøre hatfulle meldinger og ytringer , og jeg vil fortsette å kjempe for at alle skal få være seg selv.
Og jeg vil bidra til at ordet homofil, kan forbindes med ord som kjærlighet, først og fremst.
For i bunn og grunn så er det ikke noe verre enn det.
I går så leste jeg om 11 år gamle Maisam, som nå er alvorlig syk i Moria leiren. Han har bodd i Risør, og blitt sendt tilbake til Kabul. I Kabul er det ikke trygt å være, og de flyktet på nytt. Til Moria leiren, hvor de er helt stuck. Maisam har store blemmer og sår på kroppen og lever et smertehelvete. Det er lite legehjelp og familien hans vet ikke hvordan det går, med noe.
Artikkelen kan du lese her ; https://www.tv2.no/nyheter/11383785/?fbclid=IwAR0yz7Ux6i5z714aqIuCanQAexVHyy7o0aJg9ka_irQhYZOVdf4-grDFggo
Det er så hjerteskjærende og vondt å lese, og det her kan snart ikke gå under kategorien politikk lenger. Finland er det eneste landet i Norden som nå tar i mot noen herfra. Ellers viser Tyskland medmenneskelighet, Frankrike, Portugal, Litauen, Kroatia og Irland er også en del av et program for å hente inn noen av de 1600 barna fra greske leirer. Til og med lille Luxemburg klarer det. Men i Norge sier vi nei. Nei takk!( Tallene er hentet fra Agean Boat report.)
Jeg vet jeg nå kommer til å mye pepper, for vi er jo tross alt i en unntakstilstand. Vi har Corona viruset truende over oss, og det ser ut til å være enda en grunn til å ikke slippe inn flere. Men med forhåndsregler og karantene tid så blir ikke det noe annerledes for dem enn for andre som kommer inn. Og om viruset slår til for fullt i Moria, så er det faktisk slutten for mange av de. Mange av menneskene som allerede nå har mistet håpet. Da hjelper det lite å “hjelpe de der de er”. De trenger ikke telt , og en sykepleier ekstra. De trenger å komme vekk. Til trygghet!
Tenk litt på hva den situasjonen her med Korona , gjør med oss. Hvor usikkerhet og venting dominererer hverdagen til mange av oss. Vi har mistet LITT av vår frihet til å gjøre hva vi vil. Vi lever med en liten frykt over oss, og vi har dager som vi aldri har hatt før. Mange er i karantene, og i isolasjon. Og vi har vel alle et snev av å savne ting som de var nå.
Hvordan har de det i Moria? Hver dag er det eneste de gjør, å vente. De har liten plass å bevege seg på, og mennesker blir gale av å ikke vite hva som skjer videre. Mamman til Maisam, sier de likevel er glad for å være i Moria, for da er de i allefall i live. Det sier nok.
Mange sier, det er ikke så enkelt , men jo det er det faktisk.
Er det noe det viruset her bør få oss til å skjønne, så er det at vi er en og samme verden. Det bryr seg ikke om man er hjemløs eller direktør. Viruset rammer i alle land og i alle kategorier. Da er det vel på tide at vi også står sammen, hele verden. Eller dreier den solidariteten seg kun om oss i Norge? Skal den stoppe ved grensene? Det er oss og vårt, og dem? Jeg blir så utrolig sint over en så stor urettferdighet, og å vite at vi har kapasitet til å hjelpe barn som lider, men sier nei.
Det er vi ! Ikke dem og oss. Men VI !
Alle har et ansvar det ikke går å lukke øynene for her. For at jorda skal få det bedre , så tror jeg vi må samarbeide bedre over landegrenser. Kanskje med å samarbeide bedre så står vi kanskje bedre rustet til neste pandemi angrep også?
Når sønn min på 11 sier, at vi har plass vi, og tenk om alle bare kunne hentet noen? Takk gud for generasjonen som kommer etter oss, som viser både mer toleranse, medmenneskelighet og kjærlighet for hverandre.
Jeg sier som Audun Lysbakken og SV, det er ingen grunn til å vente! Klarere kan det ikke sies.
Våkn opp Norge, Det nytter ikke å vente på at Polen og Ungarn skal åpne opp for det kommer aldri til å skje. Bruk den solidariteten det snakkes så fint om , og gjør noe med ting. Lag en bedre verden for noen, gi noen barn trygghet. Evakuer barna nå!! Det holder ikke å syns synd på de, det hjelper dem ingenting. Det må skje noe !
Når du holder din kjære i handa, eller ligger i armkroken på kvelden. Når du tenker over hvor glad du er i partneren din. Når du gleder deg til han eller hun kommer hjem. Når du gleder deg til å ringe å fortelle noe du er glad for, eller når du trenger støtte for at du er lei deg.
Når du tenker på hva du føler for din andre halvdel.
Vel, da skal jeg fortelle deg at det er ikke noe annerledes for meg. Mange av de meldingene jeg får , får meg til å føle at det jeg føler er noe helt utenom det vanlige. Det er fra folk som tror legning kun dreier seg om sex, og fra folk som ikke kan forstå at det er mulig å være glad i noen av samme kjønn. Og jeg blir ofte overrasket over uvitenheten rundt om.
Men det er ikke noe annerledes. Det som er annerledes er fordommene. Det er blikkene, hatet og hetsen som ikke har noen ende. Det er at jeg tenker over hvor jeg holder hender offentlig, og viser kjærlighet offentlig. Det er annerledes. Kjærligheten min er ikke noe annerledes enn det du føler for den du elsker.
Når du sender meg en melding om at legningen min er bare tull, og at jeg bør være i et kristent forhold som du er, så forteller du meg at den kjærligheten jeg føler er ikke like viktig som din. Mine følelser kan ikke bli anerkjent på samme måte som dine. Kun fordi du ikke skjønner at det går ann? Kan det være at vi er ganske like, men at du har gått glipp av en vesentlig kunnskap på veien?
Jeg er født som jeg er . Ja jeg har hatt forhold med menn, og jeg har barn. Mange barn faktisk, men for meg så tok det noen år og finne meg selv, og å ha mot til å la meg kjenne på dem følelsene jeg alltid har hatt, men pga mennesker som deg, så har det føltes veldig unaturlig. Og jeg holdt det for meg selv. Nå vet jeg heldigvis bedre.
Det er ingenting mer naturlig enn å være seg selv. Og det er ingenting mer naturlig enn kjærlighet. Uansett hvem du elsker.
I en verden hvor så mange mennesker har det vondt, og hvor det er så mye ondskap, så kan du ikke la kjærlighet være en av de tingene som plager deg.
Jeg har bestemt meg, og jeg skal ikke la meldingene fra deg plage meg. Og jeg håper jeg kan gjøre mitt til at det ikke skal plage andre heller.
Jeg er stolt over å være meg selv, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Uansett hva du mener 😉
En dag med alle ungene samla i en ellers rar hverdag. En helt normal dag med grilling og tur ved sjøen. Det skal ikke mer til. En deilig dag sammen med dem beste jeg vet, og en dag hvor ting har føltes som vanlig. Bortsett fra all klemming. Det henger jo hele tiden over som en rar greie. Men uansett… den beste dagen på lenge. Og været er det jo heller ingenting å si på.
Det har vært varmt og fint og vi har vært ved sjøen og vi har vært ute hjemme og grilla. Det fine nå er at vi kan være sammen litt mer fordi vi kan være så mye ute å nyte sola.
Jeg er så utrolig lei Korona. Lei av nyheter, katastrofe scenarioer, og å ikke leve som vanlig . Jeg er så lei av å savne folk og ikke kunne klemme de jeg vil jeg klemme.
Så dagen i dag gjorde så godt.
Jeg er så utrolig heldig som har så fine folk i livet mitt. Jeg har fem gutter, som er de beste jeg vet. Fem ulike personligheter som er så glade, fulle av liv og latter og så snille alle sammen. Jeg er så utrolig stolt av dem. Og det gjør så godt at dem vil tilbringe hele lørdagen med mamman sin.
For en dag, for et vær og for en glede å ha flokken samla og så utrolig deilig å ha en helt vanlig normal dag i det unormale.
Vi er mange som jakter på gleder i disse dager, og det er ikke alltid det skal så mye til. Vi har fortsatt vanvittig mye å glede oss over. Ta vare på hverandre, og ha en fin lørdagskveld.
I dag er det bestemt at du kan miste sykepengene eller lønna i karantene tiden, om du tar deg en Sverige tur. Pluss at du må i karantene etterpå. Noe som tydeligvis ikke er så viktig for folk om de er sykemeldte eller ufør eller har hjemmekontor. Jeg blir så utrolig provosert at det skal være så vanskelig å ta i mot en beskjed.
Jeg mister troa på menneskeheten innimellom når jeg ser hva som er viktig for mange mennesker.
Vi er mange som har tøffe dager på grunn av det viruset som herjer verden over. Mange! Det er ikke bare deg det dreier seg om nå. Du må jo klare deg uten billig røyk og vin i den situasjonen vi er i nå?
Tenk litt på andre enn deg selv, og vis respekt for andre mennesker og hold deg hjemme! At skolene skal åpnes litt opp nå, betyr ikke at det er fri flyt for alt annet. Vi må fortsatt følge retningslinjer i lang tid. Kanskje enda lenger om du skal dra bidra til å spre smitte.
Tenk at det må gå til det skrittet at politi og politikere må lage et svenske forbud ,hvor du faktisk mister sykepengene og lønn hvis du drar, og at de må bruke tid på det oppi alt annet de jobber med. Det er så utrolig unødvendig.
Hva er den tiden her i hele livet ditt ? Hva betyr det i det store og hele om du ikke får harry handla på en stund ? Se det fine i det, du bidrar til at butikkene i nærmiljøet klarer seg og at flere arbeidsplasser her består.
Tenk over at det er mennesker som ikke får gå i begravelsen til mennesker de har vært glad i, eller de som ikke får besøke sine kjære på sykehjem og sykehus. Alvorlig syke blir liggende i isolasjon. Foreldre og barn som er separert fra hverandre i mange uker. De kan klage. Men du kan seriøst ikke klage over å ikke få dra til Sverige! Det er en filleting i den situasjonen vi er i nå.
Jeg har venner som skriver på Facebook at de gir blanke og drar til Sverige okke som. Og det gjør meg så sint. Hva hendte med respekten for dine medmennesker? Hvor forsvant det på veien? Hva er det du sier til deg selv som rettferdiggjør at akkurat du kan gjøre som du vil, mens alle vi andre skal ta hensyn? Eller syns du vi skal gi F alle sammen og gjøre som vi ønsker ?
Nå er det fredag, det er helg og det er sol. Bruk huet litt og hold deg hjemme. Røyk litt mindre, drikk litt mindre og spis litt mindre kjøtt. Det dør du faktisk ikke av. Og kanskje du kan forhindre at noen andre blir smittet og dør i samme slengen. Hvem vet? Kanskje du faktisk kunne gjort en god gjerning ? Og spart litt penger samtidig?
Jeg skjønner virkelig ikke at det skal være så utrolig vanskelig. Og er en Sverige tur ditt største problem nå, så bør du egentlig bare ti still. Om du ikke bryr deg om deg selv, så bry deg om de rundt deg og vis litt respekt. Jeg tipper det er mange som jobber i førstelinjen nå som skulle ønske at bekymringene deres ikke var større enn en Sverigetur .
Vet ungene dine hvordan du hadde reagert? Er de trygge på at de kan være som de er hjemme? Har dere som er voksne tenkt på hvor utrolig viktig det er ? Snakkes det noe om det ?
Her har det stått “Jævla homo” på tavla noen dager, noe ungene mine har hatt mye moro av. Jeg har fortalt dem om kampanjen som har foregått på nett, og hvorfor det står som et kraftuttrykk. Vi har snakket om betydningen av å bruke ord feil, og hvorfor det kan bli et skjellsord. Jeg prøver å ha en åpen og ærlig dialog med ungene. Vi kan le og ha alvor samtidig om viktige ting, og jeg er bevisst på å ta det med litt i den daglige hverdagslige praten. Ofte med humor.
Ja barna kan lære pedagogikk til det blåser ut av øra, men det hjelper ingenting å ha bare 6″ere på skolen om sinnet ikke har det bra også. Kunnskap er kjempeviktig, men glem ikke kunnskap om livet. Jeg er så redd for at ungene skal miste seg selv i presset og jaget om å være den flinke, som skal nå lengst og innfri forventningene han kanskje tror i sitt hode alle andre har.
Det er så viktig å leve. Å være glad i å leve, være fornøyd med valgene man tar selv om kanskje ikke det er det andre hadde ønsket. Og valgene kan gjøres om igjen. Og i denne tiden som mange av oss er mye hjemme, så er det kanskje passende å ta en prat som ikke alltid tenkes over til hverdags. Bruk den tiden her til å fortell ungene dine at du vil være glad i dem uansett. Det kan være at det er noen som trenger å høre det.
Trygve Skaug
Fortell dem at du er der uansett. Og når de trenger litt hjelp til å komme inn i rett spor, eller få lufte tanker og følelser, så er du der.
Livet kan treffe hardt og brutalt, og det vil det gjøre i perioder. Da holder det ikke å “bare” ha pedagogisk kunnskap. Det etterlyses mer læren om livet på skolen for ungene, men det er vel noe vi foreldre også kan lære dem? Vi kan lære dem å være trygge i seg selv, så de kan stå støtt og vi kan lære dem at de er bra nok som de er, så kommer de kanskje litt lettere gjennom utfordringer. Fordi de vet hvem de er.
Det ER tøft å leve til tider, og det må ungene lære for å klare å takle det. Det vil bli tøffe dager, det vil bli ting som er vanskelig å dele med noen og det vil bli dager hvor man tenker ” er det verdt det”.. Og ja, det er det. Det er alltid verdt å leve. Du må bare ha redskapen for å klare å komme på rett kjøl igjen. Og mye av den redskapen finnes inne i oss selv.
Av alle de ungdommene jeg intervjuet for en stund siden, så var det altfor mange som ikke ville snakke om legning hjemme. Flere var veldig usikre på hvordan familien ville reagere hvis det skulle være sånn. Og det skremmer meg.
Kanskje dere tenker det .. At det vil gå helt fint om barnet deres kommer hjem og forteller at han eller hun er homofil. Men vet de hva du tenker? Har du sagt det? Rett ut?
” Du, vet du at mamma vil at du skal være deg selv? Uansett om du er heterofil, homofil eller lesbisk. Vet du at det mamma ønsker seg aller mest, er at du skal være lykkelig?”
For en ungdom som er full av hormoner og med en hjerne som prøver å ta inn alle inntrykk mens han går fra barn til ungdom til voksen, så er det ikke enkelt å vite. Det lages mange tanker i et ungt sinn, og noe som virker logisk for voksne , bør ikke virke så selvsagt og logisk for en ungdom. Og tenker vi ikke alltid at det verste vil skje? Både små og store …
For de som er homofile eller lesbiske, så er det mye å ta inn. Det er mange tanker over tid som kommer for de fleste. Det er mye fordommer knyttet til å være “annerledes”, og det er som regel en lang og vanskelig prosess å gå igjennom. Noe de fleste gjør helt alene før de er klar for å dele det med andre. Det gjelder også den nærmeste familien. Og som barn og ungdom er det ikke alltid det vites hva det er heller, bare en følelse av å være annerledes, og å ikke passe inn.
Det kan hende de vil ha den prosessen alene unsett, men tenk så viktig det er at de i bunnen vet hvordan familien vil ta det, og er trygge på det.
Så har du ikke sagt det ? … Gjør det. Ta den praten. La det ikke være tvil om at barnet ditt vil bli elsket ubetinget uansett.
I dag når jeg våknet med kaffekoppen, så skrudde jeg som vanlig på pcen. Der tikket det inn mange meldinger, men det var spesielt en som gjorde at kaffen skvalpet over litt.
Det var en lang melding hvor vedkommende utbroderte hvordan han ikke kunne forstå at jeg var lesbisk. Jeg hadde jo barn og jeg så absolutt ikke ut som en lesbisk. Det hadde tatt vekk nattesøvna hans, sa han, og han kunne bare ikke skjønne at det kunne stemme. Han var tydelig helt sjokkert.
Så, what to say ?? ( annet enn at jeg gleder meg til frisøren min åpner igjen)
Hvordan ser en homofil eller lesbisk ut ? Er det sånn at jeg må gå med en regnbue over hodet for at folk skal se det? Ellers teller ikke legningen min? Må vi være prototyper ?
Nei selvfølgelig må vi ikke det. Det holder å være seg selv. Er du fornøyd med åssen du kler deg og ser ut, så får det være bra for alle andre og.
( Lagd av sønn min på 16 år )
Derfor er det så viktig at vi er synlig alle sammen. Det er ikke bare mennesker med rosa boaer som er homofile og det er ikke bare jenter med kort hår som er lesbiske. Følelsene er inni oss og hvordan vi velger å kle oss bør ikke ha noe med saken å gjøre. Det bør egentlig ikke være en sak hvordan legning vi har heller. Men det er det dessverre. Og så lenge det er en stor sak for mange, så er det en kamp å kjempe. Og så lenge homofile blir utsatt for hets og trakassering, så er det en kamp å kjempe. Mange har kjempet før oss og det har gjort til at vi er kommet dit vi er i dag. Men det er ennå en lang vei å gå, og en stor kamp å kjempe.
Så med kaffe og tannpuss unnagjort, så starter ukens hjemmeskole.
Jeg prøver stort sett å finne noe positivt, men i dag er jeg lei. Jeg er så lei det viruset her som gjør at alle må holde avstand til hverandre. Jeg har lyst å dra til venner, jeg har lyst å dra til familien og jeg har lyst til å se kjæresten igjen. Med 8 timers reisevei så er det vel sikkert en evighet til vi får til det igjen. Og med anbefalinger om å ikke reise. Spesielt ikke for helsearbeidere.
Jeg har lyst å gi noen en lang god klem og jeg har lyst å få en klem. Jeg har lyst til å dra på skolen som vanlig og gjøre gruppeoppgaven vår sammen, som var meninga i utgangspunktet. Det hovedprosjektet her gleda vi oss så mye til, mye på grunn av at vi skulle gjøre det sammen. Nå sitter vi hjemme med hver vår pc, med like lav motivasjon alle sammen. Jeg har lyst å dra på jentekvelder og lyst til å leve normalt. Jeg har lyst til å være sammen med alle jeg er glad i, på en gang. Men det går jo ikke.
Jeg kan heldigvis klemme han her da…
Det her er filleting i det store og hele. Jeg skjønner det, men jeg er lei!
Jeg er lei av et virus som har forandret hele hverdagen vår, og som mest sannsynlig vil forandre hele 2020. J
Hva gjør denne tiden med dere? Føler flere på isolasjonen som jeg gjør? Og har dere noen gode tips å dele, så kjør på.
Dagene går litt i ett når alle har hjemmeskole hele tiden. Dagene er like og jeg vet ikke alltid hvilken dag det er. Og plutselig så er jeg både lærer, kokk, vaskehjelp og student HELE tiden. Og bittelitt blogger da. Heldigvis. Det redder meg fra å gå fra vettet tror jeg.
Jeg trenger litt folk! Jeg trenger en klem og jeg trenger litt vin. Sammen med andre , trenger jeg vin. Latter og musikk og ikke tenke på at vi må holde avstand. Herregud som jeg setter pris på livet som vi egentlig har det. Vi har det så mye bedre enn vi tror.
Eller motsatt…
Jeg tror også viruset fører med seg mye bra. Ikke for de som blir syke og de som mister noen selvfølgelig. Men kanskje vi setter litt mer pris på ting og kanskje vi oppdager nye ting som kan følge oss når dette er over. Det går ann å skype litt mer på møter, man trenger ikke alltid bruke transport hit og dit for å rekke over alt. Vi kan bli mer miljøvennlig, vi kan leve litt saktere og vi kan sette mer pris på de hverdagslige gratis tingene vi til daglig nesten ikke har tenkt på.
Men akkurat nå er det vanskelig å se så mye positivt ved det her. Det føles som det aldri skal ta slutt.
Jeg kjenner på en liten redsel også. Jeg er redd for at besteforeldrene mine skal få det, eller venner som er i risiko gruppa. Minsten i huset her er ofte luftveis syk etter et hardt RS virus som liten og jeg blir jo litt bekymra. Og litt bekymra angående skolestart for han. Jeg skjønner at de slipper opp litt og litt og prøver å holde det i ordna former. Men går egentlig det med de små?
Det er mye usikkerhet, og det er mye jeg som alle andre, skulle likt å hatt et svar på. Isteden blir det bare en lang ventetid. Og jeg tror virkelig den kan bli lang. I dag tror jeg det. Kan hende jeg er mer positiv i morra…
Heldigvis er det vår her på Østlandet, og selv om jeg er lei i dag, så kommer det en ny dag i morgen. Og en gang så kommer det en dag hvor jeg skal klemme alle jeg ser. Jeg skal henge ut flagget den dagen, og feire hvor utrolig godt livet vårt egentlig er. En dag når forhåpentligvis Corona er historie, og bare noe som skal drikkes… Som jeg gleder meg.
