Og det er utrolig moro . Takk til alle som leser og heier og deler. Det er utrolig gøy å kunne komme opp på toppen uten naken hud og løsvipper. Og takk for alle meldinger jeg får. Jeg setter så pris på alle sammen. Vel, nesten alle da. Det kommer en del meldinger om at jeg bør i terapi, og om min lesbiske legning. Det er mange som føler de har noe å si om hvem jeg er glad i. Der er jeg blitt flink til å sortere, og tar med meg de hyggelige videre. Jeg har blogget i et år nå , og det er snart 1 år siden avisene tok helt av med at det var en fembarnsmor som sto fram som lesbisk. Og jeg må si at jeg er stolt over hva jeg har fått til i løpet av det året.
Jeg har lært at det er mange som har mye negativt å si om andre, og det er oftest mennesker som ikke kjenner meg. Jeg har min hær av mennesker som heier på meg, og som liker meg som den jeg er. Og det holder det.
Noe forandret seg på bloggen her for en stund siden, og jeg har tenkt litt over årsaken. I starten brukte jeg nok litt for mye tid til å tenke over hva andre ville mene om blogginnleggene mine, og begrenset meg en del. Så begynte jeg å tenke nytt, fant den lille ” jeg er bra nok” stemmen, og startet med å skrive fra hjertet. Og der snudde det. Hvis jeg skal skrive om å være ekte, så er nok første prioritet at jeg er ekte selv også.
Det vil alltid være noen som ikke er enig med meg, verken i meninger eller i måten jeg lever livet mitt på. Det er heller ikke målet mitt. Målet mitt er å kanskje få i gang tankene til andre litt, og se ting fra flere sider. Det er vel en del av mangfoldet som er så fint i Norge. Vi er forskjellige, og vi kan faktisk leve som vi er. Og har du et problem med det, så velger jeg å ikke ta det problemet som mitt. Men jeg bruker et Trygve Skaug dikt som motivasjon: ” Jeg er så tolerant at jeg tolererer at hjertet mitt, tvinger kjeften min , til å fortelle deg at det ikke er greit ”
Om noen kan få litt støtte og inspirasjon fra meg, og om å lese om min vei ut som åpen lesbisk med barn, så er det verdt hver eneste time på pcen. Om jeg kan trygge en ungdom med at det er greit å være seg selv, så er det verdt det. Og om jeg kanskje kan trygge noen foreldre med at det er helt i orden om barna dine har en annen legning enn du hadde tenkt deg, så er det helt fantastisk. Det er så mange barn og unge som ikke tør å fortelle om legningen sin hjemme. Hjemme for havnen skal være tryggest.
Jeg elsker å skrive og jeg er vel kanskje over gjennomsnittet engasjert i sårbare grupper og minoriteter. Urettferdighet er noe som får hjertepumpa mi til å gå og målet med bloggen er å åpne øynene til noen rundt om, få mennesker til å føle seg bra nok som de er. Det er ikke greit å rakke ned på noen pga legning eller rase. Det er faktisk IKKE greit . Og det må jeg si høyt.
En god venninne sa til meg at den bloggen her har blitt hjertebarnet mitt, og det er vel ikke så langt unna sannheten. Som en motblogg til mange” rosa” bloggere, så ønsker jeg at folk skal være seg selv og være ekte. Det er ingen skam i å være som man er, og kanskje det er en egenskap man blir litt tryggere på med alderen.. Til syvende å sist så er det du som skal trives mest med deg. Da vil andre trives best med deg også. Pust dypt inn, se deg i speilet og si til deg selv at du er ikke så aller verst. Du er mer enn bra nok . Og det kan hjelpe med en kopp god kaffe også 😉
Når jeg spurte ungene mine om hva de mener om Koronaviruset, så er svaret at det er skummelt, det er kjedelig å ikke trene og kjedelig å være hjemme fra skolen, men samtidig så er det fint å være hjemme og. Heldigvis så klarer vi å lage fine dager selv om vi er hjemme. Men det er tydelig at alle ungene også tenker mye over det her. Men de sier ingenting om det, hvis ikke jeg spør. Nå med det vårværet vi har hatt i påska, så har det vært utrolig godt å høre latter i hagen. Trampoline, is og fotball og bekymringsløs glede som får livet et øyeblikk til å være normalt.
Det er en rar hverdag for alle. Mange har fått dagene snudd opp ned , og det kan være utfordrende for mange å bli sittende hjemme sammen. Noen er kanskje vant med å ikke være så mye sammen i dagliglivet, og det kan gå utover humøret. Men husk at ingenting av det her er ungene sin feil. Og mest sannsynlig så er de like påvirket som deg.
Glem ikke ungene. Om det er rart for deg, så er det nok enda rarere for ungene dine. Ikke nok med at de ikke ser venner som før, men de merker kanskje at du er engstelig også. Da er det antagelig enda vanskeligere for de å si noe, for barn vil sjelden legge stein til byrden til noen. Barn er gode på å holde ting inni seg, å lage seg enda verre skrekkscenarioer enn hva som kanskje er tilfelle.
På alle nyheter er det viruset som er i fokus, også på barnetv og supernytt.
Og unger vet ikke at det dør mange av influensa hvert år. De vet ikke at det her kan gå bra, og de vet ikke hva det her vil si. Men de tenker ofte det verste, og bildene i hodet er oftere verre enn sannheten. Det de hører om er hvor mange som er døde, hvor mange som er smittet og hvor mange som er redd for å bli smittet. Og de merker det på alt som er forandret nå, hvor mye alvor det er i den situasjonen her. Det merkes på alt vi ikke får lov til å gjøre. Det er vanskelig nok å forstå for oss voksne, hva da med de yngre? Kanskje det er tiden nå for å være litt mer observant og nøye med hva som sies og gjøres foran barna? De hører det meste, og de hører holdninger og følelser som ikke engang blir sagt høyt. Kanskje det er tiden for å ta litt ekstra vare på hverandre? Både små og store?
Om du føler du tåler 3 glass vin, så er det ikke sikkert barnet ditt gjør det.Om du føler at den krangelen med partneren ikke betyr noe, så syns garantert barna at det betyr noe. Krangling mellom voksne som skal være foreldre og omsorgspersoner, kan skade ungene emosjonelt for livet. Barn har verken bedt om å bli født, eller å få dere som foreldre eller bonusforeldre. De kan ikke velge hva de må holde ut med. Men vi voksne kan velge.
Vi kan ta et valg om å være vårt ansvar bevisst. Uansett årsak, så er det ingen grunn god nok til at unger skal føle seg utrygge hjemme. Er det noe sted de kan være seg selv, hundre prosent, så skal det være hjemme. Klarer du ikke det, så søk hjelp. Mennesker gjør feil, men dem feila kan ofte rettes opp i. Om du bare innrømmer det. Og konsekvensene for ungene blir så utrolig store om du ikke gjør noe med det. Hva vi gjør som omsorgspersoner vil huskes for alltid.
I en tid som er vanskelig for mange, så er det kanskje nå vi skal bry oss litt ekstra om hverandre. Om våre egne, og om andre. Vet du om noen som sliter, så rekk ut en hånd. Barna våre er avhengig av at vi er der for dem, og at vi er den trygge havna i en ellers kaotisk verden.
Jeg legger ved noen hjelpelinjer for både barn og voksne. Ta vare på hverandre .
Mental Helses Hjelpetelefon
Telefon 116 123 (hele døgnet)
Ringer du hjelpetelefonen og taster 2 kommer du til Foreldresupport.
Det klappes for alle som jobber i samfunnskritiske jobber. Det klappes for leger, sykepleiere, hjelpepleiere, butikkansatte m.m.
Den klappinga hjelper ikke en dritt.
Mange ser ned på flere av de yrkene her fra før, og nå skal vi klappe for at de står i førstelinjen. Det skal klappes for at de utsetter seg og sin familie for smitte, og det skal klappes for at noen holder hjula i gang. Det skal klappes for at vi kan handle på butikken, og det skal klappes for at andre gjør en jobb noen slipper. Vel, den klappinga syns jeg er et hån. Klapping er sikkert fint, det blir litt romantisk og rørende. Men hverdagen er langt fra romantisk og rørende for mange i utsatte yrker nå. Det er bekymringer og frykt og redsel for noe vi ikke helt vet hva er.
De har ikke noe valg. Det er yrket de har, og der må de gjøre som de blir fortalt. Helsepersonell flere steder i Norge må på jobb selv om de er i karantene, og jobbe med syke mennesker. Og de har ikke et valg til å si ; Nei. Fordi det er ingen annen å ta av. Butikkansatte jobber hver dag med kunder som ikke bryr seg om restriksjonene som er satt, og som går midt opp mye smitte. Det er mange yrker, som er lavtlønna, som nå er de som holder Norge i gang. Og som sørger for litt normalitet i en ellers rar hverdag.
Noen sykepleiere velger å bo et annet sted alene mens de jobber, for å ikke dra med seg smitten hjem til familien sin.
Så står det med store bokstaver i VG; Helsearbeidere får økt lønn! NEI, dem gjør ikke det. De ligger fortsatt på 140 plass ( sykepleier) og 227 plass ( helsefagarbeider) med gjennomsnittslønn i Norge. Det de får er økt overtidsbetalt, Og de kan ikke velge å si nei der heller. De får litt ekstra betalt fordi de MÅ jobbe overtid, og det er et hån. Grunn til at mange i dag velger seg bort fra helsevesenet er mye jobb til alle døgnets tider, og for lite betalt med tanke på alt de utsetter seg selv for. Og vi er helt avhengig av dem.
Grunnlønn bør økes, og det ganske så mye. Det finnes noe som kalles smusstillegg i mange andre yrker, og det burde strengt tatt helsearbeidere hatt også. For er det noe som kan kalles smuss, så er det vel oppkast, avføring, slim og smitte?
Men kanskje Norge nå ser, at vi trenger alle yrker. Og at det kommer fram hvem som holder Norge i gang når krisen rammer. Og hvem som redder oss når vi blir syke, eller brekker et bein på skiferie. Hvem som rykker ut med helikopter og ambulanser uansett vær og føre, for å redde noen de ikke kjenner. Hvem som behandler alle smittepasientene som resten av befolkningen er redde for. De som tar seg av våre eldre når vi ikke får lov til å dra på besøk. De som kjører bussen, toget , trikken eller taxien for at du skal komme deg hjem. De som sørger for at du fortsatt får fredagstacoen din og ferskt brød. De som sitter ved siden av sengen din og trøster deg selv om du er smittsom. De som ikke viker fra din side uansett hvor syk og smittsom du er.
Så istedenfor å klappe flere ganger i uka, anerkjenn alle yrker som viktige. Vis respekt og følg helsemyndighetenes råd og anbefalinger. Ved å holde avstand, ved å holde deg hjemme, så viser du respekt til de som må på jobb, og som står i førstelinjen i noe vi ikke enda vet konsekvensene av. Ta ikke utepils på en stappfull brygge og dra ikke på den festen nå.
For de vi er avhengig av, de er også avhengig av oss. Og at vi gjør så de kan være så trygge som mulig på jobb.
Barna i Moria, familiene i Moria. Vi har snakket om det rundt middagsbordet i dag, og 11 åringen sa, vi har litt plass vi. Tenk om alle bare kunne tatt hjem noen hver da mamma? Og hvis vi pusser opp det siste rommet oppe, så har vi enda mer plass.
Ja , tenk om det kunne vært så enkelt. Tenk om det kunne vært så enkelt å hjelpe noen. Jeg skulle ønske verden var som han tenker. Så enkel. Jeg skulle ønske menneskene tenkte litt enklere. Hvor vanskelig kan det være å strekke ut en hånd?
I dag har jeg og naboen min vært å ordnet i stand en påskejakt i skogen, og på veien snakka vi om hvor heldige vi er som bor her vi bor. Nå snakka vi mest om friheten med å kunne gå rett ut av døra og inn i skogen. Vi har plass rundt oss og vi har muligheter til å gjøre så mye med ungene. Vi er bekymra for situasjonen i Norge nå, men vi har alle andre forutsetninger på plass for å greie det. (Og ungenes største bekymring nå i kveld er om påskeharen er i karantene…)
I Moria har dem ikke samme forutsetninger for å klare seg gjennom et Covid 19 angrep. I går leste jeg om ei jente på 11 år som har sett så mye grusomt at hun har sluttet å snakke, og hun holder øynene igjen hele tiden av frykt for hva hun vil se om hun åpner dem. Det er virkeligheten til et barn. Til et barn som ingen rekker ut en hånd til. Det er hundrevis av barn som er uten foreldre, og som lever hele døgnet med å være redde. Hvor lenge kan noen håpe uten at det skjer noe? Når slutter man å håpe? Og når kommer redningen? Det er tusenvis av mennesker stuet tett sammen, og det er ikke rent vann. Det er mange alvorlig syke, og det er vanskelig for hjelpemannskap å nå inn nå.
Og hvorfor har så mange så mye i mot å hjelpe andre mennesker? Er det noe det viruset bør vise oss, å lære oss, så er det at vi er EN verden. Alle sammen. Og vi bør kanskje nå ha skjønt at ting kan skje her hos oss og. Plutselig så er det vi som trenger en hjelpende hånd. Vi trenger barn i Norge, vi trenger hjelpearbeidere og her kan hjelpen vi trenger være. Om de ikke dør først.
Vi kan ikke bli så selvsentrerte og egoistiske at vi klarer å lukke øya for hva som skjer i verden. Vi kan ikke tenke ” det berører ikke meg”. Det berører oss alle, for dette skjer i en verden vi er en del av. I like stor grad som de.
Hva betyr det å komme hjem? For meg så har det å komme hjem, vært en veldig lang prosess hvor jeg har endt opp med å komme hjem. I meg selv. Jeg har gått fra å late som hvem jeg er, til å være den jeg er.
Bare de siste to ukene , hvor det meste har dreid seg om virus, så har jeg fått 4 meldinger fra noen som er igjennom det samme jeg var for noen år siden. Som har googla seg fram til å finne bloggen min. Og jeg kjenner meg så godt igjen. Fire ulike personer og historier men med mange likhetstrekk. Jeg blir utrolig rørt over at de velger å åpne seg for meg og at deler sin historie med meg.
For noen år siden så var jeg i den situasjonen noen av de sitter i nå. Jeg googla så mye. I håp om å finne en oppskrift på veien videre. Jeg ville så gjerne finne noen ord som ga meg motet jeg trengte, og som kunne fortelle meg at det ville gå bra. Jeg fant aldri det, og jeg følte meg utrolig alene en periode. Lite viste jeg da at den oppskriften jeg søkte etter, den hadde jeg selv. Det er ingen oppskrift å finne på å være seg selv, hos andre. Vi kan finne likhetstrekk, og vi kan kjenne oss igjen og vi kan bli inspirert. Men oppskriften, den har du selv. Kanskje den ikke er ferdig enda, men at den lager seg underveis. Kanskje du også må slumpe litt og satse på at det går bra.
Tenk om det kunne vært 1 dl med kjærlighet, 1 dl med prat, 4 dl med mot, 3 dl med trygghet og 1 liter som skulle fortelle deg at det går bra. Det hadde vært oppskriften sin det.
Sånn er det ikke. Jeg kan ikke gi deg noen oppskrift på hvordan du skal stå fram. Men jeg kan forhåpentligvis motivere og gi inspirasjon, og jeg kan fortelle deg at det kan gå bedre enn du frykter. Og den sjansen, den er ganske stor.
” Trygve Skaug”
Kanskje du også, i en periode, må godta at du er alene med de tankene og at det er greit det også. En så stor livsomveltning som å stå fram i voksen alder, er noe de fleste tar langt fra lett på. Det er en langsom prosess som strekker seg over år med grubling. Jeg har ikke lenger tall på alle meldinger jeg har fått siden jeg startet bloggen, og det er en ting som går igjen hos de fleste. Og det er dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for barn, ektefelle og familie. Dårlig samvittighet for å velge seg selv.
Jeg tror at ved å velge deg selv, så velger du dine nærmeste og. Du velger å være ekte og ærlig og du velger å la noen få komme så under huden på deg at du viser de hvem du er. Og at du er lykkelig, det tror jeg kommer alle de rundt deg til gode til syvende og sist.
Det er ikke et valg du har tatt. Følelsene kan vi ikke bestemme hvordan skal være, men vi kan velge hva vi gjør med det. DU har rett til å leve det livet DU er ment for og DU fortjener det.
Det er ikke noen sykdom du har fått. Du har rett og slett fått evnen til å elske et annet menneske. Bruk den, for det er du verdt.
Og vit at det er mange i samme situasjon. Og at vi er mange som heier på kjærligheten .
Hva betyr det å føle seg liten? Du vet når noen mennesker, kanskje helt ubevisst har den evnen å få andre til å føle seg små? Jeg har i alle fall truffet på noen jeg har tenkt det om. Som har gjort meg usikker og ukomfortabel. Som gjør at jeg føler meg bitteliten.
Men hvor kommer det fra ? Er det faktisk noen som har den evnen eller kommer det innenfra meg selv egentlig ? Er det jeg som godtar og aksepterer at jeg er “mindre”? Og hvordan skal det snues? Hvis jeg er trygg nok i meg selv, er da noen som fortsatt klarer å få meg til å føle meg liten?
I min stå fram periode, så hadde jeg mange sånne øyeblikk. Ikke med mine nære, men med bekjente og ukjente. Det var mange som hadde noe å si om måten jeg lever livet mitt på. Og jeg tror det alltid vil være noen som vet bedre enn deg hva som er best for deg. Det er vel her styrken innenfra kommer fra. At vi faktisk må finne den styrken til å tro på oss selv. Tro på at vi er bra nok.
Hvem lever vi for ?
Jeg lever for mine nærmeste, de jeg er glad i , og det er de jeg bryr meg om meningene til, og det er de jeg ønsker at skal få se den ekte meg, og være fornøyd med det. Vi mennesker er forskjellige, og det er noe vi må godta med hverandre. Jeg tror at ved å akseptere at vi er ulike så kan vi lettere sette oss inn i andres menneskers situasjon også. Også må vi slutte å se ned på andre mennesker. Ingen er mindre verdt enn andre. Og i disse korona tider så blir vel det mer tydelig enn noen gang. Viruset bryr seg ikke om noen er direktør eller arbeidsløs. Det viser at vi er sårbare mennesker alle som en.
Jeg vet ikke om den styrken kommer mer ettersom man blir eldre. Jeg hater å si jeg er eldre, og det er jeg vel heller ikke. Men eldre enn for 20 år siden. Og gammel nok til å ha hatt mange erfaringer. Og kanskje gammel nok til å gi litt faen.
Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre syns om meg lenger. I allefall mennesker jeg ikke kjenner. Hadde jeg brukt mye tid på å bekymre meg over det så hadde jeg nok aldri hatt mot til å hatt den bloggen her.
Finn den styrken inni deg til å være deg selv. Den er der, det kan hende du bare må grave litt for å finne den. Du er sterkere enn du tror, og du er bra nok. Rist av deg følelsen av å være liten, eller ikke bra nok. Det er nok til syvende og sist opp til oss selv hvordan andre får oss til å føle oss.
Det snakkes mye om generasjon perfekt og om den flotte ungdommen vi har. Pliktoppfyllende, flinke på skolen og flinke til idrett. De ser perfekte ut og de oppfører seg perfekt. De er alle foreldres drøm. Går på skolen, gjør sine plikter, får gode karakterer. Fester lite og holder seg stort sett hjemme.
Kanskje for perfekte? Og hva koster det egentlig ?
Det har vært en voldsom økning av psykiske problemer blandt unge. Av selvmord og selvmordsforsøk og angstanfall. I STOR skala. Og det snakkes lite om. Det skrives lite om.
Dette har undret meg en stund , og jeg har tatt en spørreundersøkelse for ungdom i alder 16-18 år, for å høre hva de selv syns og hvordan de føler at de har det. Spørsmålene går ut på angst, selvmord, selvmordstanker, psykiske problemer og hva ungdommen selv mener er en årsak til dette.
Jeg , som så mange andre, har tatt meg i å tenke at ungdommen er for skjør. At de må ta seg sammen, få seg et godt gammeldags spark i ræva. For hvordan skal de takle motgang senere i livet om de bryter sammen i et kraftig angstanfall pga en firer på ungdomsskolen ?
Det er “vanlig” å skade seg selv, det er “normalt”å ha psykiske problemer og det å være en utslitt tenåring. Jeg undrer meg over hvor ting har gått galt. Eller var det også sånn når vi var unge, men at det ikke var oppe i dagen slik som nå? Hva er det som gjør at ungdommen vår er så slitne?
Men svarene fra de unge, jentene spesielt, har fått meg til å tenke litt annerledes. Jeg har tilsammen fått svar fra ca 50 unge jenter og 20 gutter. Spesielt jentene beskriver et stort press hvor de sliter med å følge med i svingene. Over halvparten har hatt angstanfall, og de fleste kjenner noen som har tatt livet sitt eller som har ytret ønske om å ta livet sitt. På spørsmål om de føler seg bra nok, har over 90 prosent svart nei.
På spørsmålet om hva de ønsker vi som foreldre skal gjøre annerledes, står å lytte høyt. Forstå dem når de sier at de er slitne, at det er et press. Et helt annerledes press enn når vi var unge.
De har press fra alle kanter. Om å være perfekt på alle vis. Yte sitt beste, og gjerne enda mer, både når det gjelder karakterer, komme til topps i jobb og idrett. De skal se bra ut, de skal ha venner i de riktige gjengene. De skal være slanke, sunne og trene riktig. De skal ikke nøye seg med å bli fagarbeidere,de skal høyt opp. Få en topp jobb og sikre seg økonomisk. Det snakkes i 8 klasse på ungdomsskolen om at nå legges rettesnoren for resten av livet. Og dette sies til en 13 åring.
Jentene føler et stort stort press, og flere forteller om et hode som aldri er stille. At det hele tiden foregår en tankeprosess om hva som kunne vært gjort bedre. Hva som er feil, hva som ikke er bra nok.
Hva driver et lovende, friskt ungt menneske til å ta livet sitt? Jeg tror det er på tide at dette får mere offentlig omtale, for det skjer. Og det skjer i et altfor stort omfang. Hva er det som gjør at vi ikke fanger opp disse signalene før det er for sent?
Hva er det som skjer når av 20 jenter, så er det mellom 10 og 15 stk som har erfart å ha et alvorlig angstanfall. Hvor de skjelvende , gråtende og skrikende føler de mister all kontroll. Krypende sammen i fosterstilling, livredde. Og hvor det for noen føles at livet ikke lenger er verdt å leve… Det er en veldig alvorlig utvikling når så mange velger å ta livet sitt. Når ei 15 år gammel jente faller om med angstanfall fordi verden butter litt i mot. Det er fint at det er blitt mere legitimt å ha psykiske problemer, men er det blitt så legitimt at det gir status og likes? Det og?
Vi kaller dem generasjon perfekt.
Men er det egentlig de som er generasjon perfekt? Eller er det vi? Er det vi som er generasjon status og perfeksjon? Eller hva er det som har utløst dette hos våre unge håpefulle?
Ingen vil lenger bli fagarbeidere. Man kommer ingen vei i dag med å velge praktiske fag på videregående . Ingen vei om man ikke blir høyt utdannende voksne. Jaget etter gode karakterer, høy utdannelse og toppjobb er stor. Med det resultat av at mange faller av isteden for å fullføre.
Og det er så feil. VERDEN vil stoppe opp kjære ungdom, om vi ikke har mennesker i alle yrker. Enhver jobb er en like viktig jobb. Det er viktig å gjøre sitt beste, men man skal ikke glemme å trives på veien. Vi har alle forskjellige evner, og hva som passer til en , kan være helt feil for en annen. Om du blir sittende i kassa på en matbutikk, om du vil jobbe i hjemmesykepleien, om du vil bli lege eller hotelldirektør. Vi trenger dere alle sammen. Og du er bra nok! DU er best på å være deg.
Jeg tror det er vi som har feila her, ikke dere. Dere er et resultat av vår generasjons jag og mas over det perfekte. Men hvor perfekte er livene våre når det er mere psykiske problemer enn på årevis, mere skilsmisser og gjeldsproblematikk. Mindre empati og medfølelse. Vi går glatt forbi en som trenger hjelp på gata fordi vi har et viktig møte å rekke. Eller fordi vi ikke vil ta innover oss at verden ikke er perfekt. Det evinnelige jaget etter å finne lykken utenfra.
Maset om slanking. Hvor mor i huset ikke spiser det samme som resten av familien. Jentene som ser at mamma ikke er fornøyd før hun har gått ned noen kilo. Med dietter, pulver og etc. All snakket om hvem som har den beste bilen, fineste huset osv…
Men har vi glemt at det er like viktig å ha det bra innad? En vis lærer sa for en tid tilbake. Det hjelper ikke å ha vitnemålet fullt av 6 ere når man går ut av ungdomsskolen , hvis man har mistet personligheten sin på veien. Ingen vil ansette en uten personlighet. Det er til syvende og sist det du har i hjertet som betyr mest.
Det er fremtidens Norge vi oppdrar. Og vi vil vel oppdra en generasjon som skal bry seg om andre? Og ikke minst, som bryr seg om seg selv. Som vil finne en INDRE glede i å leve , med en jobb de trives i og fungerer i. Som vil velge å omgås mennesker man er glad i, som gjør dem godt, ikke utifra status. Som vil ha gleden ved å hjelpe andre og som vil se utenfor seg selv.
Sosiale medier og Internett er også noe vi ikke var kjent med som barn og unge, og når man skroller nedover Facebook så er det vår generasjon som legger ut det meste om livene våre. De perfekte livene våre. Før og etter slankebilder. Før og etter oppussings bilder.
Men hva er egentlig den dyreste ferien verdt om ikke alle har det bra og koser seg? Hva er det flotteste huset verdt om ikke livet er harmonisk for alle innenfor de fire veggene? Og hvor bra har vi det egentlig når vi må vise det for hele verden? Få anerkjennelse for små ting som er helt vanlige å gjøre i hverdagen for de fleste. For all del, en skal være stolt av seg selv og det man får til. Men vi skal også godta at ikke alle er like, og at det er det som gjør verden vår så flott. Med et mangfold av så vanvittig mange flotte mennesker i alle aldre.
Unger ned i barnehage alder snakker om hvem som har det fineste huset, de beste lekene, de fineste feriene. Hva skjedde med hvem som har lest den kuleste boka? Eller hvem som har spist mest kjøttkaker av leire? Barnehageansatte snakker om klespress i barnehagen, og at de allerede da er bevist på hvem som har de fineste lekene, det beste rommet og det største huset.
Det snakkes om curling foreldre og at vi syr puter under armene på barna våre. Og jeg er til en viss grad enig, men jeg tenker det er mer. Jeg mener vi syr helt feil puter.Putene barna våre bør ha, er overflod av aksept, toleranse, kjærlighet og medmenneskelighet. Og prøve å feile hører til livet. Alle vet ikke hva dem vil bli som 16 åring og det er helt i orden. Dem må få prøve å feile selv, og finne ut av hvilken vei de ønsker å gå. Livet består av opp og nedturer og det viktigste er å finne sin vei. Og stå stabilt og rustet til å håndtere hva livet har å by på.Vi må sørge for at de gjør det beste ut av den personen de er, men vi må også minne dem på viktigheten av å være lykkelig. Og er det virkelig dem som har den peneste kroppen, den beste jobben som er mest lykkelig ?
Jeg har ikke svarene, eller kanskje vi aldri finner noen fasit. Men jeg syns det skal snakkes om, tenkes på og undres over. For det er våre unge håpefulle verdt.
Våre besteforeldre, og foreldre var igjennom krig. Mine besteforeldre har fortalt meg om rasjonering, og en hverdag preget av måtehold og sparing av mat. Det var en kamp for tilværelsen, for at vi skulle få leve i frihet, som vi ikke klarer å forstå. De måtte tenke over hvor mye de kunne spise hver dag, og de måtte være kreative for å få familien mette til enhver tid. De lagde pålegg av kålrabi for å ha noe å ha på brødskiva.
Min farfar fortalte meg at han gikk uten sko hele sommeren, for skoene måtte spares til vinteren. Å kjøpe nye var uaktuelt. Gatelysene ble stort sett slukket og det var mørkt over alt . Men de klarte det! Våre forfedre klarte seg igjennom krig. De ble kreative og dyrket sin egen mat. Sydde sine egne klær og gjorde det beste ut av det de hadde, for å komme gjennom krigen. Og de holdt seg hjemme, for det ble de bedt om. Gatene var ikke fulle av folk dengang.
De som skulle, holdt seg hjemme. Resten var ute å risikerte livet sitt i kamp.
Det er en krig vi kjemper nå og, men mot en usynlig fiende.
Og det føles ikke som vi kjemper i fellesskap hele tiden. Gatene i Oslo er fulle av glade mennesker som nyter sola og som handler. Samlingsteder her er fulle av ungdom som fester og koser seg, og vi voksne blir bedt på fester som holdes i det skjulte. Hyttefolket er frustrert over å ikke få gasse seg med mat og snø på hytta og store deler av verden må jo riste på hodet av medieoppslagene som preger Norge om dagen:
Hyttekrise ! Ser ut som 17 mai i Oslo! Jeg får ikke øl kjørt hjem på døra av butikken!
Mine besteforeldre sitter alene i leiligheten sin. Mamman min har bursdag i dag, men den feires på telefon. Vi holder oss hjemme fordi vi håper at det her snart kan ta slutt, og at vi får en stopp på smitten. Men jeg mister jo troa når jeg ser dagens avisoppslag. Jeg mister troa på at vi klarer å stå sammen om det her. Jeg mister troa på at helsevesenet skal klare den jobben de er satt til nå, fordi så mange rett og slett gir faen! På nyhetene i går så var det er dame som ble 110 år hvor familien ikke kunne komme å feire. Sønnen på 86 år måtte stå utenfor sykehjemmet med flagg og gratulere mamman sin med dagen. Det var så trist å se.
Det er noen av de følgende av det som skjer i dag. Mange eldre er ensomme og isolerte, og det må være så vondt for de å se på nyhetene at så mange gir blanke i at det skal bli trygt for dem å gå ut igjen også. At det snakkes like mye om hytteforbud og et skjenkestopp, som hva vi trenger å gjøre sammen.
Mange barn og unge mister den sosiale kontakten de har, og flere som har det vondt hjemme, får det vondt lenger. Fordi folk ikke kan ta i mot en beskjed om å holde seg hjemme. Og som sørger for at dem restriksjonene her kommer til å vare lenger. Må det virkelig ende med et portforbud her også? Er vi ikke oppegående nok til å ta i mot en beskjed å følge den?? Eller føyer det seg inn i rekken av krenkelse, at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre?
Vi i Norge i dag lider INGEN nød! Vi har tv, internett og kan ha kontakt med hverandre på så mange måter selv om vi ikke kan treffes som før. Vi har mat, varme, lys og klær. Send en tanke til dine besteforeldre om hva de var igjennom for at vi skulle få ha det sånn vi har det, og hold deg hjemme av respekt til dem.
Det gjør noe med oss og vi kjenner kanskje på ting vi ikke har gjort før. Mange har fått en utrygghet i et ellers trygt liv. Utrygghet for å miste jobb og livsverk, og for å gå fra å ha et stabilt liv med stabil økonomi til å nå bli en del av Nav sitt system.
Redsel for å bli syk, eller for at andre rundt skal bli syke, og flere enn meg kjenner kanskje på symptomer man leser om uten at man egentlig er syk. På “godt norsk” så fucker det vel litt med hodet våres det her.
Den sangen her syns jeg er så fin, og den beskriver et håp og en optimisme vi ikke må glemme. Hør på den..
Så er det noen andre ord som jeg også håper noen kjenner på nå.
Det er mange ord som får en annen betydning i disse dager. Si dem høyt og lukt litt på dem. Er det noe du kan ta med deg som et håp og en glede i hverdagen?
Det berører så mange aspekter i livene våre, og alle er berørt på en eller annen måte. Vi står alle opp i den samme båten med et håp og en kamp om å komme trygt i land. Vi i Nord har de beste forutsetninger for å klare oss gjennom dette. De fleste av oss. Da gjelder det at de fleste av oss, strekker ut en hånd til de som har utfordringer i livet sitt fra før.
Kommunikasjonen står i høysete. Blant de som formidler til oss, og de som forteller oss hvordan vi skal forholde oss. Også mellom oss, familie og venner, så kommuniserer vi på andre måter enn å treffes. Kommunikasjon kan også være en form for nærhet. Jeg tenker vi må ha tillit til de som styrer, og tillit til hverandre. Med respekt for hverandre, og solidaritet skal vi komme gjennom. Og kommunikasjonen mellom oss er viktigere enn noen gang. Også med å se bak ordene, og høre hvordan den andre har det. Ord er også ting som ikke sies.
Og mitt største ønske.
Toleranse og Inkludering, Mangfold og likeverd.
Nå har vi samme ord vi kjenner på. Hele Norge, Hele verden. Fattig eller rik, hetero eller homofil. Barn eller voksen. Alle kan kjenne seg igjen i noen av de samme ordene. Hytteeier, eller hjemløs. Arbeidsløs eller direktør. Du fra Pakistan eller du fra Norge. Vi alle vet hva Korona er, og hva det gjør med oss. Mitt største ønske er at vi får tid nå. Tid til å tenke over hva som er viktig, og tid til å se at vi ikke er så ulike. Ingen av oss. Født på samme måte hvor arv og miljø former den vi blir. Noen har trukket gullbilletten på fødested, men det gjør ingen til noe annet enn et menneske likevel.
At jeg er lesbisk, det bør ikke bety noe for deg. Det som bør bety noe, er at jeg er et menneske.
Jeg håper det fellesskapet mange av oss føler nå, kan bidra til nettopp det. Fellesskap. Et fellesskap uavhengig av rase, religion eller legning.
At det berører verden i den graden det gjør, bør fortelle oss noe, og vi bør kanskje gjøre vårt for å snu litt på hvordan vi har levd livene våre. Ikke vet jeg, men er det kanskje planeten vår som prøver å fortelle oss noe? Er det på tide å bli ekte, være sårbare mennesker med en ydmykhet og takknemlighet over jorda vi lever på ? Er det på tide å se jorda og alle dens innbyggere som ett?
Make love, not war? Eller no? Ta vare på hverandre, og lag dere en så fin påske som mulig <3
Da forandret planene for sommeren seg, og en uke jeg hadde gleda meg så veldig til, ble avlyst nå pga Korona viruset. Oslo Pride.
I det store og hele så er det en liten greie i det vi lever i nå, og jeg forstår at så store folkemengder nå ikke er innafor. Men jeg må innrømme at det er litt trist. Og jeg tror det er mange som føler det samme.
Jo det er fest og moro, men det er også et fellesskap mange ikke føler ellers i året. Det er en trygghet å være med på den uka, og å få være et sted hvor det er helt greit å være seg selv. Det er fortsatt veldig mange i Norge, både unge og voksne og eldre, som ikke klarer å være den man er født som. Som ikke klarer å leve åpent med legningen sin. Nå er den ene uka som de kan være helt seg selv, avlyst.
2020 er litt avlyst.
Det er jo et felleskap vi lever i nå og, og jeg håper at det kan føre til noe positivt for mange. Jeg håper det kan føre til at mennesker bryr seg mer om hverandre, og ser hverandre på en annen og bedre måte.
Når noen står fram som lesbisk eller homofil, eller trans, så er det ofte noen som sier; “Det viste jeg”, eller” det hadde jeg på følelsen”. Ta med deg det litt i hverdagen nå. Er det noen du tenker det om ? Barn, familie eller venner ? Kanskje du skal rekke ut en hånd og si fra at det er greit hvis det skulle stemme?
Før vi står fram, så er det mye tanker og bekymringer ,og vi mennesker er ofte gode på Worst case scenario. Vi er redde for å miste mennesker vi er glad i , og vi er livredde for andres reaksjoner. Og det er jo en realitet at mange fortsatt ikke ser på homofili som en normal del av mennesker. Det er altfor mange som fortsatt mener det er et valg, eller en sykdom, eller bare en fase. Og det skremmer flere fra å være seg selv.
Derfor er denne kampen fortsatt så viktig å kjempe! Kampen for at alle skal få være seg selv. Det er ikke noen stor greie, ikke egentlig, men alle som dømmer og sprer hat om mennesker med en annen legning, gjør det til en stor greie. Så lenge folk bli mobbet, hetset og trakassert pga legningen sin så er det en veldig viktig kamp å kjempe. Vi må ikke glemme alt annet i denne Korona tiden. Vi lever fortsatt livene våre, og har de samme utfordringer som før, og kansje noen har litt ekstra utfordringer nå.
Om du selv føler det er i orden at andre er homofile, så si det høyt likevel. Det er ikke alltid den andre vet det, og det kan være ordene dine som løsner proppen. Du kan være den som gjør en stor forskjell i et annet menneskes liv.
