En gutt på 22 år ble skallet ned og banket opp fordi noen ikke “støttet hans homofili”. Les saken fra dagbladet her.

Når jeg leser kommentarene under, og når jeg ser hva mennesker som Levi Jensen snakker om til ungdom, så oppfordres det nesten til vold uten å si det rett ut. Det oppfordres til å ha dårlige holdninger mot homofile mennesker, og det læres bort at vi er mindre verdt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Holdninger som det her er så absolutt ikke greit. Det viser at det fortsatt er så mange som ikke forstår, og som ikke godtar at mennesker er forskjellige. Som har et veldig stort behov for å blande seg inn i hvem andre elsker.

Det tas jo ikke total avstand når kommentaren blir som det her. Det han sier her, er at han kan skylde seg litt selv når han gikk med regnbuefarger.

Jeg har jo ikke ord lenger…. Denne kommentaren var til meg, og jeg spurte tilbake hvorfor han mente det, og fikk da til svar at den sykdommen ønsket han ikke rundt seg.

Så saken er folkens. Mennesker BLIR banket opp i Norge for å være homofil, i dag, i Norge, i 2020. Mennesker blir spyttet etter, ropt skjellsord etter og blir diskriminert. Og det blir verre. Verden blir verre. Flere og flere grupperinger av mennesker hater mer og fler. De uttrykker hatet både verbalt og fysisk, og kristne mennesker som skal lære oss om godhet, fordømmer andre mennesker til helvete, og sammenligner oss med pedofili og folk som forgriper seg på dyr.

HVA ER DET SOM SKJER VERDEN? Åssen kan vi godta det her? Og hvordan kan vi kjempe mot? Hvordan kan folk sitte å se på at en gutt på 22 år blir skallet ned og slått fordi han har en hatt med regnbuer på? Hvordan kan vi godta at folk som Levi Jensen forteller oss at homofile er ikke verdt en dritt, og at det er Satans verk?

Det er på tide å få det her opp og fram. Det er ikke bare enkelt å være homofil i dag, ei heller i trygge Norge!!

Jeg blir så utrolig sint og jeg lurer så på hva som har skjedd? Hvorfor er det så greit å hate ? Hvordan er det mulig å hate mennesker du ikke kjenner fordi de elsker en av samme kjønn? Jeg forstår det ikke. Heldigvis så forstår jeg det ikke.

Fordi det er ingenting å forstå.

Men vi har et ansvar, alle som en, til å sørge for at barna våre ikke lærer dette. Vi har et ansvar for å sørge for at barna våre er snille mot andre og respekterer andre mennesker, og sist men ikke minst-at de respekterer seg selv! For et menneske som slår ned noen pga legning, kan ikke respektere hverken seg selv eller andre.

Se for deg en gutt , kanskje 16 år, som vet med seg selv at han er homofil. Han er redd for hvordan familien vil ta det, hva vennene vil si, og det er noe han holder for seg selv. Men tankene hans dreier seg om dette mesteparten av tiden. Tankene dreier seg om hvordan han skal ha mot til å være seg selv, og hvordan den samtalen med familien og vennene hans vil bli. Vil de være like glad i han etterpå? Han føler seg, der han sitter, som en jævla homo.

Så på en helt vanlig torsdag, får skolen hans besøk. Det kommer en forkynner, som kaller seg Levi Jensen. Gutten bryr seg ikke nevneverdig om han, men han hører likevel hva han sier i det fjerne. Ordene som fester seg er at Levi Jensen snakker om homofili og dyresex i samme setning. Han snakker om homofili og pedofili i samme setning, og han sier at du kommer til helvete for å praktisere homofili. Han sier du er unormal, og at det mannfolk har mellom beina ikke er til for å stake bæsj. ( Direkte sitat fra Levi Jensen)

Den gutten, som sitter et stykke unna, men likevel hører, han krymper sammen over ordene Levi Jensen spyr ut. Levi snakker jo om han, og at han er mindre verdt enn de andre på skolen. De som er normale. Og den samtalen den 16 år gamle gutten skulle ta med familien, den ble lagt på hylla for en stund.

Levi Jensen er nå på turne i Trøndelag. På skoleturne faktisk. Han har satt sin ære i å omvende og frelse ungdom. Mange ler av han, og syns han er en original karakter, men hos mange barn og unge så setter noen av ordene hans seg. Og det er skremselspropaganda ut av en annen verden. Skjønner dere hvor farlig det her er ? Hvordan kan det her gå under ytringsfrihet?

I dag skriver adresseavisen om hans turne, og kommentarfeltet under skremmer meg. Det er mye støtte til Levi, men jeg er usikker på om de som støtter han der, vet hva han egentlig sier til vår ungdom. Vet dere hvordan ordbruk han har? Jeg tror ordbruken hans til ungdommene er for grovt for store deler av befolkningen.

Det her minner om en rekruttering av sårbare mennesker.  For de barna som har det vondt, og kanskje ikke føler en tilhørighet noe sted, de er lette bytter for mennesker som Levi Jensen, og det skremmer vettet av meg.

Om ikke du har sett Levi Jensen prate til ungdommen, så gå inn på youtube og søk han opp. Jeg advarer mot grovt språkbruk, men det er de ordene han sier til ungene våre, og det bør alle foreldre og besteforeldre være klar over. Det han gjør, er livsfarlig!!

Men det betyr ikke at du må gjøre det.

Det er mye som er lov som ikke nødvendigvis er anbefalt. Det var lov å reise til Spania, men ikke anbefalt. Det var lov å reise på ferie, men ikke anbefalt. Hva er det med “Ikke anbefalt”, som glipper her?

Hva skjedde med å bruke hue litt sjøl?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mye av smitten vi ser nå, er jo fra utenlandsreiser, og det var vel en grunn til at det ikke var anbefalt.

Men det er jo som en flokk unger som får svaret; du får lov til å ta is, men jeg anbefaler det ikke 😛

Jeg syns det er trist om smitten øker ukontrollerbart nå. Det er trist for alle de som er livredde for en høst og vinter i isolasjon og ensomhet. Det er trist for alle kreftpasientene som ikke vet om behandlingen vil gå som normalt. Det er trist for veldig mange mennesker, og det er respektløst å ikke ta hensyn.

Norge skal være ett så bra folk. Vi går i rosetog for hverandre, vi liker og deler ting som er viktig på Facebook for å vise sympati. Vi demonstrerer mot urettferdighet, og vi kjemper for at alle skal være like mye verdt.

Hva med å ta  den kampen nå ? Og kjempe for alle de som lider veldig under Korona krisen. For de som har gjort det de skal hele veien fordi de er livredde for å gå en mørk høst i møte alene. For de som ble så lei seg over å se alle som valgte å gi blanke i advarslene fordi en ferie var blitt en nødvendighet. La oss gjøre det for de som ikke har tatt på et annet menneske siden mars.

Vi har en frihet som stort sett gjør at vi kan gjøre det vi vil, og det er kanskje der det ligger. Ferie er blitt en nødvendighet, ikke en bonus. Frihet er blitt noe som tas for gitt, og som ingen skal komme å kødde med. Ingen skal komme å fortelle oss hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Og så lenge det er lov….

Vel, det er lov å slå seg selv i hodet også, men det er ikke å anbefale .

Kan vi lage et symbolsk rosetog digitalt, for å få med hverandre på å vise empati og respekt for alle de som kanskje ikke tåler viruset like godt som den friske mann og dame?

Kan vi dele dette rundt for å minne hverandre på å holde avstand, være hjemme om du er syk, sprite hender og følge anbefalingene. 

For de som sitter hjemme, og har gjort det i månedsvis, de opplever også urettferdighet. La oss ta kampen for dem også.

Istedenfor rose så velger jeg meg en solsikke. En solsikke til et digitalt solsikketog. Et tog for å vise at vi  gjør det vi kan for at de fleste kan leve med friheten sin snart igjen.

Men mest av alt så gjør vi det fordi vi bryr oss om hverandre.

Og har du fått bekreftet eller avkreftet noen gang? For hva vil det si å lytte til magefølelsen sin?

Og hvorfor kaller vi det magefølelse? Og hva er det egentlig?

(Bilde fra nett)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er egentlig et rart begrep, og jeg lurer på hvor det kommer fra. For er det noe i deg selv som prøver å fortelle deg noe, så er det vel hjernen tenker jeg. I magen er det stort sett bulder og brak. Men så er det jo magen mye går utover. Hvis du gruer deg til noe, så kan du få vondt i magen. Gleder du deg, så kaller vi det sommerfugler i magen. Og så har vi den litt spennende magefølelsen…

Magefølelse for meg er noe jeg kanskje egentlig vet innerst inne, men ikke alltid hører på. Eller vil høre på. Det er som regel en “stemme” som prøver å fortelle meg at noe ikke er greit, og som jeg kanskje mange ganger velger å overhøre. Så ender jeg opp med å tenke ;” Jeg skulle hørt på magefølelsen”.

Hvorfor er det så vanskelig å skulle høre på den stemmen inni deg selv, som prøver å fortelle deg hvordan du egentlig har det, og hvordan du egentlig føler det? Handler det om å tro på seg selv? Handler det om å ikke tro nok på at det du selv føler og mener er riktig?

Livet mitt hadde ikke vært det samme uten meg i det minste . Trygve Skaug.

Er det enklere å lytte til hva andre mennesker mener er riktig for deg ? Er det lettere enn å lytte til seg selv?

Det er nok det, og det er jo litt rart det og . For ingen andre vet hvordan det er å være deg, og ingen har det akkurat som du har det akkurat nå. Vi er jo forskjellige, og vi føler og mener ulikt om ting og følelser.  Så kanskje det er lurt å lytte litt mer til magefølelsen din, for den handler om deg og hvordan du ser situasjoner og andre mennesker. Den handler om  dine reaksjoner og tanker og følelser, og dem er vel verdt å høre litt på, syns du ikke?

Klem fra en som bruker onsdagen til å undre seg 😉

Disse August dagene hvor sommeren egentlig er på hell, men så er det så varme fine dager.

Hvor temperaturen i badevannet er 24 grader og i lufta nærmere 30.

Jeg hadde så mange planer dem dagene her, men det er bare å snu om når livet gir oss det fine sommerværet. Aldri er vel sommeren bedre enn når vi vet det snart er over for i år.

Og når både store og små barn blir med så er det ikke noe å lure på. En helt vanlig tirsdag kan bli ukas beste dag:)

Rengjøring og andre planer kan gjøres senere, når høsten slår inn og det blir kortere dager.

Eneste vi bryr oss om nå, er disse øyeblikkene <3

Håper du også nyter deilige dager der du er. Livet er nå. Ikke vent, bare gjør det:) Bruk det, og nyt øyeblikkene.

Som julekvelden kommer på kjerringa, kommer skolestarten på meg. År etter år. Skulle vært hos frisør og skulle handla nye klær. Men klær har dem og hår har dem, og det er det viktigste:P

Første skoledag var over, og som alltid så er alle ungene hjemme hos meg ved skolestart. Det betyr trekking av bøker til den store gullmedaljen…Og jeg nekter de dyre trekkene som er ferdig til å tre på, for har du flere enn en unge så er det hundrevis av kroner.

Så her er det gråpapir og teip, så får det ta den tiden det tar:) Jeg skulle sikkert vært en mor som lærte ungene å gjøre det sjøl, men det er jeg altså ikke. Så med godt mot, gikk jeg til verks i går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På et kjøkkenbord som egentlig skulle vært klar til en sunn og god middag etter timer på skolen, så tenkte jeg at dette var fort gjort. Mens svetten sto som en sky rundt meg, og gradestokken krøp over 30 grader, så begynte jeg. Bikkja tok den første boka og spiste trekket på den, mens han pesende gikk rundt og klaga over varmen. Vel, jeg kan trekke bøker, men jeg kan ikke gjøre noe med varmen.

Minsten ropte og maste om å bade, men mamman hadde fått for seg at alt det fornuftige skulle gjøres først. Sekker skulle fikses og middag skulle spises. Nå var det tross alt hverdag igjen.

4 bøker var ferdig, når jeg bare måtte kaste genseren og fortsette i bhen. Det ble varmere og varmere, og jeg måtte høre med ungene om det var like varmt for dem, siden jeg et øyeblikk tenkte at sånn må det kjennes ut å være i overgangsalderen. Småkjefta litt, mest på meg selv for at jeg faktisk ikke har lært ungene å trekke sine egne bøker 😛 Og så tok bikkja resten av gråpapiret.

Uskyldigheten sjøl som ikke kunne skjønne at han også kunne være med å trekke bøker….

Løpende rundt etter en labrador med hele gråpapiret i munn, så sprakk det og mens jeg tørket svette og løp som en høne uten hode rundt i stua, på jakt etter gråpapir og en labrador som syns det her var supermorsomt, så var det nok.

Ta på dere badeshortser, vi drar å bader- NÅ!

Gutter som et lite øyeblikk bare sperret opp øynene, og på vei til å stille spørsmål om det jeg akkurat sa, skjønte de at de burde være stille og bare skiftet fort i det stille. Alle grep hvert sitt håndkle, og ti minutter etter så lå vi her.

Og hellige Maria, for en følelse det var.

Så noen ganger går ikke alt etter planen, men det kan være fint det også. Ny giv etter en time i sjøen og bøker ble trekket og middag ble det. Istedenfor kveldsmat faktisk. Og i dag ruslet de alle avgårde med gråpapir på bøkene sine..

Flaggene er heist i Fredrikstad. Pride flaggene er heist ved rådhuset og Fredrikstad kommune viser med dette at her kan du være den du er født til å være. Den uka her i Fredrikstad er en fargerik og kjærlighetsfull feiring av mangfold og toleranse. Byen min tar et standpunkt og det gjør meg så stolt.

Etter litt klabb og babb på morran, med noen kommunikasjonsfeil, så er flaggene nå heist. Og mens jeg styra litt med dette i tidlige morgentimer, så fikk jeg en kommentar på veien; “Hva er det som er så viktig med dem flagga?”

Det skal jeg prøve å fortelle deg. For meg så handler pride flagget om  aksept og toleranse, og et samfunn med mangfold. Det handler om at mennesker med en annen legning er like mye verdt som heterofile og det handler om at jeg skal få være meg selv, og elske den jeg elsker. Det handler om frihet til å være seg selv.

I år, i 2020, så er også Pride annerledes, men ikke mindre viktig. Kanskje mer viktig faktisk. Fordi nå så har vi ikke den fysiske møteplassen å ty til. Vi har ikke dem møteplassene hvor mennesker kan være seg selv, og det meste foregår nå digitalt i steden. For mange så er pride ukene det de ser fram til hele året, og er kanskje den tiden de føler seg trygge sammen med mennesker som de kan være seg selv sammen med. Og det er så viktig, å få være seg selv. Uten skam, uten å bli møtt med hat og hets.

Flagget med regnbuefarger gjør noe med meg, i hjertet. Det gjør at jeg føler en strøm av kjærlighet og aksept for hvem jeg er, og at så mange er med meg og viser sin støtte til mennesker med andre legninger.. Det blir jeg rørt av.

Vær med på den måten du kan, i den tiden vi er i. Vær med å lag gode holdninger, vis støtte med rammer på profilbilder, og ved å dele digitalt. Ta bilder i byen i regnbuens farger og del. For vi har et fargerikt Fredrikstad.

Pride er ikke noe som skal foregå i stillhet. Pride er en markering og en feiring av kjærlighet og mangfold. Retten til å være seg selv, er noe som skal ropes høyt om.

Retten til å elske, til å være hvem du er, og til å bli inkludert og ha samme rettigheter som de som elsker en av motsatt kjønn. For retten til å få leve trygt og i frihet, må det ropes høyt om.

Det er bare kjærlighet, og det skal markeres. Det skal kjempes for, og det skal opp og fram. Høyt og tydelig, sterkt og klart.

Jeg håper du vil delta med det du kan, og jeg håper denne uken bidrar til å fremme holdningsarbeid hos mennesker i alle aldre. Snakk om det hjemme, snakk om det i barnehagen og snakk om det på skolen. Det er aldri for tidlig å lære barn å akseptere hverandre. Det er aldri for tidlig å lære et barn at de kan være seg selv, være stolt av seg selv og at de kan elske hvem de vil <3.

Ta med Pride dagene i hverdagene, og vis det gjennom holdninger mot hverandre. Ha en flott uke, og Happy Pride Fredrikstad.

Innlegget i går , alle er ikke bare det du ser, har skapt en strøm av meldinger på innboksen, og det bekrefter litt følelsen jeg satt med. Det er en skam for mange å si høyt at man har fibromyalgi. Det er enklere å skrive det på innboksen min, og det virker som den skammen kommer av at andre rundt  henger i at det er en “slitenmannsfølelse”. Og alle er jo slitne innimellom, sant? Så hvorfor skal noen ha “æren” av å være mer slitne enn andre?

Det jeg merker når jeg åpner opp om ting som er vanskelig å snakke om, er at det er en strøm av meldinger etterpå hvor mennesker sier at de kjenner seg igjen, og takker for at jeg er åpen om det. Og det henger vel litt sammen med at vi ikke føler oss bra nok innimellom. Vi tar til oss at noen mener ting som ikke stemmer, og syns det er flaut å innrømme at vi har det vanskelig. Det er vondt å være åpen og ærlig om de vanskelige tingene. Det er vanskelig å være helt åpen mot andre mennesker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fibromyalgi er blitt brukt som en betegnelse på noe man ikke vet hva er, men forskere har kommet lenger enn det nå. Svenske forskere har funnet ut at det er en betennelse i sentralnervesystemet, og det er nok noe mange av oss er glad for å høre. Fordi det høres bedre ut. Men vondten og plagene er jo de samme uansett. Men håpet om en behandling blir kanskje større. Og håpet om aksept.

Det bør egentlig være unødvendig. Det bør være unødvendig å skulle forsvare hvordan man har det. Folk er forskjellige, og folk har sykdom i ulike grader. Det som er livet for deg, kan være uforståelig for en annen med samme diagnose. Jeg tror at de aller fleste som har en sykdom, uansett hva, gjerne skulle valgt å være uten. Og når andre sier at du skal ta deg sammen, eller at det er ikke så farlig, så gjør det til at skammen kommer.

Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen? Hva er det med meg som gjør at jeg ikke klarer det andre sier jeg bør klare? Sånne tanker kommer da. Og det kommer tanker som at det du føler og sånn du har det, ikke er greit å snakke om, for du er jo tross alt bare sliten. Og vondten, det er jo det vi har paracet for ikke sant ? Ingen av oss går i hverandre sine sko, og jeg tror det er lurt å bruke sine egne sko først. Det er bare du selv som vet hvordan du har det.

Jeg tror vi lager den største skammen inni vårt eget hode, fordi vi ikke føler oss bra nok, og verdt nok. Vi føler at vi blir sett ned på for noe vi faktisk ikke kan noe for, og det må vi slutte med.

Både trist og fint å se alle meldinger som kommer, og jeg har ikke rukket å lese halvparten enda. Men takk for at dere skriver, og takk for at dere deler <3 Det er som det er, og om livet er annerledes noen ganger så bør det ikke si at det ikke kan være godt likevel.

Livet er nå, og det er flust av gode øyeblikk som bare venter på å bli fanga.

Folk er ikke bare det du ser. Det er så mye med et menneske som ikke synes.

Det her er kanskje et av mine ærligste og åpneste innlegg, og noe som sitter langt inne å snakke om. Men det er en del av meg det og. Og det skal jeg være ærlig om nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ønsker å lage litt synlighet på at mennesker ikke bare er det du ser. Folk har kamper som kjempes som kanskje bare de nærmeste vet om, eller kanskje ingen andre vet det enn den det gjelder.

Jeg har mye problemer med kroppen, helsemessig. Jeg har slitt mye med et ustabilt stoffskifte som startet etter en tøff fødsel i 2008. Det er helt greit for meg å si. Det som er vanskelig å si høyt, og som jeg enda kjenner en skam over, er at jeg har fibromyalgi. Den diagnosen gjør det vondt å ta på tunga og den er noe jeg helst ikke vil si høyt. Jeg ønsker vel ikke og tenke så mye på det heller. Jeg legger alltid skylden på stoffskiftet for vond kropp og det som plager meg fysisk, for det kan reguleres med medisiner, og det er en mer legitim diagnose å ha. Det er mer “lov”.

Men fakta er at jeg har fibromyalgi, og jeg plages mye med det. I tillegg til prolapser, og skulderplager. Jeg har konstant betennelser i kroppen, på ulike steder, som gjør at jeg får symptomer som noen ganger gjør meg livredd. Jeg blir utrolig fort sliten, og utmattet og må hente meg inn.  Det gjør at jeg blir mer usosial på de dårlige dagene, og jeg velger å prioritere hva jeg skal bruke meg opp på.

Jeg har vært gjennom en del i livet, både fysisk og psykisk, og det setter seg i kroppen. Jeg forstår at små og store traumer setter seg i kroppen, men jeg sliter med å godta det.

Men ved å skrive det her, så er det et ledd i erkjennelsen for meg selv, og kanskje det gjør at noen rundt forstår litt mer av hvordan det er å ha en “usynlig” sykdom. Jeg ser at mange sliter med å forklare det for familie og venner, og at mange blir bedt om å ta seg sammen og å prøve likevel. Spesielt når det gjelder ordet fibromyalgi, så kjenner mange på en skam. Som får bare høre at det er å ta seg sammen så blir det bedre etterpå. Eller at du bare skal presse deg på den kaffen, eller den festen så blir det verdt det.

Verdt det for hvem? Dem som trumfer gjennom vilja si, eller for den som vet at det går utover de neste dagene. Og at det går utover andre ting du har lyst til å gjøre. Kanskje det vil gå utover den skogsturen med bikkja som er dagens høydepunkt?

Tenk om det hadde vært så enkelt som bare å ta seg sammen. Tenk om jeg kunne bestemt meg for at i dag skal jeg ikke ha vondt. I dag skal jeg hoppe opp av senga, gå ned av trappa som normale mennesker og sove godt.  Det hadde vært drømmen det.

Det her er IKKE et innlegg for medlidenhet eller sympati, men et innlegg for å si at folk er mer enn det du ser. Og om du til stadig får et nei fra noen, så kan det hende at det ikke handler om deg i det hele tatt, men rett og slett porsjonering av energi og prioritering av hvem du velger å bruke den opp på i dag.

Jeg tror at mye av grunnen til at mennesker ikke vet, er fordi vi ikke lar dem få vite det. Det settes på et smil uansett, og man gjør det man skal, helt til man kommer hjem. Fordi å vise seg sårbar, er noe av det vanskeligste å gjøre. Grunn til at du ikke vet det, er fordi at du ser meg på gode dager. Du ser meg ikke liggende på sofaen hjemme, så sliten at ordene stokker seg. Sliten av ingenting. Eller når jeg vandrer oppe gjennom natten fordi det er for vondt å sove lenge om gangen.

Når det er vanskelig nok å erkjenne for seg selv, så vil man i alle fall ikke si noe om det til andre.

Men jeg er gammel nok, voksen nok, til å si nei. Jeg er voksen nok til å prioritere meg også, og det trenger jeg for å ha det godt. Og det har jeg, stort sett. Man lærer seg å leve med det meste, men jeg tror det er viktig å erkjenne ting for seg selv også. For det er ikke et valg. Men det er som det er. Og det er kanskje på tide å komme seg over den skammen.

Livet.

Ordet som rommer så mye, som rommer alt. Ordet som betyr at du har mange valg, og du kan velge deg selv også. Du er verdt det 🙂

Det ligger et selvmordsbrev på Facebook som nå som sirkulerer og som folk deler helt ukritisk.Denne jenta tok livet sitt men brevet sirkulerer fortsatt. I avisene så står det en artikkel om det. Det står at brevet ikke bør deles og at det kan trigge andre mennesker til å ta livet sitt. Jeg har lest brevet og jeg er usikker på om det bør gjemmes bort. Det var et ekte brev fra en ung jente som hadde det så utrolig vondt, og som valgte bort livet. Som ikke så noe mulighet til at livet hennes kunne bli bedre.

Hvor går grensen mellom åpenhet og det å være en trigger?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På sosiale medier og snap så er det lukkede grupper hvor mennesker skriver om å ta livet sitt til hverandre hele tiden, som ikke vi ser. Og hvordan skal vi få vite, om ikke noe deles litt ukritisk? Hvordan skal vi nå frem for å fortelle at det alltid er noe å leve for?Og hvordan skal den voksne generasjonen skjønne hvor mye som kan plage ungdom så mye at de ikke ønsker å leve lenger, om ikke vi ser det?

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye selvmord. Det er mange familier som sitter igjen knuste og fortvilet og med så mange spørsmål etter noen de kjenner har valgt å ta livet sitt. Og ungdommene forherliger dette på et vis, og skjønner ikke konsekvensene av det de skriver eller hva de gjør. Mange klarer ikke å skjønne at ved å ta livet sitt så er det ingen vei tilbake. Det er ingen retur og angrerett. Da er livet over, og så mange mennesker sitter helt knust og fortvilet tilbake.

Mange er skadet for livet etter traumer påført dem i barndommen, og for noen føles det sikkert ut som det ikke kan repareres. Det må fram hvor store skadevirkningene kan bli av en utrygg barndom. Det må frem at noen barn og unge har det så vondt at de ikke ønsker å leve mer.  Det må fram sånn at vi kan se dem.

Forskning viser at mennesker med andre legninger ligger høyt oppe på selvmordsstatistikken, og mennesker som har hatt en traumatisk og vond barndom. ( Blant mye annet) Og det må synliggjøres. Hvordan skal vi ellers få gjort noe med det? Hvordan skal vi få hjulpet disse ungdommene om ikke noe blir synliggjort?

For trigge hverandre, det klarer de uansett i dagens samfunn. De har tilgang til alt av sosiale medier hvor det er egne lukkede” selvmordsgrupper”, og hemmelige snap grupper hvor foreldrene ikke har den fjerneste aning om hva som skjer og hva de skriver til hverandre. Vi lever i et samfunn hvor alt er så lett tilgjengelig og samtidig så enkelt å skjule.

Om ikke det synliggjøres, hvordan skal vi få vite ?