Flaggene er heist i Fredrikstad. Pride flaggene er heist ved rådhuset og Fredrikstad kommune viser med dette at her kan du være den du er født til å være. Den uka her i Fredrikstad er en fargerik og kjærlighetsfull feiring av mangfold og toleranse. Byen min tar et standpunkt og det gjør meg så stolt.

Etter litt klabb og babb på morran, med noen kommunikasjonsfeil, så er flaggene nå heist. Og mens jeg styra litt med dette i tidlige morgentimer, så fikk jeg en kommentar på veien; “Hva er det som er så viktig med dem flagga?”

Det skal jeg prøve å fortelle deg. For meg så handler pride flagget om  aksept og toleranse, og et samfunn med mangfold. Det handler om at mennesker med en annen legning er like mye verdt som heterofile og det handler om at jeg skal få være meg selv, og elske den jeg elsker. Det handler om frihet til å være seg selv.

I år, i 2020, så er også Pride annerledes, men ikke mindre viktig. Kanskje mer viktig faktisk. Fordi nå så har vi ikke den fysiske møteplassen å ty til. Vi har ikke dem møteplassene hvor mennesker kan være seg selv, og det meste foregår nå digitalt i steden. For mange så er pride ukene det de ser fram til hele året, og er kanskje den tiden de føler seg trygge sammen med mennesker som de kan være seg selv sammen med. Og det er så viktig, å få være seg selv. Uten skam, uten å bli møtt med hat og hets.

Flagget med regnbuefarger gjør noe med meg, i hjertet. Det gjør at jeg føler en strøm av kjærlighet og aksept for hvem jeg er, og at så mange er med meg og viser sin støtte til mennesker med andre legninger.. Det blir jeg rørt av.

Vær med på den måten du kan, i den tiden vi er i. Vær med å lag gode holdninger, vis støtte med rammer på profilbilder, og ved å dele digitalt. Ta bilder i byen i regnbuens farger og del. For vi har et fargerikt Fredrikstad.

Pride er ikke noe som skal foregå i stillhet. Pride er en markering og en feiring av kjærlighet og mangfold. Retten til å være seg selv, er noe som skal ropes høyt om.

Retten til å elske, til å være hvem du er, og til å bli inkludert og ha samme rettigheter som de som elsker en av motsatt kjønn. For retten til å få leve trygt og i frihet, må det ropes høyt om.

Det er bare kjærlighet, og det skal markeres. Det skal kjempes for, og det skal opp og fram. Høyt og tydelig, sterkt og klart.

Jeg håper du vil delta med det du kan, og jeg håper denne uken bidrar til å fremme holdningsarbeid hos mennesker i alle aldre. Snakk om det hjemme, snakk om det i barnehagen og snakk om det på skolen. Det er aldri for tidlig å lære barn å akseptere hverandre. Det er aldri for tidlig å lære et barn at de kan være seg selv, være stolt av seg selv og at de kan elske hvem de vil <3.

Ta med Pride dagene i hverdagene, og vis det gjennom holdninger mot hverandre. Ha en flott uke, og Happy Pride Fredrikstad.

Innlegget i går , alle er ikke bare det du ser, har skapt en strøm av meldinger på innboksen, og det bekrefter litt følelsen jeg satt med. Det er en skam for mange å si høyt at man har fibromyalgi. Det er enklere å skrive det på innboksen min, og det virker som den skammen kommer av at andre rundt  henger i at det er en “slitenmannsfølelse”. Og alle er jo slitne innimellom, sant? Så hvorfor skal noen ha “æren” av å være mer slitne enn andre?

Det jeg merker når jeg åpner opp om ting som er vanskelig å snakke om, er at det er en strøm av meldinger etterpå hvor mennesker sier at de kjenner seg igjen, og takker for at jeg er åpen om det. Og det henger vel litt sammen med at vi ikke føler oss bra nok innimellom. Vi tar til oss at noen mener ting som ikke stemmer, og syns det er flaut å innrømme at vi har det vanskelig. Det er vondt å være åpen og ærlig om de vanskelige tingene. Det er vanskelig å være helt åpen mot andre mennesker.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fibromyalgi er blitt brukt som en betegnelse på noe man ikke vet hva er, men forskere har kommet lenger enn det nå. Svenske forskere har funnet ut at det er en betennelse i sentralnervesystemet, og det er nok noe mange av oss er glad for å høre. Fordi det høres bedre ut. Men vondten og plagene er jo de samme uansett. Men håpet om en behandling blir kanskje større. Og håpet om aksept.

Det bør egentlig være unødvendig. Det bør være unødvendig å skulle forsvare hvordan man har det. Folk er forskjellige, og folk har sykdom i ulike grader. Det som er livet for deg, kan være uforståelig for en annen med samme diagnose. Jeg tror at de aller fleste som har en sykdom, uansett hva, gjerne skulle valgt å være uten. Og når andre sier at du skal ta deg sammen, eller at det er ikke så farlig, så gjør det til at skammen kommer.

Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen? Hva er det med meg som gjør at jeg ikke klarer det andre sier jeg bør klare? Sånne tanker kommer da. Og det kommer tanker som at det du føler og sånn du har det, ikke er greit å snakke om, for du er jo tross alt bare sliten. Og vondten, det er jo det vi har paracet for ikke sant ? Ingen av oss går i hverandre sine sko, og jeg tror det er lurt å bruke sine egne sko først. Det er bare du selv som vet hvordan du har det.

Jeg tror vi lager den største skammen inni vårt eget hode, fordi vi ikke føler oss bra nok, og verdt nok. Vi føler at vi blir sett ned på for noe vi faktisk ikke kan noe for, og det må vi slutte med.

Både trist og fint å se alle meldinger som kommer, og jeg har ikke rukket å lese halvparten enda. Men takk for at dere skriver, og takk for at dere deler <3 Det er som det er, og om livet er annerledes noen ganger så bør det ikke si at det ikke kan være godt likevel.

Livet er nå, og det er flust av gode øyeblikk som bare venter på å bli fanga.

Folk er ikke bare det du ser. Det er så mye med et menneske som ikke synes.

Det her er kanskje et av mine ærligste og åpneste innlegg, og noe som sitter langt inne å snakke om. Men det er en del av meg det og. Og det skal jeg være ærlig om nå.

Jeg ønsker å lage litt synlighet på at mennesker ikke bare er det du ser. Folk har kamper som kjempes som kanskje bare de nærmeste vet om, eller kanskje ingen andre vet det enn den det gjelder.

Jeg har mye problemer med kroppen, helsemessig. Jeg har slitt mye med et ustabilt stoffskifte som startet etter en tøff fødsel i 2008. Det er helt greit for meg å si. Det som er vanskelig å si høyt, og som jeg enda kjenner en skam over, er at jeg har fibromyalgi. Den diagnosen gjør det vondt å ta på tunga og den er noe jeg helst ikke vil si høyt. Jeg ønsker vel ikke og tenke så mye på det heller. Jeg legger alltid skylden på stoffskiftet for vond kropp og det som plager meg fysisk, for det kan reguleres med medisiner, og det er en mer legitim diagnose å ha. Det er mer “lov”.

Men fakta er at jeg har fibromyalgi, og jeg plages mye med det. I tillegg til prolapser, og skulderplager. Jeg har konstant betennelser i kroppen, på ulike steder, som gjør at jeg får symptomer som noen ganger gjør meg livredd. Jeg blir utrolig fort sliten, og utmattet og må hente meg inn.  Det gjør at jeg blir mer usosial på de dårlige dagene, og jeg velger å prioritere hva jeg skal bruke meg opp på.

Jeg har vært gjennom en del i livet, både fysisk og psykisk, og det setter seg i kroppen. Jeg forstår at små og store traumer setter seg i kroppen, men jeg sliter med å godta det.

Men ved å skrive det her, så er det et ledd i erkjennelsen for meg selv, og kanskje det gjør at noen rundt forstår litt mer av hvordan det er å ha en “usynlig” sykdom. Jeg ser at mange sliter med å forklare det for familie og venner, og at mange blir bedt om å ta seg sammen og å prøve likevel. Spesielt når det gjelder ordet fibromyalgi, så kjenner mange på en skam. Som får bare høre at det er å ta seg sammen så blir det bedre etterpå. Eller at du bare skal presse deg på den kaffen, eller den festen så blir det verdt det.

Verdt det for hvem? Dem som trumfer gjennom vilja si, eller for den som vet at det går utover de neste dagene. Og at det går utover andre ting du har lyst til å gjøre. Kanskje det vil gå utover den skogsturen med bikkja som er dagens høydepunkt?

Tenk om det hadde vært så enkelt som bare å ta seg sammen. Tenk om jeg kunne bestemt meg for at i dag skal jeg ikke ha vondt. I dag skal jeg hoppe opp av senga, gå ned av trappa som normale mennesker og sove godt.  Det hadde vært drømmen det.

Det her er IKKE et innlegg for medlidenhet eller sympati, men et innlegg for å si at folk er mer enn det du ser. Og om du til stadig får et nei fra noen, så kan det hende at det ikke handler om deg i det hele tatt, men rett og slett porsjonering av energi og prioritering av hvem du velger å bruke den opp på i dag.

Jeg tror at mye av grunnen til at mennesker ikke vet, er fordi vi ikke lar dem få vite det. Det settes på et smil uansett, og man gjør det man skal, helt til man kommer hjem. Fordi å vise seg sårbar, er noe av det vanskeligste å gjøre. Grunn til at du ikke vet det, er fordi at du ser meg på gode dager. Du ser meg ikke liggende på sofaen hjemme, så sliten at ordene stokker seg. Sliten av ingenting. Eller når jeg vandrer oppe gjennom natten fordi det er for vondt å sove lenge om gangen.

Når det er vanskelig nok å erkjenne for seg selv, så vil man i alle fall ikke si noe om det til andre.

Men jeg er gammel nok, voksen nok, til å si nei. Jeg er voksen nok til å prioritere meg også, og det trenger jeg for å ha det godt. Og det har jeg, stort sett. Man lærer seg å leve med det meste, men jeg tror det er viktig å erkjenne ting for seg selv også. For det er ikke et valg. Men det er som det er. Og det er kanskje på tide å komme seg over den skammen.

Livet.

Ordet som rommer så mye, som rommer alt. Ordet som betyr at du har mange valg, og du kan velge deg selv også. Du er verdt det 🙂

Det ligger et selvmordsbrev på Facebook som nå som sirkulerer og som folk deler helt ukritisk.Denne jenta tok livet sitt men brevet sirkulerer fortsatt. I avisene så står det en artikkel om det. Det står at brevet ikke bør deles og at det kan trigge andre mennesker til å ta livet sitt. Jeg har lest brevet og jeg er usikker på om det bør gjemmes bort. Det var et ekte brev fra en ung jente som hadde det så utrolig vondt, og som valgte bort livet. Som ikke så noe mulighet til at livet hennes kunne bli bedre.

Hvor går grensen mellom åpenhet og det å være en trigger?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På sosiale medier og snap så er det lukkede grupper hvor mennesker skriver om å ta livet sitt til hverandre hele tiden, som ikke vi ser. Og hvordan skal vi få vite, om ikke noe deles litt ukritisk? Hvordan skal vi nå frem for å fortelle at det alltid er noe å leve for?Og hvordan skal den voksne generasjonen skjønne hvor mye som kan plage ungdom så mye at de ikke ønsker å leve lenger, om ikke vi ser det?

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye selvmord. Det er mange familier som sitter igjen knuste og fortvilet og med så mange spørsmål etter noen de kjenner har valgt å ta livet sitt. Og ungdommene forherliger dette på et vis, og skjønner ikke konsekvensene av det de skriver eller hva de gjør. Mange klarer ikke å skjønne at ved å ta livet sitt så er det ingen vei tilbake. Det er ingen retur og angrerett. Da er livet over, og så mange mennesker sitter helt knust og fortvilet tilbake.

Mange er skadet for livet etter traumer påført dem i barndommen, og for noen føles det sikkert ut som det ikke kan repareres. Det må fram hvor store skadevirkningene kan bli av en utrygg barndom. Det må frem at noen barn og unge har det så vondt at de ikke ønsker å leve mer.  Det må fram sånn at vi kan se dem.

Forskning viser at mennesker med andre legninger ligger høyt oppe på selvmordsstatistikken, og mennesker som har hatt en traumatisk og vond barndom. ( Blant mye annet) Og det må synliggjøres. Hvordan skal vi ellers få gjort noe med det? Hvordan skal vi få hjulpet disse ungdommene om ikke noe blir synliggjort?

For trigge hverandre, det klarer de uansett i dagens samfunn. De har tilgang til alt av sosiale medier hvor det er egne lukkede” selvmordsgrupper”, og hemmelige snap grupper hvor foreldrene ikke har den fjerneste aning om hva som skjer og hva de skriver til hverandre. Vi lever i et samfunn hvor alt er så lett tilgjengelig og samtidig så enkelt å skjule.

Om ikke det synliggjøres, hvordan skal vi få vite ?

Denne sommeren har som resten av året, vært spesiell, og jeg har stort sett vært hjemme. Men nå ble det en liten sørlandstur til min mammas idyll. Det var så deilig å sette seg i bilen, og få en liten anelse av feriefølelse. Å komme til dekket bord er så deilig innimellom.

Den plassen her er helt unik, og jeg har fått lov til å dele noen bilder med dere. Og kanskje gir det litt inspirasjon til neste års hagearbeid?

Når vi kom, møtte dagens fangst oss i fiskebua.

En deilig ørrett på nesten 3 kg. Dagene ble brukt til å fiske og bade, og bare nyte de fine sommerdagene vi er så heldig med nå i August. Ellers er det en fryd å bare gå rundt her og se på alt det fine.

To stoler etter to store trær som er hugget ned gjør seg foran huset.

Georginer i pride farger gleder mitt hjerte <3

Andre morsomme kreasjoner er det også 😛

Mange fine sittegrupper flere ulike steder i hagen, og her er det meste hentet billig eller gratis på finn. Gjenbruk er tingen, og folk gir jo bort det utroligste. Møblene skaper en god atmosfære i den deilige hagen, og det er alltid en plass å sitte å nyte.

Denne plassen her er mine ungers mormor og hennes mann sin plass. Og tenk å få være så heldig å ha dette som barndomsminner. Å kunne være på ferie hos mormor her. Ungene elsker det, og jeg elsker det.

Det her ble en liten sniktitt inn i en fantastisk hage, og jeg er så glad for å ha muligheten til en ferie i ny og ne her. Og kanskje du fikk noe inspirasjon?

Kan livet bli bedre enn det her ? Sommer og sol, vakker hage og fisking og bading. Livet er nå <3

Ha deilige august dager der du er 🙂

Nok et skoleår står for døren, og tusenvis av små barn er spente på en ny verden som møter dem. Tusenvis av barn sitter nå med så mange tanker om tiden framover. De lurer på hvilken lærer de får, og hvem de kommer i klasse med. Noen er spente, andre er redde. Noen gleder seg og noen gruer seg, og mange har en sommerfugl lignende følelse i magen.

Mange foreldre har forventninger om hva barna skal oppnå, og hvor fort de skal oppnå ting. Bekymret for om de skal klare det i skolens tempo, eller ivrige til at barnet deres skal få vise fram alt han har lært. Det er mye tanker og følelser før skolestart, hos både små og store.

Hvordan kan vi, som voksne, være med på å gjøre den nye hverdagen så trygg som mulig?
Det er mye fokus blant foreldre på å skryte av at barna kan lese og skrive nesten før de klarer å gå. Hvilke vanskelige ord de klarer å si først, og hvor intelligente de små vesenene er. Pedagogikken skal inn i barnas liv så tidlig som mulig.

Det er pedagogiske leker som allerede fra spebarnsalder skal ha et formål om å lære de ting.
Er det på tide at barn får være barn en stund lenger? Den avslappende, trygge barndommen hvor det å leke i gjørme var det helt store, er på vei bort. Barna skal være rene, og de skal lære. Lære, lære og lære.

Vi har en ungdom som ofte har en ungdomstid preget av stress og forventninger. Forventninger om å nå høyt opp, være med på diverse aktiviteter og bli best der også, samtidig som de skal ha tid til et sosialt liv. Det tar mye tid å skulle være perfekt. Til å svare til forventningene. Hvor starter det, og hvor ender det? Når er det nok?

Med alt som skal rekkes, læres og gjøres så kan man undre seg om det blir noe tid igjen. Noe tid igjen til å lære om livet. For innimellom alt som skal læres og gjøres, så finnes livet.

Det finnes mennesker man skal ha et forhold til, det finnes gleder og sorger. Frustrasjon og sinne. Det finnes tider som ikke det trengs å gjøre noen ting. Det finnes regnværsdager hvor regnet lukter som vått gress, og det finnes solskinnsdager som lukter modne bringebær. Det finnes høstdager med fyr i peisen med en god venn og det finnes vårkvelder som lyser lenger for hver kveld. Hvordan skal tiden strekke til så ungene oppdager dette?

Når et barn har falt av sykkelen og skrubba opp kneet sitt, så finnes det ingen pedagogikk i verden som kan lindre mer enn mamma eller pappas tid. Tid til å trøste og tid til å blåse og tid til å la det leges. En tid for å bare være. En tid for å vente på at det skal gå over.
Når bestemor må følge bestefar til graven, så er det ingenting som skal være viktigere enn å ha tid med bestemor. Tiden til å bry seg om hverandre, og til å se hverandre. Tid til livet, som blir mellom linjene i alt det andre som skal læres.

Glemmes det noe vesentlig når vi skal gjøre ungene klare for den store, vide verden? Og kunne presset på ungdommene våre vært noe mindre, om fokuset vårt hadde vært like stort på selve livet som på pedagogikken? Jeg tror det er verdt å tenke litt over, og finne en god balanse. Vi må ikke lære barna våre å bli så opptatt av seg selv at de glemmer det og de som er rundt dem.

Vi må ikke glemme livet som er mellom linjene, for kanskje det er det som til slutt huskes best?

De dagene vi har nå er dyrebare, og jeg setter så pris på hver eneste en av de fine varme sommerdagene vi har nå. Mon tro om jeg hadde satt like stor pris på dem, om vi hadde sommer hele året?

Årstider er fint, og alle har sin sjarm, men det er ikke mye som kan sammenlignes med det her. Det her er livet mellom linjene. Jeg er veldig glad i alle årstidene våre, men blikkstille vann, sol og bading… Ikke mye som slår det. Sjøen er spesiell for meg, og det gir meg en fred i kroppen som jeg ikke finner noe annet sted. Livet mellom linjene…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er dem linjene vi ofte glemmer å nevne. De som bare er der mens vi venter på noe annet. Alikevel så er det de beste øyeblikkene, hvor alt bare stopper opp litt. Smaken av sol og smaken av bringebær…

Noen av de øyeblikkene man kanskje ikke husker engang, fordi det har vært så mye å tenke på samtidig som man prøver å nyte dagene. Det er viktig å være litt her og nå. En klok dame sa en gang til meg at det  bare er akkurat her og nå at det ikke er noe stress.

Det har vært et rart halvår hittils i 2020, og jeg tror vel høsten blir like rar… Så nyt de dagene du kan, der du er, og fang de øyeblikka du vil huske. Og som er gode å ta fram en mørk og kald vinternatt.

Ha fine dager i sola 🙂 Her blir det Sørlandstur i dag, til min mammas paradis 🙂

Jeg leste et innlegg her forleden dag om at lykke er oppskrytt. Hvor forfatteren skrev om at virkelig lykke sjelden forekommer og at livet er for vanskelig for dem fleste til å klare å kjenne ekte lykke.

Er det virkelig sånn? Venter vi hele tiden på de store tingene som skal gi oss den ultimate lykken? Og kommer den, eller streber vi bare etter mer?

Jeg er glad i en lat og rolig morgen, og å gå ut på tur mens det er rolig i gatene er noe som gjør meg godt. Å tusle rundt mens det føles ut som at resten av verden sover. Og nå som det er så varmt, så er det tidlige turer som er tingen for Charlie. Og mamman.

En halvtime på terrassen med kaffekoppen og nå en sliten hund, er lykken jeg trenger akkurat nå.

Bør lykke være så store ting ? Tenk om du hadde mistet alt du hadde akkurat nå, og så fått det tilbake igjen. Tenk hvor glad du hadde blitt da.

Kanskje lykken er her nå? Rett foran oss? Den roen og freden du føler nå en søndagsmorgen, er ikke det nok ? Må vi være så kravstore?

Hva med de nære, gode tingene som er rundt deg hele tiden? Som vi er så vant med at vi tar for gitt. Tenk om alt det hadde forsvunnet. Jeg tror vi må passe på at ikke evnen vår til å glede seg over små ting forsvinner.

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet … ukjent. 

Alle disse timene og sekundene som bare flyr forbi uten at vi nesten merker det, det er livet det. Hvert eneste sekund. Og jeg tror at vi ofte kan velge hvordan vi bruker tiden vår. Hva vi gjør med det, og hvordan vi omfavner den tiden vi har. Vi er vel alle på en måte ansvarlige for vår egen lykke, og kanskje vi skal slutte å lete så mye etter den. Kanskje den allerede er her ? Og at det er godt nok ?

I dag skal jeg glede meg over sol og varme og nyte en deilig og rolig søndag. Enda så nyter jeg at “resten av verden” sover, og kaffekoppen skal få seg litt påfyll.

Det er mye snakk om gress her innimellom 😛 Og spesielt når jeg fikk meldingene om at jeg var et ugress i Guds hage, og at sunt og usunt ugress skulle skilles.

Jeg tror jo ikke på at jeg er et ugress i Guds hage, og om så skulle være så er ugress hardfør og tåler en støyt, så jeg kan fint leve med det også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det gresset jeg snakker om nå, som trengs å vannes og stelles, er ikke forholdet ditt til andre. Når vi snakker om at gresset ikke er grønnere på andre siden, så er det gjerne i relasjoner med ektefelle eller kjæreste. Det handler stort sett om oss selv i forhold med andre.

Men hva med forholdet vårt til oss selv?

Det gresset du bør stelle aller mest med er ditt eget. Ditt eget gress bør trives og stelles før du kan ha det skikkelig bra i en relasjon med andre. Så kanskje det er greit å gå over gjerdet innimellom, til den siden der det er grønt. Og pass på at det får det stellet og den pleien det trenger og fortjener.

Jeg snakker mye om egenomsorg, og jeg skjønner at det ikke er like lett å få til bestandig. Hverdagen tar oss ofte, og det er lettest å bare sulle med og la dagene flyte i hverandre. Nesten på automatikk.

Jeg snakker om det fordi jeg tror det er lurt. Jeg er ikke alltid så god på det selv, men jeg blir stadig bedre og bedre.

For i tillegg til å være lesbisk ( akkurat som om det ikke skulle være nok ;)), så har jeg noen helsemessige utfordringer som jeg ikke har så lett for å snakke om. Ikke så lett for å tenke på heller egentlig. Jeg vil helst at det bare skal forsvinne, så jeg kan klare det jeg klarte før. Men jeg innser mer og mer at det er noe jeg må gjøre det beste jeg kan ut av. Og her kommer den viktige biten om egenomsorg inn.

Til syvende og sist, hvem er det du alltid sitter igjen med ? Om jobben forsvinner, om venner byttes ut, ungene blir store… uansett så er det alltid en du sitter igjen med. Og det er deg selv. Hva om du da har tatt litt vare på den personen underveis, og lyttet og hørt litt på hva kroppen din forteller deg. Kanskje den personen du sitter igjen med ikke er så aller verst er å være sammen med likevel ?

Har du noen gang gitt deg selv så mye å gjøre at du ikke skal rekke å tenke på deg selv?

Når hverdagen er i gang, og dagene går som dem skal, så er det sjeldent tid til å tenke , og i perioder av livet så funker nok det fint.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men hva om du tar på deg så mye fordi du vil fortrenge følelser og tanker? Kan det være at du bare utsetter det uungåelige? Og hva gjør egentlig det med kroppen til slutt?

Jeg gjorde det. Før jeg sto fram så var jeg travelt opptatt av å gjøre ting. Jeg ga all min innsats og tid i unger , venner og familie. Hadde jeg ikke noe å  gjøre , så lagde jeg meg noe. Jeg ommøblerte stadig vekk, mala og sto i. Mest for å ha noe å henge fingrene i. Noen ganger kunne farger på veggene forandre seg flere ganger i løpet av et halvt år, og folk viste aldri hvordan møblene mine sto når dem kom innom meg. Jeg gjorde det for å bli sliten, og for å få en liten tilfredstillelse av å ha gjort noe bra.  Sånn at når kvelden kom så var jeg så sliten at jeg bare sovna, uten å tenke.

Men så ble ungene større, og etter hvert så pressa det seg fram. Det tror jeg det gjør for alle etter hvert. Følelsene innhenter oss på et eller annet vis.

Det tror jeg er bra. Det tvinga meg til slutt til å se på meg selv, og til å høre på hva kroppen min fortalte meg.

Det er kjempeskummelt å sette seg selv først litt. Det er skummelt å kjenne på følelser og tanker som man lenge har unngått, og det er skummelt å ta tak. Men hva er det verste som kan skje? At du blir litt bedre kjent med deg selv? Tryggere på deg selv?

Det verste som kunne skje for min del, var å såre noen. Men igjen så var det andre jeg tenkte mest på. Hva med at jeg faktisk såra meg selv? Fordi jeg ikke evna å høre på hva jeg prøvde å si til meg selv.

For min egen del så har hele den prosessen her vært en berikelse for min egen kropp og mitt eget sinn. Og det har endt bra. Jeg har det bra med meg selv, og det gjør at andre rundt meg har det bedre sammen meg og. Jeg er mer harmonisk, gladere og mer tilfreds med meg selv og livet. Og livet er nå. Det er nå vi lever <3

Du er verdt å sette deg selv først litt du også.